På bildet ser man hoppdommeren, skihopperen, friidrettsmannen og Ap-veteranen Tor Zachariassen på toppen av Grønnåsen. Året er 1991, og Zachariassen selv ønsker ikke engang å spekulere i hvor mange dugnadstimer han og resten av ildsjelene i Tromsø Skiklub hadde lagt ned i arbeidet med å få stablet på plass en K70-bakke i Tromsø.
14.000 dugnadstimer
– Det hele startet på midten av 80-tallet. Skulle vi la sporten dø ut i Tromsø eller gjøre noe? Og sånn steg tanken om Grønnåsen fram, forteller Zachariassen, som nå er blitt 73 år gammel, men fortsatt er en aktiv hoppdommer.
Omtrent to år etter bildet ble tatt, på nyttårsaften i 1993, omkranset 300 tilskuere bakken under åpningsrennet i Grønnåsen.
– Hvor mange herrens timer vi jobbet dugnad for å få bakken ferdig har jeg ikke peiling på. Vi var en hard kjerne som jobbet hver mandag, onsdag og lørdag på dugnad. Av og til ble det søndager også, sier Zachariassen.
iTromsø har imidlertid funnet svaret. I mandagsutgaven av «Tromsø» fra 4. januar 1994 står fasiten: 14.000 timer!
«Snill onkel»
– Det var tungt, og det var mange slag bakover. Økonomien ble et kjempeproblem for oss, minnes Zachariassen.
Da gjengen skulle reise tilløpet til 50-meteren, var klubbkassen tom.
– En av de lørdagene vi arbeidet, jeg tror det var i november i 1990, kom Alfon Kræmer forbi og lurte på hva vi holdt på med. Vi sa at vi arbeidet med bakken og fortalte om planen for 70-meteren. Han lurte på hvordan vi skulle finansiere det, og vi måtte jo ærlig innrømme at vi var raka fant, forteller ildsjelen.
Kræmer trakk på smilebåndet og sa følgende til Tor Zachariassen:
– Det der, det skal dere ikke bekymre dere om.
– Det ga enorm inspirasjon for oss. Han var våre snille onkel, sier hoppdommeren.
Kamerater for livet
Med finansiering på plass sa også kommunen seg villig til å garantere for prosjektet, gitt at skiklubben stilte eiendommen på Rismålshaugen og skihytta som pant.
– Det var en god løsning for alle parter. Vi hadde ingen interesse av hytta, og i dag er den restaurert og satt skikkelig i stand.
Da anlegget endelig sto ferdig i 1993, kunne Zachariassen og resten av «den harde kjernen» puste lettet ut.
– Vi var margeslitne, men glade. Når man begynner et sånt prosjekt, aner man ikke hvor mye arbeid som ligger i det. Heldigvis brant vi alle for sporten, og vi hadde et ansvar for å gjøre oss ferdige med det vi hadde begynt på, sier han, og fortsetter:
– Det var beinhardt, men også en av de mest positive opplevelsene jeg har hatt gjennom livet mitt. Det oppsto et kameratskap mellom oss som lever i beste velgående i dag. Når vi snakker om den tiden, og de unge i klubben hører på, er det nesten slik at de blir misunnelige.
Veien videre
Zachariassen humrer godt på spørsmålet om hvor veien går videre for hoppsporten i Tromsø. Byens hoppkomet Johann Forfang (20) mente i januar at Tromsø har alle muligheter til å bli en hoppby i verdensklasse.
– Da trenger vi nok en 120-meter. En K90 blir for lite. Det er et prosjekt for yngre menn, sier han.
Hoppdommeren mener imidlertid at man ikke nødvendigvis bør prioritere en ny bakke først.
– Nei, det beste hadde vært å plastlegge alle bakkene vi allerede har. Det er det første vi trenger. Det neste er en 120-meter. Vi trodde at K70-en skulle holde, men sporten har endret seg, og hopperne flyr bare lengre og lengre.
Ifølge Zachariassen må det nok både offentlig finansiering og snille onkler til for å få en slik bakke på plass i Tromsø.
– Og så kommer driften. Det koster. Men en slik bakke ville blitt et fantastisk trekkplaster for byen, og man ville fått internasjonale konkurranser hit, sier han, og legger til:
– Det er drømmen.
