Reportasjen

Svømmende gullbarrer rett utenfor stua vår

Skrei. Bare å smatte på ordet kan få fram den mest svulstige sjarkromantikeren i de fleste av oss.
nyheter

Denne reportasjen sto opprinnelig på trykk i 2016, men republiseres nå i forbindelse med den pågående skrei- vs. kysttorskdebatten.

Brensholmen/Tromsø, 4.mars 2016.

I disse dager ser man ordet overalt. Det er ikke lenger forbeholdt furet værbitte lofotfiskere med rullings i munnviken og en gul sydvest på hodet, eller nerder og fagfolk ansatt i Sjømatrådet.

Man ser skrei-ordet eksponert i TV-annonser fra de store matkjedene, restaurantmenyer landet rundt bugner over av forskjellige varianter og man får kjøpt det på ethvert sted som har en ferskvaredisk og et minimum av selvrespekt.

Enorme mengder

Jeg vet faktisk ikke om folk er klar over det, men denne sagnomsuste skreien er altså noe vi har svømmende så å si rett utenfor stuedøra vår. En time unna byen svømmer det enorme mengder skrei som bare venter på å bli hentet opp fra havets dyp, og det er fritt fram for alle å høste av det.

Glem multer, blåbær, rypejakt og fisking av småsei fra land. Nå er det skrei her, og det er bare å forsyne seg.

Jeg har hytte på Brensholmen, ytterst på Kvaløya, og er mye ute på havet. Jeg elsker Yttersia og blir mør og full av loslitte klisjeer når jeg snakker om det. Der ute er vannet alltid iskaldt og fullt av strømninger, og torsken jeg får der kan spises hele året. Men det er ikke skrei, som er et helt annet dyr, enn si fisk.

Skreien er den anabole, velbygde og livsfarlige evighetsmaskinen av en stefar til den mer korpulente og bedagelige kysttorsken. I en slåsskamp dem imellom ville en skrei vinne 100 av 100 ganger, gitt at størrelsen var noenlunde den samme.

Lenge før det bosatte seg folk her oppe har den sagnomsuste skreien kommet sigende inn til Norskekysten hvert bidige år, i enorme mengder. Det er summen av en rekke heldige tilfeldigheter som gjør dette mulig. Fisken er en egen rase, bokstavelig talt med eget DNA, som til vanlig holder til i Barentshavet.

Mesker seg på feit lodde

Hvert år begynner flere hundre millioner eksemplarer av denne fisken å vandre sørover, ned langs kysten vår. Skreien gyter i all hovedsak rundt Lofoten og Vesterålen, men også lenger nord og lenger sør. Torskeynglene flyter så med vannmassene nordover og ender til slutt nordøst i Barentshavet, der de intetanende flyter viljeløst og forvirret med vannmassene, til de er store nok til å ta styring selv.

Denne ungfisken starter så en beitevandring inn til Finnmarkskysten hver vår. Der mesker den seg på feit lodde som har trukket inn i samme område, og etter å ha gasset seg i lodda, trekker den nordover igjen til de enorme vannmassene i Barentshavet.

Når den senere blir gytemoden, legger den til slutt ut på den lengste vandringen, sørover til sine egne røtter, der den selv ble klekket ut, for å ta del i et maritimt befruktningsbonanza uten like. Dermed er ringen sluttet, og etter endt paringsdans trekker den seg atter tilbake og svømmer opp i det kalde Barentshavet igjen.

Det er denne bølla som er skrei. Alt annet er fake. Alt annet er stusslige kopier. Og det er denne gjentagende, historiske massevandringen som (i lag med Golfstrømmen) har gjort at det i det hele tatt har bosatt seg folk her opp i uminnelige tider.

Og det er dette som fortsatt gir grunnlag for flere tusen kystbåter, og et utall lokalsamfunn, til å drive næringsvirksomhet og eventyr på havet. Men man trenger ikke være lisensiert fisker for å ta del i dette.

Myldrer av fisk

Undertegnede bestemte seg derfor for å ta med fotograf Ronald på skreifiske, og planen var å dra ut fra Brensholmen i en åpen småbåt. På grunn av uvanlig røft vær i det siste ble en rekke planlagte turer kansellert. Man kødder ikke med Yttersia.

Redningen ble en engelskmann, Hartlepool-fødte Chas, som har bosatt seg i Kattfjord, i lag med den 40 fot lange og snasne båten «Lady Elsie».

Den 63 år gamle sjøulken livnærer seg nå på å guide turister ut fra den trange Kattfjorden på Kvaløya og ut på åpent hav der det myldrer av torsk, kveite, sei, hyse, sei, hvitting, lange og – i perioder – masse kval.

Til tross for at vindmålerne viser 12 meter per sekund på de feltene han vil ta oss med ut på, er han rolig og cool og forteller at dette vil bli en flott tur, det er jo sol og greier.

Jeg drar aldri ut på havet og fisker i åpen båt når det nærmer seg 10 meter per sekund. 10,8 er definisjonen på liten kuling. Da er en 18-fots glassfiberbåt å anse som en bordtennisball på det piskende havet på Yttersia.

«Lady Elsie»

Chas har derimot en nydelig, 40-fots båt som ligger fint på havet og føres med ei stødig og erfaren hånd på roret.

«Lady Elsie» er syv år gammel og er oppkalt etter moren hans. Hun er 86 år gammel, og har en skranten hukommelse, men Chas minnes heller henne hver eneste dag. Det er noe veldig søtt og rørende over det.

Vi snakker om dette, og viktigheten av å gi båter kvinnelige navn. Jeg blir provosert av folk som maler guttenavn på båtene sine. Jeg hadde en gang en hyttenabo som malte «Rambo» med digre bokstaver på båten sin. Han kunne like godt malt «Landkrabbe med liten tiss og enda mindre selvtillit». Båter skal ha damenavn. Punktum.

Havet er rock’n’roll

Når vi passerer Håja, denne flotta øya vest for Kvaløya, som en gang sto modell da Ishavskatedralen ble tegnet av Jan Inge Hovig på begynnelsen av 60-tallet, har vi sydøsten i ryggen, og «Lady Elsie» bykser ut i de hvite bølgene, til hvinende gledeshyl fra Chas.

Sjøsprøyten vasker over dekk, glitrende i frisk formiddagssol. «Kom igjen, jenta mi. Dette er da ingenting. Du kan dette», Chas snakker på kav nordengelsk til båten, med kjærlig stemme og en sjøulks autoritet.

Vi har 300 meter hav under oss, og skal ut på ei 40-50 meters grunne Chas – og dermed vi – har ståltro på at skal servere oss skrei.

Man kjenner man lever når havet dasker inn i båten, og jeg er usikker på om Chas prøver å appellere til mitt rockhjerte, eller om det er ei subtil melding som ligger bak, men da vi bare har åpent hav foran oss skrur han opp lyden på båtens CD-spiller, og ut runger AC/DC-klassikeren «Highway to Hell». Jeg ser for meg at Young-brødrene og vokalist Bon Scott ville pimpa nedpå sjøsyketabletter med bourbon og lagt seg skjelvende ned på dørken om de hadde vært her fysisk.

Yttersia er en tøffing. At den også er rock’n’roll føles bare helt rett. Havet er rock’n’roll. «I love this», roper Chas, mens han trommer på roret. Ronald og jeg ler, og håper han både mener både AC/DC og været. Vi lar være å spørre, for sikkerhets skyld.

Blir tørrfisk

Vel fremme på grunna får jeg beskjed om å kaste ut bruket. Inn mot land ser vi Kvaløya, Tussøya, Brensholmen, Hillesøy, Bjørnøya. Og mektige, dritstilige Senja. Det er et fantastisk vakkert skue. Andre veien er det hav, hav og bare hav. Det neste man treffer av land den veien er Grønland eller USA.

Jeg bruker en 500-grams stingsildlignende sluk og har to gummimakker over den, alt forbundet til ei diger snelle og ei grov havstang ment for tunfisk-fiske. Chas vil være med på moroa og kaster ut et tungt søkke med to løse enkeltkroker, hver og en av dem skjult av rosa plastfrynser. Den ser ut som ei blanding av Robocop og en blekksprut. «The Hartlepool ripper» er det sympatiske navnet han har gitt den. Vi får fisk med én gang.

Jeg drar opp noen småsei på et par kilo, og en torsk på samme størrelse, mens stanga til Chas har kraftig bøy på seg. Han setter sjøbein, klukkler og sveiver inn beistet på andre siden med de grove hendene sine. Ti minutter senere lander han en skrei på 12 kilo, drar den lett av krokene, bløgger den og legger den ned i stampen på dekk. Ut av kjeften på skreien tyter det ut ei stor sild som ble fortært til kveldsmat dagen før.

Det kviner i snella

Jeg drar opp ytterligere noen torsk, denne gangen litt større. 3-4 kilo. Det er alltid artig å få fisk, men dette er ikke uvanlige greier for meg. Fotografen vil ha dem, han skal henge dem til tørrfisk før det blir for sent på året, og flua begynner å våkne til livs.

Men det er ikke dette vi kom for. Chas ser at jeg tappert forsøker å glede meg på hans vegne, men skjønner at jeg egentlig har lyst til å skjelle ham ut, spøtte i havet og true øvre makter fordi jeg ikke får noe selv. Rausheten settes på stor prøve. Jeg vet også at det evinnelige spørsmålet om haill snart også vil melde seg, denne helt absurde, nordnorske greia noen har funnet opp for lenge siden.

Altså at det er en sammenheng mellom hvor mye og hvor stor fisk du får og når du sist hadde seksuelt samkvem. Til tross for at vi er tre mannfolk mellom 44 og 63 år orker jeg ikke tanken på veien tilbake, der en jævla engelskmann og en hoverende fotograf skal så tvil om undertegnedes potens.

Men Chas er en proff guide, og sier til meg at jeg må hekte av den digre stingsilda og heller overta «The Hartlepool Ripper». Den er mye smalere, og synker dermed fortere, noe som vil gjøre at den deiser ned forbi småfisken og ned til bunnen. Til nå har jeg ikke maktet å komme meg mer enn 20 meter ned før sei og småtorsk naivt har bitt på.

Jeg slipper den futuristiske dingsen ned og ser den fyke mot bunnen i stor fart. Snøret blir straks slakt og jeg sveiver opp et par meter. Så hugger det i noe digert. Det kviner i snella og jeg må stramme bremsen, for nå drar den bare ut mer og mer snøre.

Adrenalinkick

Jeg lar meg stadig fascinere av dette, hvordan jeg er helt ute av stand til å bli blasert eller lei av å få fisk. Det er det samme rushet hver gang. Høy puls, masse adrenalin, panikk for å miste det som stritter imot i andre enden, og en barnslig glede av å gjøre noe som jeg merker appellerer til urmennesket i meg. Naturen. Havet. Fisken.

Og jeg driver ikke med sånn dustete «catch and release». Jeg stapper heller ikke poteter ned i jorda igjen etter å ha plukket dem. Jeg fisker, jeg bløgger fisken og jeg skjærer ut filetene på den og spiser den etterpå. Og jeg elsker det.

Men det er ingen dorsk torsk som har slukt «The Hartlepool Ripper». Det er så vidt jeg klarer å sveive inn.

Den kraftige vinden gjør også at dekket oppleves litt ujevnt, så det er ikke akkurat tid for en kaffepause. Her er det noen som krever all oppmerksomhet, vedkommende befinner seg 50 under meg og han eller hun har ikke tenkt å være på leken overhodet.

Hvit i knokene

Det strittes mot som bare fy. Jeg er overbevist om at det er kveite. Stor kveite.

Denne teorien blir fort falsifisert, da snøret beveger seg lenger og lenger bort i bølgene. Ei kveite styrter som regel rett ned mot bunnen. Torsken, eller skreien, går bortover. Chas forklarer dette med rolig stemme, mens jeg gir ham et ufrivillig grunnkurs i tabuord hans eget språk ikke er i nærheten av å vise til. En engelskmann som lærer meg om skrei. Som om jeg skulle lært ham å drikke te og lage Yorkshire-pudding. Men Chas kan sine ting. Jeg stoler på Chas.

Hvit i knokene og rød i trynet sveiver jeg sakte inn meter for meter. Beistet som var under meg er nå langt borte i de hvite bølgene fra båten. Et øyeblikk tenker jeg på «Den gamle mannen og havet», Hemingway-klassikeren jeg storøyd leste tre ganger på rappen som guttunge. Men den kommer stadig nærmere.

Jeg pruster verdensvant ut at hvis dette er en skrei, så er det faen meg verdensrekord. Det er i hvert fall noe som er minst 40 kilo. Verdensrekorden er på 60.

Så ser vi den skinnende, hvite buken og finnene stikke opp på en bølge. Det er en skrei. Og den er helt ekstremt misfornøyd med tingenes tilstand. Jeg har på toppen av det hele krøket den i buken, noe som forklarer mine teorier om potensiell verdensrekord. Og den er ikke i nærheten av å gi seg. Hadde dette vært en vanlig torsk, som jeg har fisket tusen ganger før, ville den kjentes ut som en sekk poteter etter tre, fire minutter. Denne bølla er ikke hugget ut av samme stoff.

Skreigon er mitt navn

Har du trimmet kroppen din med å svømme tur/retur Barentshavet/Nordlandskysten noen ganger gir du ikke opp bare for at en obsternasig journalist står og rauter i andre enden. Dette er skrei. Visst faen er det skrei.

Vel innsveivet med ripa klepper Chas tak i dyret og lemper det opp på dekk. Den er 20 kilo, ei magisk grense som kvalifiserer til sølvmerke (gull er over 30), og jeg setter meg på knærne, uendelig lykkelig og fornøyd. Ronald har stått og knipset bilder hele veien. Jeg poserer med skreien min, som en skikkelig fjottete førstegangsreisende turist. Det er helt greit.

Med litt bedre vær kunne vi vært utpå der i flere timer, og vi kunne fylt opp fryserne våre med den fineste skreifilet som er å oppdrive. Stykkene fra de to skreiene vi har fått (på til sammen 32 kilo) gir da også bra avkastning. Chas bruker cirka tre minutter på å skjære ut ryggstykkene av begge to. Disse filetene har en helt annen struktur enn den jeg er vant med å skjære.

På skjærfjøla ser de ut som hvite gullbarrer, men i motsetning til metalliske gullbarrer er dette det fineste protein havet har å by på. Og man kjenner på kjøttstykkene at dette er en fisk i god form, som har bra kondis og er god for en solid kamp. Skreiene er også fulle av lever og rogn; næringsrikt, tradisjonelt og velsmakende gull langs kysten i alle tider. «Mølja!», tenker sikkert mange, mens sikkelet renner langs kjakene.

Dette skjer bare noen timer fra Tromsø sentrum. Jeg skjønner ikke at ikke flere benytter seg av det. Hvalsafari er kult. Dorging etter sei er kult. Det er fantastisk artig å prøve å overliste sjøørreten. Man kan bli hypnotisert av både nordlys og midnattssol. Men å fiske skrei på over ti kilo, og over tjue kilo, gir en annen dimensjon.

For det er dette det handler om. Det er dette som er den indirekte grunnen til at våre forfedre og -mødre bosatte seg her oppe. Det er heller ikke kø på havet. Og trenger jeg å si hvordan det smakte; med kokte poteter, brunet smør og dampede gulrøtter? Nettopp. Skreigon er mitt navn.

Kilder: Norges Sjømatråd, Godfisk!, Wikipedia, og Lise Mangseths fabelaktige artikkel «Det skjer et mirakel i Barentshavet», publisert i januar 2015 på High North News’ nettsider.