«Bærekraftig kampkraft i nord»

  Foto: Jan-Erik Bergstad

nyheter

Troms-dokumentet ble lagt fram for ei uke siden. Det ble svært godt mottatt. Det ble berømmet for soliditet og helhetlig, nasjonal tilnærming. Kritikken gikk på manglende kostnadsberegning. Den har vi forståelse for, og den kommer nå – så langt mulig for oss, som ikke har tilgang på de samme grunnlagsdata som regjeringen. Vår beregning viser, i tråd med Forsvarssjefens syn, at det er fornuftig å styrke kampkraften i nord.


Flere har etterlyst kostnadsanslag. Statssekretær Øystein Bø (H) i Forsvarsdepartementet (FD) uttalte til NRK Troms at ”Dette vil kreve bevilgninger langt utover det forsvarssjefen har bedt om og langt over det regjeringen anser som økonomisk mulig”. Også lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt (A) har etterlyst beregninger, i likhet med nestor på Troms-benken, Øyvind Korsberg (FrP).


Behovet for kostnadsberegning er forståelig. Samtidig er det svært krevende, og egentlig umulig, for oss som lokalpolitikere å gjennomføre en kostnadsberegning, både ut fra tiden vi har hatt til rådighet og at vi ikke har tilgang til de samme økonomiske parametere som FD. Mange av disse ligger så vidt vites også kun i graderte dokumenter. Disse har ikke vi tilgang til, og vi kunne heller ikke brukt informasjonen i offentlighet.


Som folkevalgte i forsvarsfylket Troms har vi tatt ansvar, og med Troms-dokumentet bidrar vi til den demokratiske prosessen det må være å utvikle et sterkt nasjonalt forsvar. Det er derimot ikke vår oppgave som lokalpolitikere å balansere nasjonale budsjetter. Dét må Stortinget gjøre. Og bare FD har forutsetningene for å gjennomføre en detaljert kostnadsberegning.


Her legger vi likevel fram vår beste vurdering av kostnadene ved våre anbefalinger, for å vise at de ikke nødvendigvis er svært kostnadskrevende. Kanskje er de rett og slett gode løsninger også fra et bærekraftsperspektiv – i tillegg til å gi økt kampkraft. Kanskje kan de rett og slett være rimeligere.


At flere beregninger fra forsvarsledelsen selv er omstridt gjør ikke oppgaven vår – eller til Stortinget – lettere. Vi stiller her noen spørsmål ved de underliggende beregninger. Stortinget må stille flere spørsmål, for å kvalitetssikre beslutningsgrunnlaget.


Det er også en utfordring at forskjellige aktører i forsvarssektoren selv opererer med ulike anslag over kostnader for foreslåtte tiltak.


Ett eksempel på et forvridd kostnadsbilde, som igjen brukes som hovedargument for anbefalt løsning, er hva som oppgis for videreføring av Åsegarden som alliert treningssenter (ATS). Regjeringen angir et innsparingspotensial ved nedlegging av Åsegarden på 1,1 milliarder i et 20-årsperspektiv, med drift og oppgraderinger. Årlig driftskostnader oppgis til 25 millioner; mot i dag – og i overskuelig framtid – på 15. Oppgradering av infrastruktur er anslått til over 700 millioner. Forsvarsbygg lokalt mener 70 millioner er tilstrekkelig. Altså blir totalkostnaden ved videreføring av ATS Åsegarden som det drives i dag cirka 400 millioner på tyve år; ned mot en tredel av hva forsvarsledelsen opererer med. Slike sprik i de økonomiske anslagene bidrar til å skape usikkerhet og sår tvil om troverdigheten til beregnings- og beslutningsgrunnlag.


Vi anser at rundt 20 millioner per år er hva man kanskje kan spare ved å nedlegge Åsegarden, som tar imot cirka 80 prosent av de allierte styrkene ved ATS. Altså en høy pris for å redusere et verdifullt tilbud av stor sikkerhetspolitisk verdi for Norge. Men vi frykter at alternativene blir dyrere. Vi ser ikke at proposisjonen er lagt inn alternativkostnader. Reelle alternativer er ikke redegjort for, og vi ser ikke kostnadsberegningen. Ligger dette i det hele tatt inne? Det blir fort dyrere å velge andre løsninger enn å videreføre – og videreutvikle – Åsegarden som største base for alliert trening i nord. Vi kan ikke se at det finnes realistiske alternativer.


Eneste basealternativ i Troms er Maukstadmoen på Skjold eller Artillerileiren på Setermoen. Begge ligger i innlandet, langt fra kysten de allierte marineinfanteristene skal trene innsetting ved. På Skjold ligger i dag 2. bataljon, og i Troms-dokumentet forutsetter vi at den blir der.


Troms-dokumentet bygger dels på Forsvarssjefens anbefalinger, dels på regjeringens forslag. Den største enkeltkostnad i vårt forslag er prioritering av de allerede vedtatte investeringer i modernisering av Hæren. Det vil altså ikke føre til noen økning. Regjeringen har forsikret at disse investeringene er økonomisk tatt høyde for, men de er altså foreslått utsatt.


Vi deler Forsvarssjefens syn på nødvendigheten av en tilstedeværende mekanisert stridsgruppe i Vest-Finnmark, noe regjeringen ikke har med i sitt forslag til Stortinget. Løsningen bygger på materiell som allerede er anskaffet, personell som er i tjeneste og eksisterende infrastruktur. Avhengig av valgt modell vil kostnadene, ut over dem som uansett påløper innen Brigade Nord, kunne være begrenset. Forsvarssjefen har anbefalt en høyt dimensjonert kompanistridsgruppe med støttefunksjoner. Dette er ønskelig, men det kan finnes mer fleksible, skalerbare – og fortsatt akseptable – løsninger. Det trengs noe ny infrastruktur, men lite som er tvingende nødvendig, ut over en mindre utbygging av verksted og nye garasjer for det mest sensitive materiellet. Kostnaden kan holdes på rundt 100 millioner per år (for drift og investeringer) i neste planperiode, avhengig av valgt modell, basert på tilgjengelig materiell som ikke er disponert.


Vi har lagt inn Hurtig reaksjonsstyrke Nord (HRS Nord), som Stortinget har forutsatt etablert gjennom inneværende langtidsplan. Denne planlagte oppbyggingen av Panserbataljonen med samvirkeavdelinger, som er i tråd med stortingsvedtak etter dagens langtidsplan (Prop. 73 S), har stanset opp. Dette skyldes vesentlig de ekstra innsparingstiltak regjeringen har innført, og som for Forsvaret innebærer et reelt budsjettnedtrekk. Fullføring av vedtatt plan for HRS Nord vil trolig beløpe seg til om lag 200 millioner per år, med drift og investeringer. Dette er altså en investering Stortinget har forutsatt finansiert, men som ikke er blitt det. Vi anbefaler å gjennomføre Stortingets vedtak.


Vi er svært tydelige på at Hæren må ha dedikert helikopterstøtte fra Bardufoss, slik den i dag har med 339 skvadrons Bell 412 helikoptre. Forsvarssjefen anbefalte samling på (dvs. flytting til) Rygge, bygger så vidt vites på de samme rammefaktorer som nåværende drift. Videreføring av dagens løsning skal da i prinsippet ikke medføre ekstra kostnader.


Det samme bør gjelde videreføring av Forsvarets hovedbase helikopter. Det er ikke omtalt i Prop. 151 S. Dermed vet vi ikke hva regjeringen egentlig vil med basen, som statssekretær Bø la ned grunnsteinen til for to år siden. Investeringene i infrastruktur, på til sammen cirka en halv milliard, er tatt. Det ligger betydelige gevinster i en videreføring av basen på Bardufoss.

En videreføring av Kystjegerkommandoen (KJK) i Ramsund, sammenlignet med regjeringens forslag om reetablering av en bordingskapasitet ved Haakonsvern er svært vanskelig å beregne, fordi forslaget er dårlig definert. Med betydelige investeringer på Haakonsvern vil en slik løsning kunne bli vesentlig dyrere enn en videreført KJK i nord.


En videreføring av Sjøheimevernet (SHV) slik det er i dag krever årlige driftskostnader på cirka 85 millioner. For å få SHV opp på status beredskapsklar kreves drøyt 100 millioner. Hvilke investeringer som er nødvendige er ikke avklart, men de er ikke store. Det må også være rom for å se på totalstrukturen i SHV, blant annet opp mot KJK og HV for øvrig.


En flytting av Luftforsvarets programmeringssenter fra Mågerø til Sørreisa vil vanskelig bli dyrere enn alternativ plassering på Rygge. Regjeringen har lagt inn flyttekostnadene i LTP. Derimot vil det oppnås vesentlige faglige synergier, og dermed økt bærekraft, ved å plassere senteret i sitt rette fagmiljø ved CRC Sørreisa.


Vi har her konsentrert oss om tiltak i neste planperiode, de neste fire år. Nye utredninger vil føre til en ny langtidsplan i 2020. I Troms-dokumentet har vi idémessig og konseptuelt skissert mulige løsninger i et lengre perspektiv, og som for fremtiden kan kraftsamle mer av Forsvaret i nord. Det vil gi større kampkraft med økt bærekraft, inklusive ved større alliert tilstedeværelse.


Muligheter i neste langtidsperiode er ikke kostnadsberegnet her. Det vil være meningsløst så lenge økonomirammer, og ikke reelle operative behov og genuint fagmilitære vurderinger – eller samlede samfunnsmessige vurderinger – er tilnærmingen, samtidig som forutsetningene vil endres før neste langtidsplanprosess.


Innholdet i den foreslåtte økonomiske 20-årsrammen, som jo i virkeligheten bare er en ambisjon, vil bli gjenstand for endringer i neste langtidsplan. Forhåpentligvis i den visjonære retning vi har skissert i Troms-dokumentet, med økt kampkraft, men uten nødvendigvis økte rammer. Det vil fortsatt være rom for omdisponeringer og nye, mer kostnadseffektive løsninger. Med djerve grep kan vi få økt kampkraft og bedre bærekraft. For bedre å forsvare Norge i nord og fra nord.


Går våre forslag så ”langt over det regjeringen anser som økonomisk mulig,” slik statssekretær Bø straks uttalte da innspillet vårt forelå?


Regjeringen definerer selv sitt handlingsrom, og dermed: Muligheter og begrensninger for en struktur som gis mest mulig kampkraft. Rammen er et spørsmål om politisk vilje. Innholdet om fagmilitær fornuft. Regjeringen ser ut til å sette økonomiske rammer foran operative behov. Vi argumenterer omvendt. Vi må se på hva vi faktisk trenger for å forsvare landet, så hva prisen blir – før Stortinget finner en løsning som ivaretar både forsvarsbehov og statsfinanser.


Vi må også få spørre; ikke ironisk, men helt reelt: Hvem sprenger rammer, når regjeringen ser ut til å ville legge inn en kostbar kapasitet Forsvarssjefen ikke har sett seg råd til – innenfor en ramme som er ti milliarder lavere? Regjeringen foreslår anskaffelse av nye overvåkingsfly. Detaljene finnes ikke i proposisjonen, men i FD. Regjeringen har bebudet at mer informasjon skal komme. Så lenge planer og rammer ikke er kjent, er det vanskelig å vite hva man har å forholde seg til, og hvordan denne investeringen påvirker andre vedtatte eller foreslåtte tiltak. Noe er lekket ut, det meste er ukjent, en del kan man likevel resonnere seg fram til.


Uten at vi sitter på fakta: La oss anta at anskaffelse av nye P – 8 overvåkingsfly medfører en kostnad på 30 milliarder i tjueårsperspektivet. Det blir fort en tilleggskostnad på 20 milliarder i forhold til Forsvarssjefens anbefalte løsning. Dét sprenger åpenbart rammer. Alternativet på kort sikt er en videreføring av P – 3 Orion, som etter oppgraderinger til cirka 1,4 mrd. (sluttført så sent som i juni i år), og med ytterligere investeringer på vel én mrd. om noen år, kan fly i både ti og tyve år til. Det synes både samfunnsøkonomisk fornuftig, samtidig som det letter presset på forsvarsbudsjettet særlig i det korte og mellomlange bildet – og på en organisasjon som allerede har mange krevende kapasiteter å innfase. Anskaffelse og innfasing av P – 8 tas da heller når det, samlet sett, er mer hensiktsmessig.


I Troms-dokumentet har vi lagt til grunn at Norge har forpliktet seg til Nato-ambisjonen om to prosent av BNP til forsvarsformål. Det er betydelig politisk støtte til ambisjonen. Og der viljen finnes, kan det også skapes økonomisk handlingsrom.


Rammene settes av Stortinget. Vi er trygge på at et flertall av våre folkevalgte ser behovet for våre løsninger, og at de ser at det er fullt mulig å finne økonomisk inndekning for dem innenfor forsvarlige rammer. Det må skje gjennom et bredt tverrpolitisk forlik i Stortinget, slik vi i Troms har klart å komme opp med en omforent løsning gjennom Troms-dokumentet.


Ikke minst erfarer vi at det finnes en partipolitisk bred, positiv vilje til å styrke landmakten, som er den vesentligste kostnadsdriver i vårt forslag. Med kostnader som allerede skulle ha vært finansiert av Stortinget.


Våre kortsiktige forslag sammenfaller i all vesentlighet med hva Stortinget faktiske allerede har vedtatt. Vedtak som må følge opp og finansieres.