Les del 1 og del 2 av minneordet her.

Ungdom, forelskelse og kjærlighet hører som kjent sammen. Nede i Fr. Langes gate, der Radisson Hotell nå ligger – på Hotell Jansson, var det i 1947 ankommet ei blid og flott, arbeidsom jente ifra Lofoten.

Det nyttet å kaste småstein på loftsvinduet til hybelen hennes, like ved hotellet. Og slik ble det til at «ho Oddveig og han Lois» slo seg sammen og etter hvert fikk tre barn.

Nesten hele livet bodde de ved Prestvannet oppe på Tromsøya. Her ble glade og lykkelige dager levd ut. Med bærplukking i Åsgårdmarka med hyggelige venner og naboer, samt friluftsliv og mating av fugler ved Prestvannet.

Helt til han passerte 70 kunne vi se han prøve skøytene ute på fersk og klar is, gjerne sammen med barnebarnet – ho Cathrine. På hytta i Andersdalen ble optimal og god fritid levd ut over et par tiår, med barnebarn og sildhekling langs fjorden.

Vår far hadde en enestående omsorg for alle rundt seg, og med hans væremåte knyttet han raskt bånd til alle barn.

Han publiserte aldri at han gjerne kunne stikke innom barnehjemmet til Frelsesarmeen midt i arbeidstiden, med en stor pose med smågodt foran helga. Det var mange i familien å dele kjærlighet med, også en gammel mor som gikk bort i 1974, og deretter gamle og syke søsken. Hans opplevelse av å miste sin far allerede som tiåring, preget han hele livet.

Hans siste store omsorgsinnsats var å ta vare på vår syke mor, over flere år. Matlaging og huslige sysler måtte han overta, uten en eneste kommentar eller klage til noen.

De siste tre årene kjørte han opptil fem dager i uken med egen bil ned til Mortensnes helsesenter, og satt tålmodig i timevis sammen med henne. Etter at begge nå har gått bort, kan vi bare bøye oss i ærbødighet for innsatsen.

Med den lave høstsola i ryggen ruslet vi sakte tilbake imot bilen og Søndre Tollbodgate. Lørdagsturen vår nærmet seg slutten. Loftsvinduene på Dahlgården i Skippergata nr. 14 forsynte seg av det siste solgløttet. Min far stoppet for noen kommentarer. En teknikk han hadde funnet ut av det siste året, for å skjule sine plager. «Fantastisk for en jobb de gjør med gamle losjen og nabogårdene, – æ vil tru at ho Karoline Borch i nr. 4 og han Hedley With Dahl i nr. 6, ville ha syntes det samme».

Og slik forløp alltid en bytur sammen. Ifra jeg var fire år gammel, har jeg fått servert detaljene i vår by, – om hus, folk, familier og «kem dæm va uinna». Tankefull startet jeg bilen og tenkte, – hvem skal jeg spørre om det samme, når du er borte?

Vel hjemme, utenfor sin pensjonistleilighet i Petersborggata, rettet han først på lua og strøk hånda over jakka før han takket for den flotte dagen, og la til, - «no skal æ lage mæ en liten grøttallerken og slappe av». Det var vår far på det aller beste, – alltid velstelt og pen i tøyet, med pinlige nøyaktige daglige rutiner, helt inn til sine siste dager. Han erklærte seg aldri gammel eller utdatert, men satset på familiens gamle ordtak, - «Dovreslekta og gode gener tar vare på oss alle». Og slik ble hans siste ønske oppfylt, – han slapp å havne på sykehjem.

De sorgtunge dagene er tunge å bære. Man tar seg selv i at han er borte for alltid, når man tenker å svinge oppom til en prat i lunsjtiden. Eller at «godnattelefonen» heller ikke er mulig.

Godstolen står tom, og foran ligger den siste handlelappen, og der står det: – Geitmelk, Lohengrin sjokolade, sviskekompott, fløte, wienerbrød. I lommeboka fant jeg et utklipp av en annonse, - «Tempo Varemotorsykkel 1954 modell, til salgs».

Han sovnet stille og fredelig inn den 15.10.2016, med sine nærmeste rundt seg. Kun ett år etter at vår mor gikk bort. Vi minnes dere begge med kjærlighet. Takk for god oppdragelse, som har ført til våre gode liv.

Dette er tredje og siste del av Kjell Roger Rotvolds minneord til sin far. De første delene har stått på trykk de foregående dagene.