Minneord

Sverre Kjelsberg (1946–2016)

nyheter

For noen uker siden kjørte jeg gjennom Tromsø sentrum med den trettenårige stedatteren min i bilen. I Grand-krysset kom en fotgjenger gående over gata, på vei bort til utestedet G. Den tynne mannen med blå boblejakke hilste blidt.
– Hvem var det der?, spurte hun.
– Det der var Tromsøs største pop- og rockstjerne, svarte jeg, uten å være i stand til å skjule en viss stolthet av å ha kommunisert med ham gjennom frontruta.

Og jeg mente det helt bokstavelig. Jeg tror ikke unge folk i dag er klar over hvor helt enorme The Pussycats var i Norge på sekstitallet. Og de var ikke noe lokalt fenomen.

De var det nærmeste vi var å ha et The Beatles eller et The Rollings Stones i Norge.

23. april i år markerte vi i herværende avis at det var 50 år siden The Pussycats ga ut sitt debutalbum «Psst! Psst!», som gikk rett inn på den norske albumlisten, der det ble liggende i 31 uker, med 1. plass som beste plassering. Pophysteriet rundt dem, med hvinende jenter og gale fans, sto ikke tilbake for noe i sin samtid. Og de var fra Tromsø.

Da vår journalist Helge Matland tok en prat med Sverre om denne tiden, var det en ydmyk, men stolt, mann som snakket. Han fremhevet låtskriveren Trond Graff og den enormt viktige jobben manager Sten Ekroth gjorde for dem.

Les «50 år siden The Pussycats’ første album»

Og så strødde han ut historier og anekdoter fra en ellevill tid. Å spille inn plate i England, og være oppvarmingsband for The Rolling Stones, var ikke akkurat hverdagskost for norske band på sekstitallet. The Pussycats var i sannhet pionerer.

Men Sverre var jo mye mer enn bare The Pussycats. Han satte melodi til nasjonalvisa «Ellinors vise», opprinnelig laget som sluttsang til teaterstykket «Dikt å førbainna løgn», og senere kanonisert av Ungdomslaget Ny Von, med Marit Mathiesen på vokal.

I 1980 sto han nok en gang i rampelyset, da med Grand Prix-sangen «Sámiid Ædnan», i lag med Mattis Hætta. I dag er det lett å le av Grand Prix, påpeke hvor musikalsk uvesentlig det er, hvor fjollete konkurransen er og hvor lite kulturell substans den bærer med seg.

I 1980 var det helt annerledes. Én sak er nå at «Sámiid Ædnan» konkurrerte om, og vant, førsteplassen med artister som Åge Aleksandersen, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Inger Lise Rypdal og Radka Toneff, men det var attpåtil med en låt om samenes kamp mot utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget, en mildt sagt het politisk potet i Norge den gang.

Slikt var ikke hverdagskost til Grand Prix’ lettbeinte og broddløse underholdning. Joiken til Mattis Hætta må vel dessuten være den mest folkelig memorerte melodilinja som står igjen etter over 50 år med sangkonkurransen.

Jeg har alltid ment at man burde synge den på Alfheim hver gang TIL scorer, og dernest når man hører enkelte bortesupportere synge den for liksom å gjøre narr av oss.

Men Sverres TIL-hjerte er uansett for evig manifestert gjennom den eneste TIL-sangen jeg kan høre uten å bli brydd, nemlig «Vind ifra Nord», skrevet av Brynjulf Bjørklid og fremført av rocklegenden, til den legendariske cupfinalen i 1986, da TIL ble cupmestere for første gang. Ti år senere ble den innspilt med oppgradert tekst, da TIL igjen vant.

Og den spilles fortsatt på Alfheim hver eneste kamp. Og hver gang TIL scorer er det fortsatt Sverres stemme som runger over stadion, med låten «Tromsø, Tromsø, laget som står på». Det må de aldri slutte med.

Sverre Kjelsberg var også en sentral aktør for Hålogaland Teater, der han som hus-skald, musikalsk ansvarlig og skuespiller i tre tiår satte dype spor etter seg.

Sverre var i flere år plaget av kreft, men hadde klart å komme seg gjennom alle påkjenningene og den beinharde prosessen med operasjoner, kurer og behandlinger. Nå var han på bedringens vei.

Det er bare få dager siden jeg møtte ham tilfeldig over ei øl med noen venner. Han snakket helt åpent ut om dette, at han fortsatt måtte gå på kontroller, og at han hadde begynt å trene seg opp til å synge igjen, at han slet litt med S-ene, også lo han – befriende lite selvhøytidelig – av at Pussycats og hans eget navn i så måte kanskje ikke var helt ideelt for tiden.

Med Sverre Kjelsbergs død har Tromsø mistet en av sine virkelige giganter. En gigant i landets og byens rockhistorie. En gigant innen den norske visesangen. En gigant i teatermiljøet. En gigant i fotballklubben TILs historie.

Det er fylt av vemod og respekt jeg nå setter på The Pussycats-klassikeren «Just a Little Teardrop» og lyser fred over hans minne, mens tankene går til Sverres familie, til alle hans venner, til gamle bandkolleger og til Tromsø by som sådan.

Jeg håper han får ei gate oppkalt etter seg, og at noen setter inn den sagnomsuste, legendariske og slitte bassgitaren hans i et monter, instrumentet han var nærmest uadskillelig knyttet til.

Idol they say, looking at me
Papers they read, pictures they see
The truth of my life, I'm lonely and blue, yeah
Crying each night, longing for you

Aa-a, can't you see, just a little teardrop?
Aa-a, when you're near, can't you hear my heart drop?