Følgende brev skrev den berømte fangstkvinnen ombord i «Lyngen» som fraktet henne og hennes fangstkollegaer «hjem» til Svalbard.
– Så er vi atter på vei mot Spitsbergen, mot vinterlandet og vinterhjemmet vårt. Bjørnøya er vi alt forbi. Der kom en telegrafist ombord for å hente post og høre nytt fra verden der ute.
– Været har vært aldeles strålende på hele turen.
– Det faller en viss ro over overvintreren når han nærmer sig Spitsbergen. Det er slutt med alt maset og jaget med forberedelsene til overvintringen. Det er slutt med beregninger over proviant og alt det andre utstyret. Nu får det bære eller briste.
Håper vinden sparer taket
Vi lengter frem til de små hyttene som skal huse oss og vårt, og være vårt hjem i den lange, kolde, barske og svarte vinternatten. Også håper vi at nordvesten i vinter også vil spare taket på hovedstasjonen vår, selv om det nok er gammelt og skrøpelig.
Kunde bare de myndigheter som har makt og myndighet til det, få erstattet de halvråtne fangsthyttene her oppe med så solide hus at vi ikke risikerer å bli huslause midt i svarte vinternatten.
Bortskjemt med «Lyngen»
Vi fangstfolk er blitt bortskjemte siden «Lyngen» begynte rutefarten på Svalbard. Skibet er utmerket, med elskverdig og velvillig befal og mannskap hvor en vender sig.
Vi har tatt med oss et radioapparat denne gang. I går rigget styrmann og telegrafist Rolf Olsen det op i telegraflugaren. Så skrudde og stillet han på mystiske spoler, og så hørte vi biskop Berggravs stemme fra Mosjøen kirke.
Siden har vi fulgt med i fotballkampen mellem Nord-Norge og Nord-Sverige. «Lyngens» trauste tømmermann var så ivrig at han lot pipen slukne – og hver gang det blev mål for nordmennene strålte han op – og pipa gikk i dekket.
Ventet meget av radioen
Vi venter oss meget av radioen i vinter. Kanskje blir det jul nesten som hjemme her langt oppe i ødemarken, når vi kan sitte og høre kirkeklokker, salmesang og orgelbrus.
Så farvel hele Tromsø og takk for denne gang. Og jeg håper inderlig dere lar oss beholde «Lyngen» med de kjekke offiserene, den staute losen, pappa Andresen som med utrettelig omhu sørger for oss i matveien og alle de andre greie og likefremme sjøfolkene.
«Lyngen» er blitt fangstfolkenes spesielle båt.
Når det lakker mot vår skal vi lytte efter om ikke «Lyngen» kommer da også. – Og jeg vil speide ut over ismassene lenge, lenge før den kommer – Man kan jo aldri vite – Og slik er det med de andre fangstfolkene også.
«Lyngen», 18. august 1935. Wanny Woldstad
Innen brevet kom fram til «Tromsøs» redaksjon hadde nok Woldstad allerede funnet seg til rette i Hyttevika ved Hornsund og påbegynt den lange vinternatten. Brevet sto på trykk den 29. august 1935.
