De aller fleste er enig med meg

iTromsø lot den anerkjente kunstneren, kritikeren og kunstkuratoren Tommy Olsson anmelde Karl Karlsson utstilling "De aller fleste er enig med meg".

  Foto: Trond Thomassen

0

Karl Karlsson

  • Billedkunst
  • Skulptur
nyheter

Nå er jo dette noe de aller fleste fått med seg forhistorien og konteksten til for lengst, og vi er forbi åpningen, og herfra ruller det på. Grønn øl, seminar, surstrømming, tilstedeværende hovedstadsmedia og offentlig kunstnersamtale med undertegnede om noen timer.

Skal si han gjør kometkarriere, Karlsson.

Og på bakgrunn av hvordan denne situasjonen oppsto er det på den ene siden ikke så veldig avgjørende hva det faktisk er han viser på Kurant, men på den andre siden er det nettopp dette som må tas på alvor.

Og det er liksom det som er min jobb i sammenhengen - å ta Karlsson alvorlig.

Og det gjør jeg, bare så det er klart, både i forhold til den opprinnelige kritikken som utløste dette, og som kunstner med noe å bevise.

Men det er altså i første rekke et kritisk prosjekt dette, og ergo kan man fort få det for seg at han noen ganger muligens er klønete med vilje, eller later som han er fargeblind, for liksom å gni det inn.

 Andre ganger ser det ut til at alt dette er blitt glemt i et inspirert øyeblikk da det å stenke maling rundt seg i garasjen har vist seg å være en ganske OK ting å gjøre. (Det er jo også det, og det er i grunn ikke mer merkverdig enn å dra på fisketur - maleriet har også noe av den samme meditative effekten, enten man nå har det som hobby, profesjon eller skammelig hemmelighet).

Jeg gjetter, selvsagt, men der er noen tilløp til noe annet her.

Noe som transcenderer indignasjonen over politihusets utsmykking og peker forover mot et helt eget prosjekt.

Det er sagt at tematikken her er angst - ikke en fremmed størrelse for hverken kunstnere eller politi (eller noen annen for den saks skyld) - og det er når dette adresseres direkte det svinger som best i utstillingen.

Når Norges Lov får agere skyteskive, og Skrik blir parafrasert som en serie forenklede akvareller på kanten til barnetegning.

Mot dette står maleriet - og det er det mest besynderlige, dels fordi det er så pass mye produsert i garasjen at prosessen nødvendigvis må ha vært givende (og det forstyrrer jo hele greia som et kritisk prosjekt, i hvert fall bittelitt), og dels fordi det nesten konsekvent er abstrakt.

Man skal være grei med debutanter, særlig når de helt mangler kunstutdanning, og i hvert fall hvis de satte i gang for et par uker siden, men i hovedsak er det to ting som foregår i utstillingen:

Det ene er de prosessorienterte, serielle arbeider der Karlssons erfaring som politi ser ut til å være utgangspunktet, eller i hvert fall utgjøre en slags eksistensiell bunnsolid plattform.

Her forekommer en del ikke helt opplagte løsninger som når de er på sitt beste faktisk er skummelt effektive. Dette med å skyte på lovbøkene, f.eks, understreker både det alvorlige og det fullstendig absurd komiske i situasjonen her.

Samtidig refererer det - i hvert fall for sånne som meg - til 1990-tallets utagerende konseptkunst, der stand up comedy og torturkammer noen ganger kunne være helt likeverdige størrelser, men også til nyere politisk definerte arbeider av det slag som pleier flyte opp innenfor en eller annen biennale.

Ambivalensen i dette grepet er besnærende, og det at en politimann står og plaffer ned lovboken med rifle er jo bare helt nydelig hvordan man enn velger å forstå det.

Og han er i hvert fall smart nok til ikke å legge noen føringer for hvordan dette, eller noe annet, skal tolkes - det ville jo ødelagt alt.

Absolutt alt.

Det andre er en ikke helt formulert koloristisk abstraksjon - og det henger muligens sammen med at det også er den slags maleri som utløste hele dette...alt det her vi nå står i, og med alt som følger med.

Pussig nok maler han ganske pent, særlig når han driter i at han egentlig ikke kan - og det aner meg at han faktisk kan bli ganske så god hvis han holder dette gående og kanskje underveis tar imot litt praktisk veiledning i hvordan man stemmer av fargetoner og forholder seg til kontraster.

Egentlig er en oppegående abstraktekspresjonistisk maler som også er politimann noe med alle komponenter til å utgjøre en våt drøm for kunstoffentligheten, siden det jo er noe vi ikke ser så ofte.

Og er det noe kunstoffentligheten går i gang på så er det de tingene vi ikke sett tidligere. Ingen erfaring er tapt for en billedkunstner, særlig ikke hvis hen er alene om den.

Men som kjent; å gjøre erfaringer de aller fleste ikke gjør, har jo også bestandig vært forbundet med en viss grad av lidelse.

Billedkunst er jo en kalkulert risikosport, sånn sett.

Men for å avrunde for nå; hvordan skal man forholde seg til den påståelige tittelen til utstillingen?

Er virkelig de fleste enig med Karlsson? Og enig i hva? At flere er enige er jo ikke ensbetydende med at de har rett. Men det det står om er jo hvorvidt han fikk det til bedre i garasjen.

Klarte han det?

Hakke pipling - jeg har ikke sett utsmykkingen på politihuset - og jeg tenker det kanskje heller ikke er så viktig slik denne saken har utviklet seg.

Det er uten tvil et stort potensiale her. Både i byen, dette opplegget, og helt ned til det dødsforaktende stenket med gult over det røde.

Det er sånne ting som dette som gjør noe med oss.