Årsaken til dette er den nye høyredreiningen i europeisk politikk. Høyrekrefter har gjort sitt i Storbritannia. De skal ut av unionen for å ha kontroll på egne grenser og knipe inn noen pund i kontingenter. De samme kreftene holder på å drepe EU-samarbeidet i Nederland om høyrepopulistene vinner valget der.
I Frankrike strutter Marie Le Pens ambisjoner om et Frankrike utafor EU. Hun garanterer folkeavstemning om hun blir president.
Italia skal i disse dager holde en folkeavstemning som berører EU-spørsmålet sterkt. En vet heller ikke hvilken regjering som kommer etter at statsministeren deres sannsynligvis må kaste kortene etter et nederlag. Slik David Cameron i Storbritannia måtte gjøre det etter å ha blitt nedstemt av sitt eget folk.
Saken er at EU som politisk institusjon er svekket av disse ville rittene mot økt nasjonalisme over hele Europa. I dag ser det ut som om det bare er de tidligere østblokklandene som ønsker seg inn her, mens listen over dem som vil ut, øker i omfang. Dette siste er heller ikke så sikkert om folket selv får velge. Erfaringene med Euroen og EU-medlemskapene er at prisene stiger brått og ubehagelig ved inntreden i den Europeiske Unionen.
I Ukraina drømmer president Porosjenko om medlemskap i unionen, og det samme kan sies om ledelsen i Bulgaria. Men har de spurt folket sitt? Er det så sikkert at innbyggerne ønsker en utvikling av et prisnivå som holdt på å knekke fattigfolks økonomi i eksempelvis Portugal i sin tid? Det samme gjelder for så vidt Tyrkia. Der er Erdogan sjefen. Han har nå surnet skikkelig til etter at EU-ambisjonene hans nettopp ble drept ved Europa-parlamentets nei her om dagen. Da ryker kanskje avtalen om flyktningstopp han har gjort med EU også. I sin tur kan dette godt føre til at vi får en ny flom av flyktninger over Middelhavet å forholde oss til.
Som om alt dette ikke er nok, har Donald Trump vunnet presidentvalget i USA. Folkedypet vraket den politiske elitismen representert ved Hillary Clinton. Man skulle ha seg frabedt nok en skikkelse som man forbandt med storkapitalen og finansmogulene. Bygging av dynastier faller heller ikke i god jord hos den vanlige velger der. Man brente seg stygt nok på familien Bush.
Derfor er optimismen på opptur i USA. Næringslivet har nå snudd om et hundre prosent i sin vurdering av hva valget kan gjøre for økonomien deres. Folk som tidligere sverget til det bestående ved Hillary, satser nå alt på The Donald. De tror på oppsving og en sterkere dollar.
I Tyskland, som snart er det eneste landet i Europa som virkelig ønsker EU, sier selv rikskansler Angela Merkel at EU og euro henger så sterkt sammen, at om en av delene faller, så gjør den andre det også. Dette kommer fra den nasjonen som de siste hundre år alltid har hatt økt «Lebensraum» på den nasjonale agendaen sin. Den tyske økonomien er så sterk sammenlignet med andre i EU at den kan kveles om ekspansjonsmulighetene utover i Europa forsvinner. Egne grenser blir en tvangstrøye som kan ta livet av det tyske økonomiske mirakelet. Vi har sett verdenskriger som resultat av dette før.
«Er man ikke dum, kan man alltids gjøre seg dum»
Hva er det så med EU og unionens Euro som skaper denne motstanden hos så store deler av Europas folk?
Det er fordi EU er både alt og ingenting på samme tid. Institusjonen arbeider hele tiden for å skaffe seg mest mulig makt i retning av skape et Europas forente stater i et landskap av nasjonalstater som vil bestemme over seg selv. Det er begrenset hvor mye suverenitet en vil ofre for å være med i det gode selskap. Mange av disse statene har hatt nok med å befeste egen nasjonalitet, som inneholder språk og annen kultur. At mange EU-medlemmer ikke vil ta overgang til euro, styrker ikke akkurat det politiske prosjektet til unionen.
Samtidig som en arbeider hardt for en politisk union i EU-byråkratiet, evner man ikke å etablere en felles finanspolitikk. Man har den Europeiske sentralbanken ECB, men den har ikke innflytelse over hele EU-økonomien. Årsaken til det er at så mange står utenfor med egne sentralbanker og valuta. Derfor spises EU opp fra innsiden, fordi de enkelte medlemsstatene kjører egne løp.
Unionen er alt på politikk, men ingenting på økonomi.
Dette er den største utfordringen unionen har. Løser den ikke denne knuten, vil prosjektet havarere. Det vi, som er europeere i hjertet vårt, da bare kan håpe på, er at det reiser seg en slags Fugl Føniks av den askehaugen som blir igjen etter euroen og unionen. Det siste som dør er, som man vet, håpet.