Kommentaren

«Forakten for de svakeste»

Arbeidet mot trygdejuks skal trappes opp, melder regjeringen. Det er det vanskelig å være uenig i.
nyheter

Juks er juks, og der det jukses kan, er det alltid noen som ser sitt snitt til å forsyne seg av noe de ikke har gjort seg fortjent til, enn si har krav på. Det er dumt i seg selv, og det er dumt fordi det ødelegger for fellesskapet, som det er med de fleste lovbrudd.

Norge har en lang historie med å la systemet hjelpe de fleste av dem som av ulike årsaker ramler utenfor.

Det er en tverrpolitisk enighet om at vi alle skal betale skatt, og selv partiene lengst til høyre i dette landet sees på som naive kommunister av for eksempel de fleste amerikanere.

Dette er noe av det aller fineste med Norge, at det er en slags bevissthet og aksept rundt denne ordningen, at vi hjelper dem som trenger det.

I dag tar Nav anslagsvis bare en liten del av dem som jukser. Bare hittil i år er det anmeldt over 900 personer som skal ha svindlet i underkant av 200 millioner kroner. Den årlige trygdesvindelen anslås til å være svimlende seks milliarder, en sum man selvsagt kan få kjøpt mye velferd for. Det er derfor lett å være enig i at dette må prioriteres.

Så kan man selvsagt diskutere om grensen på 90 000 kroner skal kvalifisere til fengselsstraff. Én sak er at fengsel neppe er det som vil gi den største samfunnsøkonomiske gevinsten her, at vinninga går opp i spinninga (et mantra man ynder å bruke i annen økonomisk tankegang).

En annen sak er at lovbrudd for betydelig større skattesvindel, såkalte hvitsnippforbrytelser, sees mye lettere på. BI-professor Petter Gottschalk påpekte i avisa Klassekampen onsdag at Oslo politidistrikts avdeling for miljø- og finanskriminalitet nå har sluttet å prioritere saker som gjelder lovbrudd under fem millioner kroner. Grensa var før på tre millioner.

Sett i lys av dette blir 90 000 kroner, beløpsgrensen for fengselsstraff til lømlene som bøffer trygd, smått underlig. Det er i hvert fall tall det er verdt å dvele ved når det kommer til hva som unndras fellesskapet, og hvor ressursene skal settes inn.

Det som likevel bekymrer meg i dette, er det språklige klimaet som er i ferd med bre seg når det kommer til trygd. Vi hører det hele tiden, at «man må komme seg opp om morran», «det skal lønne seg å jobbe», at «man må ta seg selv i nakken» osv.

Jo da, det er sikkert noen hver som bør ta seg i nakken, og det er sikkert tallrike eksempler på folk som både kunnet ytt mer og skjerpet seg. Men disse skal vi la systemet mene noe om, og vi skal systemet mene noe om det for hvert enkelt tilfelle.

Dessuten lønner det seg å jobbe, og det er ikke bare å hente et stempel og be noen om å gjøre deg trygda eller ufør. Du kan heller ikke velge å sykmelde deg. Det er det en lege som bestemmer. De fleste foretrekker dessuten å jobbe. Det er mange rare myter der i gården.

Det føles unødvendig å minne om slikt, men hver og en som mottar trygd kan ha kompliserte og sammensatte grunner til å motta trygd. Det er ikke sånn at man må sitte i en rullestol, ha armen i fatle eller begge armene i en tvangstrøye for å trenge hjelp.

Men folk mener likevel masse om både navnløse folk som mottar trygd, eller enda verre, folk i nærmiljøet de mistenker for ikke å gjøre seg fortjent til å bli avhjulpet med penger fra fellesskapets pengebinge.

Naboen tre hus borti gata som er langtidssykemeldt eller ufør blir sett på med argusøyne for at han er på fisketur eller maler huset mens han er sykmeldt eller uføretrygdet, uten at de som mistenkeliggjør vedkommende aner noen verdens ting om hva dette skyldes.

Kanskje dette er akkurat det han makter før smertene blir for uutholdelige.
Kanskje tynges han av sorg.
Kanskje mobbes han på jobb.
Kanskje er han så deprimert at bare det å gå ut med søpla føles uoverkommelig.
Kanskje har en leddsykdom som ikke vises, som kommer og går når han minst aner eller ønsker det.
Kanskje sliter han med pilleavhengighet etter mislykket behandling av uforståelige smerter.
Kanskje har han en kronisk hodepine legene ikke finner ut av, selv etter å ha prøvd alt det offentlige kan tilby, pluss diverse alternativmedisiner, i et siste desperat forsøk på å bli frisk nok til å beise det jævla huset.

I tillegg føler han kanskje at nakken spiddes av moraliserende øyne fra den vellykkede friskhetsadelen som sprader rundt ham i hele nabolaget og skråler og ler. Og det er dette jeg er redd for. At det er i ferd med å spre seg et helsemessig klasseskille, der de friske står og peker på de svake, med moralsk forargede blikk.

Det er farlig, det er ufint og det bærer i seg en ekkel og underliggende forakt for svakhet; kjennetegn som historisk sett har tilhørt samfunn vi ikke ønsker å bli assosiert med.

Og da har jeg ikke engang nevnt de nokså komplekse og utmattende skjemaene hver enkelt bruker av systemet må bryne seg på. Man kan bli sykere av mindre, og jo mindre overskudd og god helse du har å rutte med, desto mer tyngende er det.

Man slår folk som genuint sliter i hartkorn med banditter, med alt det sosiale stigmaet dette medfører. Og det er gjerne iblandet en sur og bitter saus av hykleri.

Man mener gjerne det er greit å leie inn svart arbeid til å bygge den nye fritidsboligen til mange millioner, at det er helt OK å trikse med papirene i en forsikringssak, at det er ryddig å manipulere med litt uberettigede fradragstall på selvangivelsen, men at de som er syke er samvittighetsløse og egoistiske parasitter på systemet.

De fleste får seg derimot en solid nesestyver når de selv eller noen nært dem rammes og trenger offentlig hjelp for å få kabalen til å gå opp. Da er ikke synet på den dritdyre pulsklokka like oppløftende, og skamrødmen melder seg fort.

Hovmod står alltid for fall, men det er nettopp dette hovmodet fellesskapet bare kan tørke av seg. Så kan vi la retts- og trygdesystemet ta seg av hvert enkelt tilfelle.