Kommentaren

«Sylvi er ond! Per-Willy er slem! Frp er dumme!»

De som ønsker å angripe Frp bør gjøre det ved å kritisere politikken deres, ikke personene bak den.
nyheter

Fremskrittspartiet (Frp) har i alle år levd et behagelig liv i opposisjon, der de har kunnet hamret løs mot eliten, mot staten, mot de store politiske partiene, mot forskere, mot innvandrere, mot NRK, mot nedskjæringer, mot småbønder, mot miljøvern, mot bompenger, mot NRK, mot pressestøtte, mot media, mot måtehold, mot det offentlige etc.

Og de har gjort det med et selvbestaltet mandat på vegne av folk flest.

De havnet som kjent i regjering til slutt, der de med Høyre har sittet og styrt landet i over tre år, og der de til alt overmål har sittet med egne statsråder for departementene som styrer de viktigste kampsakene deres.

Partiet har blant annet samferdselsministeren, innvandrings- og integreringsministeren og olje- og energiministeren. Og deres egen partileder er hele landets onkel Skrue, finansministeren, som forvalter hele pengesekken på vegne av både eliten og folk flest. Hadde de kunnet bytte fiskeriministerposten med klima- og miljøminister-posten, hadde de hatt fullt hus, som det heter i poker.

Jeg var ikke blant dem som trodde at Norge kom til å falle i staver med borgerlig flertall på Stortinget. Det har gått bra før, og det finnes selvsagt masse visjonære og flinke folk på norsk høyreside, også i Frp. Men de kan ikke lenger lene seg på en protest med all elendigheten som skyldes åtte år med rødgrønt vanstyre.

Angrep på personen Sylvi Listhaug tas mot som ren næring innad i Frp. Da tenker jeg ikke på innlegg i debatten der hun konfronteres med noen av de selvrettferdige og snåle stuntene hun har tatt til orde for i sosiale medier.

Som da hun ba folk la være å gi penger til NOAS, og heller ba om å gi penger til forfulgte kristne og – ikke minst – til Fremskrittspartiet, noe også hennes partileder og finansminister ba om gjennom annonser i sosiale medier.

For det er jo litt artig at finansministeren i verdens rikeste land driver med tigging. Det er også helt på sin plass å si fra at det er lite verdig, etisk og smakfullt å legge ut en link til et amerikansk magasin som viser et barn bli utvist fra Norge, snu alt på hodet, presentere det som en gladsak og be folk like og dele det.

Men jo mer følelsesladde og personlige angrepene på innvandrings- og integreringsministeren er, jo større blir effekten av å skape sympati og bekreftelse på at hun er utsatt for heksejakt og det som verre er.

Man kan sikkert hevde at Kristoffer Joner-stuntet virket etter sine egne hensikter, og det kom jo beviselig inn penger til formålet. Hvorvidt det satte Frp tilbake på meningsmålingene er an annen sak.

Det samme kan man si om alle de personlige henvendelsene til henne gjennom diverse «Kjære Sylvi», «Jeg ønsker deg en god jul, Sylvi». De fungerer sikkert helt utmerket blant egne fans, der ekkoet kan løfte applausen til uante høyder, men de er nok mest sannsynlig mer med på å skape et inntrykk at det er synd på ministeren og at dette er sosialistisk mobbing.

Klart det er provoserende å bli plassert inn i kategorien «hylekoret» av Sylvi og hennes 24-årige medierådgiver, bare for at man tar til motmæle mot hennes retorikk til dem. Men når det stiller seg opp over hundre tilsynelatende normale mennesker utenfor Justisdepartementets lokaler og hyler og skriker av full hals i mange minutter, for liksom å ta til motmæle, tryner det i tilløpet.

Det er sannelig noe av tristeste jeg har sett. Eneste formildende halmstrå var at demonstrantene så regelrett mentalt syke ut, og dernest muligens vekket en eller annen form for sympati.

De som ønsker å ta Frp politisk burde heller konsentrere seg om å fortelle at Frp ikke leverer den politikken de har lovet. Det blir flere bompengestasjoner. Pressestøtten og NRK består. Bensinprisen går opp. Arbeidsledigheten øker. Forskjellen mellom rik og fattig blir større. De rike får mer. Folk flest får mindre. Og det har ikke blitt nevneverdig vanskeligere å søke asyl i Norge.

Det var svært begrenset hvor mye den blåblå regjeringen kunne stramme inn innvandring- og asylpolitikken da de kom til makta, for her hadde Arbeiderpartiet vært svært ivrig og hentet ut det meste av potensialet fra før.

Norge er underlagt internasjonale forpliktelser. Vi kan ikke bare stenge grensene våre, uansett hvor mye vi liker og deler at en guttunge blir pælma på hue og ræva ut herfra og til Afghanistan. Vi er en del av verden, uansett hvem som styrer her.

Og det er derfor mulla Krekar fortsatt er i Norge. Vi følger internasjonale konvensjoner, og disse vil aldri Listhaug eller noen andre ansvarlige politikere tørre å kødde med.

De virkelige taperne her er uansett KrF og Venstre, som har satt seg inn i bilen, og lar Høyre og Frp sitte fremme og styre, mens de sitter fastreimet i baksetet og remjer mens sikkelet renner ned på smekken.

De er sutrende barn uten bestemmelsesrett, surret fast til makta. Dette ble ekstra tydelig da det ble klart at den klimaskeptiske og innvandringsrestriktive Frp-eren Per-Willy Amundsen var på vei inn som justisminister.

Verken Knut Arild Hareide eller Trine Skei Grande uttalte seg om saken. I stedet lekket en anonym kilde til VG at begge partiene «kommer til å være nådeløse». En anonym kilde, altså. Høyre og Frp ble sikkert kjemperedde.

Til radiodebattene valgte V og KrF dernest å sende sine ungdomspolitikere. Skikkelig nådeløse. Latteren i regjeringskontorene må ha fortonet seg lik den sinnssyke rallingen fra hylekordemonstrasjonen utenfor Justisdepartementets kontorer noen uker tidligere.

Nå er de omstridte Frp-politikerne Per-Willy Amundsen og Terje Søviknes tildelt hver sin ministerpost av Erna Solberg. De siste dagers spekulasjoner om dette har avstedkommet mye raljering i sosiale medier.

I seg selv forståelig, de er ikke omstridte ut av intet, men de som tror at Frp ikke vet hvem de selv plasserer i slike roller undervurderer partiet, da de ofte har vært street-smarte på slikt. Derfor er også Carl I. Hagen tilbake i manesjen. 2017 er valgår.

Frp henvender seg til sine egne, og de driter i de 80-90 prosentene de uansett ikke appellerer til, så lenge de får opp mot 10-20 prosent av folket til å definere seg som folk flest.

Intet ville vært bedre for Frp enn om de slapp å snakke politikk, og heller måtte diskutere personer, attpåtil egne og tiltrodde personer.

Dette burde opposisjonen snart begynne å forstå.