Uro i kommunen om skytebanene i Tromsdalen

Per Eliassen mener Tromsø Jeger og Fiskeforenings eskapader i forhold til lov og rett i Tromsø kommune i realiteten er over.

Per Eliassen 

nyheter

Det er kommet for dagen, grundigere enn noen gang, at de mildt sagt har tatt seg til rette i Tromsdalen – mot bedre vitende. Den 9. mai 1966 fikk foreningen et enstemmig avslag fra formannskapet, at såkalt lerdue- og sportsskytebane i Tromsdalen ikke innvilges. Der ligger fakta i saken. I tillegg ble det fastslått at skytebaner tilhører fareområder, og krever en reguleringsplan.

Saken ble forelagt reguleringssjefen, politimesteren og friluftsnemnda, og arkivert for fremtiden – trodde man.

Glimt skytterlag gikk i tillegg på en smell i 1971, da de fikk avslag fra kommunen om å etablere en militær og sivil skytebane. Glimt kunne eventuelt flytte til Kjoselvdalen, der forsvaret for lengst var etablert, men ingen glimtvis reaksjon.

Til overmål – Glimt fikk i 1984 et slags plaster på såret. De skulle få forlenget sin festekontrakt med 20 år, om de forlot Tromsdalen uten omkostninger for kommunen. Som kjent – Glimt skrev aldri under på en forlengelse, og leieavtalen med kommunen kunne sies opp med ett års varsel fra 1985.

Det er som annonseringen fra Aftenposten for tiden sier – at politikerne stiller krav til folket, men ingen stiller krav til politikerne. Skytebanesaken i Tromsdalen tør være et godt eksempel på politikernes evner. Da handler det om å gjøre gode miner til slett spill. Ingen kan si at det har vært mangel på krav.

Det har i sannhet pågått såpass lenge, at det går på tilliten løs. Det undertegnede tidligere bare har hørt, og omtalt, er nå faktisk bekreftet av Hanne Johnsen. Hun er ikke tilhenger av saksbehandling på sviktende grunnlag, og vil ha sannheten på bordet. Det hun i løpet av den senere tiden har gravd frem i både kommunale papirer og protokoller i TJF, levner aktørene mildt sagt liten ære.

At TJF har gått til erstatningskrav overfor Per Rein i Nord-Troms Tingrett, blir i dag latterlig. Hva er det TJF må gå til retten for å få erstattet? Det sier ikke lite om hvor saken til TJF i realiteten står på folkemunne, når utenforstående har betalt boten. Det hele er egentlig oppsiktsvekkende, og Tingretten burde med fordel ha tonet ned og droppet saken. Det er allment kjent at det der i gården foreligger en historie som kanskje ikke er helt god i skytebanesaken.

Da gjenstår bare å rive den omstridte bommen, og avlevere restene til Remiks. På den annen siden har TJF og Tromsø Pistolklubb en jobb å gjøre opp i dalen, med å tilbakeføre det området de tok seg til rette i.

I kommunale irrganger er som kjent alt mulig. Det var neppe vanskelig for personer med tilknytning til nevnte miljøer, å stikke sakspapirene bort på ukjente steder. Slikt skjer ikke tilfeldig, men temmelig bevisst.

I sakspapirer skrevet av parksjef Rune Austad i 1984, påpekes en betydelig konflikt med friluftsinteresser alt i 1966. Endringer i bosetting og samfunnet for øvrig, hadde i 1984 forsterket graden av livsfare i forhold til prosjektiler og rikosjetter i turområdet. Intet mindre enn en tungt brukt skytebane var til hinder for økte rekreasjonsbehov i vakker natur.

Der ligger et skille i kommunal ansvarlighet overfor befolkningen. Kommunal, fordi ansatte alt hadde fjernet sakspapirene da en ny parksjef tiltrådte i 1985. I nye sakspapirer endret forhistorien seg – nå til fordel for skytebaner. Kravet til sikkerhet for en stadig voksende befolkning blir tilsidesatt.

Til overmål bygges både leirdue- og pistolskytebane uten en eneste søknad. De krøp til korset med tårevåte øyne etterpå, men det hjalp ikke.

Til tross for innrømmelser av de aktuelle partene, ser byutviklingssjef Mette Mohåg saken gjennom egne briller. I 2015 skrev hun til fylkesmannen, og bemerket at ulovlighetene kun var knyttet til bygningsmessige tiltak. Og så – «Kommunen vurderer ikke at det gjelder skyteaktiviteten som sådan, som vi anser som en lovlig etablert bruk av området».

Glimt var greit nok etablert i 1955, men 10 år senere søkte TJF om å få bygge lerdue- og sportsskytebane. Som nevnt – de fikk blankt avslag. Spørsmålet da er om Mohåg har fått med seg at TJF likevel bygde 16 standplasser – uten å søke offentlige tillatelser? Og – har hun fått med seg at Tromsø Pistolklubb gjorde det samme?

Byrådsleder for finans, Jens Ingvald Olsen, er åpenbart ikke like sikker i saken som byutviklingssjef Mohåg, i spann med byggesakssjef Laila Falck. I brev av 8. februar 2016 ber han Eiendomskontoret om å vurdere muligheten for å stenge skytebanen i Tromsdalen, herunder konsekvensene av en slik stenging.

I tillegg ber han kommuneadvokaten se nærmere på Byutvikling og Eiendomskontorets vurderinger av saken – og om premissene for vurderingene er riktige.

Slik kommuneadvokaten forstår saken, ifølge hans brev, knytter finansrådens spørsmål seg til at kommunen aldri har gitt formell tillatelse til etablering av de omstridte skytebanene. Ikke 193 mål, men kun 30 mål som i sin tid ble godkjent som riflebane for Glimt.

Om byråden, etter Byutviklings dypere utredning, ønsker en fornyet vurdering, kan saken forelegges kommuneadvokaten til vurdering, vedlagt Byutviklings aktuelle dokumenter.

Slik står det i brevet fra kommuneadvokat Morten Hermansen.

Som antydet i nevnte brev, var det bare Glimt som hadde tillatelse til å skyte. Men som Hanne Johnsen har anført – i mellomtiden ble begrepet «tillatelse» omdøpt til en «rett». Beleilig nok for aktørene, for en «rettighet» må erstattes. Det stilles nå klare spørsmål internt i kommunen, om rettighetene egentlig var oppfyllt.

Ifølge møteprotokollen i TJF var det dog en hake i saken. Foreningen visste at det fantes to leieavtaler mellom Glimt og grunneier Jensen. De visste også at Glimt ikke hadde tinglyst sin kontrakt på den aktuelle delen av leiearealet. I protokollen 4. februar 1985 ble det derfor skrevet at deres avtale foreløpig ikke kunne tinglyses.

Til alt hell hadde noen begynt å sette kravet til allmenheten foran utvidet skyting, men det er fortsatt grunn til å forbauses. Politikere, i alle fall den gamle garde, har vandret rundt, vel vitende at alt oppe i dalen var bygd ulovlig.

Daværende kultursjef, Kåre Sørensen, var sågar med på befaring i området, og pekte ut ulovlighetene. Men ble det gjort noe? Tilsynelatende intet. Fagsjef Mariann Knapp nektet sågar å sjekke manglende kontraktsforhold. Hun ville bare se fremover. Den eneste som den gang la sannheten på bordet var Per Rein.

At skytebanesaken i Tromsdalen skal vurderes i Byutvikling nok en gang, er egentlig et dårlig signal. Byutvikling har, dog med en annen sjef, en slags norsk rekord i undergraving og trenering av en meget viktig sak for vinterbyen Tromsø. Det skjedde på tross av at byens politikere gikk for en løsning av Arctic Center i snørike Håkøybotn. Byutvikling trenerte bevisst saken i over 30 år, før daværende kommuneadvokat grep inn og sa stopp. Det dukket sågar opp brev fra en saksbehandler med klare politiske utspill.

Tilliten til Byutvikling er deretter. De har i realiteten en stor jobb med å rette opp troverdigheten til bysamfunnet.