– Nå må alle de gamle damene stille opp for fotografen, sier Hanna Bockelie som for et kort øyeblikk tar på seg rollen som administrator.
– Snakk for deg selv, Hanna, sier Jorunn Haug med et lurt smil.
Møtes jevnlig
Å administrere denne gjengen på 18 myndige sykepleiere, kan fortone seg som en øvelse i å gjete katter, men etter hvert finner de plassene sine. Det hjelper kanskje at den plassen er i trappa på vei opp til lunsj på Polaria som var et av punktene på lørdagens program.
Thea (23) har fått toppverv i norsk sykepleierforbund
De møttes for første gang til 20-årstreff i 1986. Det fant også sted i Tromsø, men siden da har de møttes flere ganger, blant annet i Nordreisa og i Halden.
God kontakt
– Vi har hatt god kontakt de siste ti årene, men det føltes naturlig å legge dette jubileet hit siden det var Tromsø som var utgangspunktet vårt, sier Vivi-Ann Øvereng.
14. august 1963 møttes de for første gang i Jonas Lies gate 31 til sykepleiens forskole. Tre måneder etterpå bar det rett ut i praksis.
– Vi var siste kullet med sykepleierelever. De som startet i kullet etter oss, i januar 1964, var nemlig studenter. Jeg husker at det var vi elevene som ble mest verdsatt på avdelingene der vi jobbet. «Disse studentene kan jo ingenting», ble vi fortalt, sier Hanna Bockelie.
Hun er en av tre av totalt 36 elever som ble boende i Tromsø etter endt utdanning, mens de andre ble spredt for alle vinder.
16 vakter på 14 dager
Et annet punkt på helgas program er naturlig nok mimring om både livet og utdannelsen, men dette punktet er spredt jevnt ut over alle dagene. Og utdannelsen de mimrer om var ikke nødvendigvis bare lett.
Hun har en stilling i kommunen bare to andre kommuner har
– Vi gikk jo regulære vakter på sykehusene. En gang hadde jeg 16 vakter på 14 dager. Det skulle Arbeidstilsynet visst om, ler Bockelie.
Til tross for avstander både i geografi og tid, tok det ikke lange tiden før de fant tonen igjen, noe skravlinga jubilantene imellom bærer preg av.
– Vi finner stor glede i hverandre og vi har vel innsett at det ikke er så mye vi er garantert her i livet. Det er i dag vi lever, avslutter Øvereng før hun vender tilbake til det gode selskap.