Det er opp til våre folkevalgte hvem de velger å være tillitsvalgte for – sin egen befolkning eller en internasjonal milliardindustri som fortrenger fiskerne fra sine hevdvunne fiskeplasser og tømmer kjemikalier i fjorden våre. La oss aldri glemme hva som skjedde i Ullsfjorden.

Fredag 16. desember samlet folkevalgte fra hele Troms fylke samseg i Tromsø og tok fiskeplassene til Ullsfjordfiskerne og ga dem til oppdrettsselskapene.

Ullsfjordprosessen bærer for meg preg av totalsvikt i rammeverket av vårt demokrati. Våre fiskere blir sakte men sikkert fratatt sitt levebrød når arealet blir konfiskert av storsamfunnet og gitt til en milliardindustri uten lokal forankring – mens det som kalles ”sektormyndighet” virker ute av stand til å hjelpe dem. Hva skjer nå med bygdene i Sørfjorden, Ullsfjorden, Nordlenangen og på Reinøya – når livsgrunnlaget for den næringsgruppa som holder liv i bygdene blir tatt fra oss og fiskerne blir fordrevet? Jo bygdene reduseres til pendler- og hytteområder – og kystsonen står videre åpen for mer oppdrett. Derfor kan vi ikke tape slaget om Ullsfjorden.

Disse store vegetabilske kjøttfarmene som flyter rundt i fjordene våre er sakte, men sikkert blitt fordoblet i antall laks pr mære de siste årene. Derfor sliter nå oppdretterne med massive lakselusangrep. I 2012 startet kampen for å bli kvitt lusa med å dumpe store mengder kjemikalier i sund og fjorder. Kampen er nytteløs – og vi betaler nå alle sammen prisen, med sviktende reke- og villfiskfangster og giftopphopning i alt marint liv. Vi trengte mindre oppdrett i fjordene, ikke mer, for å berge naturmangfoldet og redusere problemet med lakselus.

Mens angrep etter angrep på kyst- og fjordfiskernes rettigheter blir forsøkt slått tilbake av kystbefolkninga, slenger oppdretten sine lange tentakler stadig nærmere mot det som er det endelige målet; å presse fiskerne utenfor fjordlinja der de i konkurranse med havfiskeflåta skal produsere frossenfisk til Kina. På den måten får oppdretterne frie tøyler til å fylle fjordene og sund med oppdrettsanleggene sine. Våre kystfiskere motsetter seg dette – og derfor er de nå under angrep. Det er ikke tilfeldig at Lerøy Aurora er største eier av havfiskeflåten i Nord-Norge. Altså et oppdrettsanlegg som plutselig har fått rettigheter til hvitfiskebestandene – og de kommer ikke til å nøye seg med det.

For oss som lever langs kysten er konsekvensene av å tape disse slagene for store. For verken havfiskeflåten eller en stadig mer automatisert havbruksnæring vil erstatte de arbeidsplassene som kystflåten skaper på land. Bygdene står foran en ny utarming som vil drive familiene ut av bygdene og inn mot byene. Det er en villet politikk fra sentralmakta å ta fra kystflåten arealer og rettigheter, for så å la kapitalklassen forvalte våre naturressurser. Katastrofen skjer i tett samarbeid med våre lokale og regionale folkevalgte.

Når alle demokratiske virkemidler er uttømt, og de som skulle stå ved fiskerne i Karlsøy og Ullsfjorden har sviktet dem – er det kun Grunnloven som står igjen som en siste skanse. Fiskerne er de som kan kreve sin hevd basert på førsteretten, oldtidsbruk og urfolksretten – slik de gjorde da 62 fiskere og 4 fiskeoppkjøpere denne uka, ga klar beskjed om at disse lokalitetene var fiskernes hevdvunne fiskeplasser. Det betyr at om fiskerne er villige til å kjempe for det som er deres – og prøve dette for retten, så har vi fortsatt en sjanse til å berge Ullsfjorden og fiskeindustrien der. Derfor oppfordrer jeg alle fiskerne i Karlsøy og Ullsfjorden å stille seg sammen med Lasse Lyngmo og de andre fiskerne som nå vurderer søksmål for sine fiskeplasser – og starte kampen for å ta tilbake det som rettmessig er deres og stoppe giftdumpingen fra anleggene i Ullsfjorden og Lyngenfjorden.

Dere skal vite at dere står ikke alene. For sammen med dere står hele kystbefolkningen klar til å bistå dere, slik 1600 underskrifter mot oppdrett i Ullsfjorden viser. Dere har folket og retten på deres side!

Jeg vil med dette beklage til alle fiskerne i Ullsfjord og Karlsøy at vi ikke klarte å stoppe oppdrettsselskapene fra å ta fra dere fiskeplassene som har gått dere i arv fra generasjon til generasjon. Jeg beklager også at vi ikke klarer å stoppe oppdrettsselskapene fra å dumpe gift i rekefeltene langs kysten. Likevel tror jeg vi har gitt et klart signal til oppdrettsselskapene: Vi vil ikke lenger sitte stille og se på at de fortsetter å fortrenge fjordfiskeflåten fra sine hevdvunne fiskeplasser og dumpe kjemikalier i sundene og fjordene der vi bor.

For Grunnloven § 112 lyder slik:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.”

Det var derfor vår plikt å si i fra – og det har vi også gjort.