Jeg er relativt interessert i fotball. Jeg ser masse på fotball. Jeg bruker mye tid og penger på fotball. Jeg leser uhorvelig mye om fotball. Og jeg har skrevet et og annet om fotball.

Jeg vokste opp med en far som var fotballtrener, og vi la opp ferier og fritid etter terminlister og tabeller. Jeg hang i skjorteræva på ham, og ble språklig bråvoksen av å henge i fotballgarderober fra lenger tilbake enn jeg kan huske.

Da jeg var fem år, kunne jeg flere skjellsord og kallenavn på dommere og motstandere enn jeg behersket norsk grammatikk og hovedsteder i afrikanske land.

Og jeg husker helt distinkt lukten av fotballmuskler smurt inn i Thermal (som har en helt særegen lukt). Hjemme fløt det av magasiner, tidsskrift og håndskrevne analyser om fotball kun pappa var i stand til å skjønne.

Så fotball har vært, og er, en viktig del av livet mitt. Og, ja, jeg vet at det bare er «det viktigste av det uviktige i livet», som Pave Johannes Paul II visstnok sa det. Men det er nok viktigere enn som så, som en mye kulere mann sa.

Fotball er synonymt med penger. Ubegripelig mye penger. Heslig mye penger. Jeg vet at jeg således slites mellom liv og lære, når jeg på den ene siden gir uttrykk for en dyp forakt mot FIFA, NFF, korrupsjon, spiller- og trenerlønninger som ligger langt over det internasjonale popstjerner tjener, og et vanvittig sammenrør av sponsorer, TV-rettigheter og alt slagget som følger i kjølvannet av dette.

Jeg klarer likevel ikke la være å være oppslukt av dette spillets høyeste nivå. Det er rett og slett for vakkert og fascinerende. Ikke minst har jeg et lidenskapelig forhold til en engelsk klubb som gjør min inkonsekvens bare ytterligere fortærende å skulle forsvare overfor meg selv. Men det finnes lyspunkt, både for fotballen og meg.

Onsdag var jeg og så første runde i Norgescupen, mellom Fløya og Bodø/Glimt på Fløybanen nord på Tromsøya. Klart, jeg hadde et mikroskopisk håp om en cupbombe, at det lokale laget skulle skape historie ved å sende ut de gule bodøsossene ut av cupen, men jeg visste jo at det mest sannsynlig aldri ville skje.

Likevel, Fløya hadde en heroisk keeper som lenge holdt dem inne i kampen, og med bare et baklengsmål i sekken til pause kunne jeg ta meg ei pølse og en kopp kaffe og smatte på en fornemmelse av muligheten til å bivåne en historisk kamp.

Men Fløya var sjanseløse. Bodø/Glimt vant til slutt 0-6. Mellom oss sagt helt fortjent. Offisielt et ran og en dommerskandale av proporsjoner.

Jeg gikk likevel ut av stadion med et smil om munnen. For det var i sannhet en flott opplevelse å se Fløya. Det var relativt dyrt å betale 200 kroner for kampbillett, men om det likevel hadde kostet bare halvparten er det noe jeg knapt ville merket på lønnskontoen min ved månedsslutt.

Så det var greit. Med i underkant av 300 betalende tilskuere betyr det (siden det var en del barn og ungdommer der) at Fløya kunne plusse på kontoen sin med pluss/minus 50.000 kroner. De fortjener hvert øre.

Inne på den isete og snøbelagte arenaen sto det folk og lagde deilige, rykende ferske vafler. De solgte bagetter, lapskaus og de grillet snittede pølser på en skikkelig grill, sånne som får sprøtt skinn og gir en knekk når du biter over dem.

Og kaffe. Masse kaffe, noe de attpåtil gikk rundt og solgte på den provisoriske «tribunen». Smilende, spøkende og fornøyde folk på dugnad for klubben de av forskjellige årsaker har en tilknytning til. Man kan bli mør i sjela og rørt av mindre.

Og i den lille klynga av supportere var det akkurat samme engasjement som man ser seg utspille i fotball på et mye høyere nivå (begge klubbene får ha meg unnskyldt). Hytting med nevene. Frustrasjon. Sinne. Latter. Glede.

Og dommeren var blind, linjedommerne kjøpt og betalt av Glimt, Fløya hadde motvind i begge omgangene og Glimt skulle hatt tre spillere utvist. Minst!

Men der og da slo det meg for et rørende lite stykke Fotball-Norge dette var, på en hundre prosent kul og positiv måte. Her var den virkelige sjela i fotballen inkarnert inn i en kamp så lite glamorøs at den knapt vil bli husket av noen.

Men for et galleri av helter og heltinner det var som var i aksjon. Og da mener jeg alle sammen, muligens minus meg selv, som strengt tatt bare snyltet på andres byggverk.

Rundt omkring i Norge, og verden for øvrig, er dette et skue som utspiller seg dag ut og uke inn, hele året.

Jeg tenker på dem som står og blander ut vaffelrøre, drar på seg signalvester og selger billetter, de som vasser rundt i søle og sludd og spør blidt om man vil kjøpe påfyll av kaffe, de som griller deilig pølse med skinnknekk og de som møter opp og heier på laget sitt, enten det er mot celebre gjester fra sør eller mot likesinnede i samme divisjon.

Jeg tenker på alle de tusenvis av spillere, kvinner og menn, som løper utpå kunstgress, grus og forsofne gressbaner og ofrer bein, tenner og personlig helse, som pådrar seg korsbåndskader, trøbbel med menisken, lyskestrekk og hjernerystelser, alt for å spille laget sitt til en trygg plass på en tabell så uvesentlig at du knapt finner den trykket i media, enn si på internett.

Som ofrer familieliv, ferier og hytteturer for å sette seg i egne biler og kjøre milevis for å spille bortekamp mot et lag man ikke engang vet hvilken draktfarge de bærer. Og som trener i pissregn og vasker draktene sine selv.

Og jeg tenker på de kvinner og menn som lever med dem som spiller denne fotballen, som må ta i et ekstra tak hjemme, fordi samboer eller ektefelle skal på trening, kamp eller møte med klubben.

Jeg tenker på trenerne, som har akkurat de samme bekymringene for eget lags prestasjoner, som møter potensielt like mye kjeft og misnøye fra spillerne, som må finne formasjoner og taktiske opplegg og mental kløkt for å overliste erkerivaler og glede egne supportere og spillere.

Som mister nattesøvnen og tenker på spillesystemer og tenker kontringstrekk og plassering på cornere, i stedet for å telle sauer.

Jeg tenker på dommerne og linjedommerne, de alltid utskjelte aktørene som løper tynnkledd rundt i 90 minutter, flere ganger i uka, uten engang å få være borti ballen når den er i spill.

Som bare blir husket om de gjør fatale tabber og som tildrar seg skjellsord og grove trusler selv parkeringsvakter ville drømt vått om å bli kalt.

At de gjør dette, helt frivillig, til «lønninger» de ville sprengt budsjettene med om de heller samlet tomflasker. For noen forbanna helter.

Og så tenker jeg at det er disse menneskene, denne dritkule gjengen, som er limet i Fotball-Norge, og så tenker jeg at det er disse folkene de overbetalte og skamløse pampene, luksusreisende, regnskapstuklende knallisene i forbund og eliteklubber burde vært tvunget til å håndtakke hver og én av dem, som et fast ritual før hver cupfinale.

Jeg mener det, helt bokstavelig. Og så synes jeg folk som elsker fotball bør dra på flere kamper litt ned i divisjonene. For det er der sjela til sporten henter næringa si.

God kamp!

PS: Dessuten var det offside på det første Glimt-målet, som i praksis avgjorde hele kampen. Tyyypisk. Dommerjævel!