Kommentaren

«Moralsk panikk med døden til følge»

Det måtte nesten komme. Og det var like greit at det kom nå, i full offentlighet, så man får tatt tak i det.
nyheter

Høyrepolitiker Elena Rushfeldt, som sitter i kommunestyret i Tromsø, vil altså innføre dødsstraff for pedofile. Det er en sørgelig tid vi lever i.

Hele den såkalte «Dark Room»-saken, der politiet i Bergen har avdekket et nasjonalt pedofilinettverk, er gjennomgående deprimerende. Den rører noe i oss alle, den sjokkerer og den får frem misantropien i selv den største optimist.

Når en gjeng voksne sitter i lukkede digitale rom og chatter om, skryter av og planlegger bestialske overgrep på barn, kan man virkelig bli motløs. Saken er så uforståelig drøy, motbydelig og grotesk at det blir håpløst å beskrive mismotet og håpløsheten. Skjer dette i Norge, liksom? Det gjør dessverre dét.

Det som ofte skjer i saker som denne er at det utløser et raseri man før sjeldent så på trykk, men som mer var forbeholdt snakket rundt kjøkkenbordet, i kantina eller på puben. I en slags opphausset panikk etter å fremstå som mest mulig moralsk, slenger mange ut hva de mener slike gjerningsmenn fortjener. De fortjener å bli kastrert uten bedøvelse, pisket, slått til blods eller henrettes. Den neste prøver hele tiden å overgå siste taler, og slik eskalerer gjerne samtalen.

Nå ser vi retorikken utspille seg i kommentarfeltene. Da jeg tidligere i uken la ut en tegning fra Odd Klaudiussen (som kommenterte en lignende sak i januar i år), ble jeg nødt til å slette flere innlegg med denne type språk. Men nå har det piplet helt opp i offentligheten. Nå kommer det fra en politiker.

Elena Rushfeldt sitter i kommunestyret for Høyre, og selv om hun sier at dette er uttalelser hun kommer med som mor, og ikke politiker, er det dessverre ikke slik det fungerer. Er du politiker og uttaler deg kontroversielt om politikk, vil det alltid knyttes opp til deg som nettopp politiker. Du kan verken tvitre, skrive på Facebook eller uttale deg til media og kreve å bli fristilt din rolle som offentlig politiker.

Rushfeldt går seg også her fast i ei hengemyr av selvmotsigelser, juridisk problematikk og et språk som ikke på noen måte bidrar til å bedre situasjonen, selv om det sannsynligvis er dette hun vil. Jeg tror ikke hun er et ondt menneske. Jeg tror hun til og med mener dette godt.

Men i Norge var vi ganske tidlig ute med å avskaffe dødsstraff. På 1800-tallet var vi likevel nokså ivrige, men i 1902 var det nok, og vi sluttet å drepe medborgere. I 1979 avskaffet vi også denne avstraffelsen for krigsforbrytelser. Alt var ikke bedre før i tiden.

Og 37 år er lang tid, i 1979 var verden ganske annerledes. Da var det bare to år siden sist man sist brukte giljotin til å henrette lovbrytere i Frankrike, og to år før samme land avskaffet denne middelalderske praksisen. I dag er det kun Hviterussland som praktiserer dødsstraff i hele vår verdensdel, mens Tyrkia har begynt å lefle med tanken igjen.

Det er hundre prosent enighet på Stortinget, og det er ingen politiske partier i Norge som mener det bør innføres her til lands. Selv etter 22. juli klarte rettsstaten Norge å holde seg i skinnet. Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at disse uttalelsene fra Rushfeldt kommer i 2016.

Hun roter også fælt, og snubler sågar i egne resonnementer. På den ene siden vil hun innføre dødsstraff, mens hun i neste øyeblikk beklager seg over den lange behandlingstiden det nå er for dem som tror de er pedofile og vil ha hjelp.

Nå vil selvsagt behandlingstiden bli kortere hvis de med legningen bare trenger å møte opp for sin egen henrettelse, men hvor mange (som lurer på om de kan være pedofile) vil be om hjelp, dersom det plutselig vil gjør at de rykker 100 steg nærmere giftsprøyta, galgen, pelotongen eller gasskammeret?

Vil de da ta sjansen på å røpe seg selv? Og hvor skal man sette grensen? Skal tafsing føre til avkapping av en arm eller kastrering? Og hva med voldtekter og drap? Denne gata vil vi virkelig ikke bevege oss nedover. Det hører ikke hjemme i 2016.

At hun på toppen av det hele trekker frem Indonesia som et eksempel på et land til etterfølgelse, gjør bare det hele enda mer absurd, et land Amnesty har sitt svare strev med å overvåke, og jobbe mot brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Og ønsker vi et samfunn der staten faktisk dreper folk? Elena Rushfeldt påstår hardnakket at gjerningsmennene ikke er mennesker, men de er jo dét. De er bare veldig syke/moralløse/onde mennesker (alt etter hvordan man vil beskrive det).

Vi andre må uansett være mennesker. Og vi andre tar ikke livet av andre mennesker. Det har vi sluttet med. Fordi det ikke virker preventivt. Dette er det gjort masse forskning på. Det hjelper ikke. Mange mener sågar at det bare brutaliserer samfunnet.

Folk blir dessuten hele tiden uskyldig dømt, også i norsk rett. Dernest sier hun at disse statlige henrettelsene hun nå ønsker innført bare skal skje i de groveste tilfellene, der det ikke er noen tvil om skyldspørsmålet. Men det er ingen som dømmes hvis man er i tvil om skyldspørsmålet, og dette er en bærebjelke i lovverket vårt.

Da dette går i trykken, kommer en kontramelding. Høyres gruppeleder Erlend Svardal Bøe godtar ikke at medlemmer av Tromsø Høyre tar til orde for dødsstraff, og Elena har blitt tvunget til å ombestemme seg, til tross for at hun tidligere i dag sa at dette var noe hun hadde reflektert mye gjennom.

Det er betryggende at Høyre viser seg frem som ansvarlige og ekspeditte i en slik sak. Og det viser også at dødsstraff er et tema som bør behandles av ansvarlige politikere, og ikke overlates til impulsive handlinger fra enkeltindivider som ikke skjønner forskjellen på hva man personlig mener noen fortjener, og hvilket lovverk vi skal ha.

PS: I første versjon av denne teksten hadde jeg skrevet «Black Room», dette er nå rettet opp til det korrekte «Dark Room». Mørkt og fælt er det uansett.