Funksjonshemmede mobbes i stort monn i Norge

«Hva i alle dager er det som skjer?»

Forskning kan sannelig gi næring til den indre misantropen i meg. I dag toppet det seg.
nyheter

De som synes dette blir for politisk korrekt, for forutsigbart eller finner hele denne teksten i overkant svulstig, lettvint eller parodisk, vær så god. Men nå er det faen meg nok.

I den ferske rapporten «Hatytringer» fra Nordlandsforskning har de, i samarbeid med NTNU, studert og kartlagt funksjonshemmedes erfaringer med hatefulle ytringer. Resultatet er dypt forstemmende, fryktelig deprimerende og ikke minst helt ubegripelig.

Funnene viser altså at 36 prosent av dem som er funksjonshemmede har opplevd hatefulle ytringer.
11 prosent av disse har fått meldinger fra folk rundt seg om at de ikke burde blitt født eller har en rett til å leve.
41 prosent har blitt stigmatisert som hjelpeløse og svake.
34 prosent er kalt en økonomisk belastning for samfunnet.
18 prosent har blitt fortalt at de er ubehagelige å se på.

Sånn. Det var bare
noen av tallene. Og det holder. For dette dreier seg ikke om tall eller prosenter, men om ei side av Norge jeg seriøst ikke trodde eksisterte. Men det gjør det åpenbart. Les avsnittet over én gang til. Dette kunne vært hentet ut fra en skrekkfilm fra andre verdenskrig, med budskapet manet frem av parodier på de verste nazistene.

Ja, jeg bedriver hitling av dem som driver på med slikt. Parallellen er nemlig overtydelig, og sammenligningen relevant på alle måter. Det er blåkopiering av nettopp de holdningene som sendte millioner mennesker inn i konsentrasjonsleirer for 70-80 år siden.

Har vi virkelig ikke lært noe? For dette er ikke bare mobbing eller erting, dette avdekker heller en ren og skjær forakt for svakhet og det som er annerledes, og da er vi i bunnen av septiktanken for hva som utøves av ytringer.

Mennesket har utviklet seg effektivt siden vi klatret ned fra trærne, siviliserte oss og begynte å bygge opp samfunn der elementer som moral, etikk, samvittighet, rettferdighet, ansvar og empati skilte oss fra dyrene.

Når jeg leser om hatytringer mot funksjonshemmede, nærer jeg likevel ferten av en darwinistisk revers.

Det verste med dette, bortsett fra det åpenbare og konkrete, er at disse holdningene som kommer frem også er nært beslektet med det hatet vi ser piple opp fra dypet i kommentarfelt og lukkede forum på nettet.

Hatet mot jøder.
Hatet mot samer.
Hatet mot kristne.
Hatet mot kvinner.
Hatet mot homofile.
Hatet mot muslimer.
Hatet mot innvandrere.

Og nå altså hatet mot funksjonshemmede. Vi har en kommende president i USA som nylig sto og gjorde narr av spasmene til en journalist for åpent kamera, og til høylytte heiarop fra tilhørerne. Det er pinadø til å miste motet av.

Men vi kan ikke miste motet. Vi kan ikke sitte i ro, riste på skuldrene og si at dette bare er sykt, teit og lite å gjøre med, at dette bare er noe vi må finne oss i at finnes blant oss.

Dette åndelig forkvaklede lavmålet er derimot noe vi må konfrontere med kamp og motstand, som vi ikke har lov å se forbi eller la være å ta i. For dette handler ikke om politisk motstand, ulike oppfatninger av virkeligheten eller alternative ideologier.

Dette er hat. Rent hat. Ja, jeg skjønner at dette kan høres helt 1. mai-tog-parodisk ut, men det får så være.

Foreldre må snakke med barna sin om dette. Barn må snakke med foreldrene sine om dette. Kolleger og folk i nær eller fjern omgangskrets som sveiper innom diskriminerende tankegods i dette farvannet må ikke knebles, men de må stilles til veggs og parkeres med elementære læresetninger om grunnleggende fornuft, moral og nestekjærlighet.

De som mobbes må vite at de har samfunnet i ryggen, at vi står opp for dem og slår tilbake med fornuft og rakrygget solidaritet. At vi ikke er dyr, at vi ikke er på vei tilbake til steinalderen, at vi bryr oss og at vi tar vare på hverandre.

Det som gjør dette ekstra ubehagelig er at all form for mobbing er nært beslektet med det samme retoriske gørra som rammer funksjonshemmede. Mobbing på arbeidsplassen, mobbing i idretten, mobbing i skolen.

Mobbing er den åndelige kreftsvulsten på sivilisasjonen vi må bryte ned med kunnskap, diskusjon og modenhet.

Vi lever i en tid der det spisses til. Hatet siver opp i offentligheten og lyden av marsjstøvler som klapper i takt er foruroligende nær.

Vi vil ikke ha dette svineriet. Da må vi gi det motstand, og så får vi heller drite i at noen ler hånlig av det og kaller oss politiske korrekte eller hva faen de vil.

For de tallene som innledet denne ranten må knuses og minimeres til de forsvinner. Og vi må begynne nå.