Det er ikke alle i byen som kjenner til det, men den Tromsø-baserte, klassiske pianokonkurransen Top of the World er den fremste og største i sitt slag i Norden. Top of the World ble for første gang arrangert i 2009, og har siden bygd seg gradvis opp til å bli en av de mest velrenommerte pianokonkurransene i verden. De siste årene har de kunnet skilte med de fleste av verdens beste pianistene under 35 år, kort og greit klaververdenens Magnus Carlsen’er eller Lionel Messi’er.

Den kunstneriske suksessen til tross – konkurransen har likevel ikke fått ordentlig «backing» fra verken nasjonale eller lokale myndigheter. Og næringslivet i Nord-Norge har i altfor liten grad sett verdien av den.

Sparebanken Nord-Norge skal rett nok ha ros for å ha støttet konkurransen i alle år, og stiller også i de to kommende med midlene til førstepremien. UiT–Norges arktiske universitet har også helt siden starten hjulpet med andrepremien, noe de fortsetter med.

Tidligere har også Troms fylkeskommune og Tromsø kommune trådt til, men til årets konkurranse har det foreløpig ikke blitt gitt noe. Fylket har foreløpig sagt nei, mens kommunen ennå ikke har tatt noen avgjørelse. Kulturnæringsstiftelsen har for øvrig også gitt Top of the World avslag i år.

De to foregående konkurransene har landsdelens fremste velgjører, bergenseren Trond Mohn, kommet inn og reddet den i siste liten. Hvis man får en sammenslåing av Nord-Norge til én region, burde vi i samme slengen utrope mannen til konge.

Da deadline for årets konkurranse begynte å nærme seg, så det mørkere ut enn noensinne. Top of the Worlds primus motor, Tori Stødle, ga for noen uker siden uttrykk for at de denne gang hadde vendt hver en stein, uten resultat. Nå så det virkelig ut til å være kroken på døra. Men idet gravskriften for konkurransen ble forberedt, dukket det nok en gang opp en reddende engel, på ingen måte fra stedet man trodde.

Hvis bookmakerne skulle satt odds på det, ville de blitt så skyhøye at den som satset sparemidler på at en kinesisk aktør skulle bli konkurransens viktigste velgjører aldri senere hadde trengt å jobbe. Organisasjonen Sino–Nordic Association er Top of the Worlds reddende engel.

Sino er en ikke-politisk og ikke-kommersiell organisasjon som arbeider for økt kulturelt samarbeid mellom Norge og Kina. «Vi kjenner godt til Top of the World, og er imponert over hva den har klart å få til. Vi ser det som viktig at konkurransen kan fortsette sin virksomhet og fortsette å utvikle seg», sier styreleder i Sino Nordic, David-Mirko Jenis.

Den kinesiske advokaten driver den nordiske delen av organisasjonen, med base i Berlevåg. Han har fått til et nært samarbeid med tidligere rektor ved Musikkonservatoriet i Tromsø, Bernt Johan Ottem, som har vært sentral i etableringa av kontakten mellom den kinesiske kulturorganisasjonen og pianokonkurransen.

Klassisk musikk har langt høyere status i Kina enn her hjemme, og konsertene med de større utøverne trekker titusenvis. Da Top of the World første gang skulle «live-streame» semifinalen fra Sparebankens festsal, var interessen i Kina så stor at systemet knelte, ettersom nærmere 10.000 logget seg på samtidig.

Sino har bevilget 1 million til årets konkurranse og tilsvarende til Top of the World 2019. Det er fortsatt ikke nok til at konkurransen er 100 prosent sikret, men det er i alle fall et langt skritt i riktig retning.

Tromsø kommune har i kjølvannet av beslutningen sagt at de skal se på hvorvidt de kan være med og bidra, og vil sammen med Troms fylkeskommune, som i utgangspunktet avslo, se på dette på nytt. Får inderlig håpe at det vises fornuft der. Det ville da være merkelig hvis det skulle være vilje til å støtte Top of the World i Kina, mens lokale myndigheter ikke ser poenget.

Signalene fra kinesiske myndigheter etter Arctic Frontiers tyder på at konferansen bidrar til å gjøre samarbeidsklimaet mellom dem og Norge bedre. Jeg blir ikke overrasket om også Top of the World fremover vil kunne være en bidragende faktor.

Jeg har denne uken tilbrakt noen dager i Ulsteinvik, og sett hvordan det lokale industribedriftene Kleven og Ullstein verft har løftet alt i lokalsamfunnet av arkitektur, kultur, kunst og idrett. I Tromsø har vi ikke hatt samme velgjørertradisjonene, ei heller har vi vel hatt noen aktører som har blitt så intenst rike, men foruten Sparebanken Nord-Norge har det vært langt mellom kulturbidragene fra næringslivet.

Når nå solid hjelp har kommet fra kinesiske aktører, må da lokale myndigheter og byens næringsliv klare å skrape sammen de siste kronene, slik at Top of the World består og Tromsø fortsetter å være kulturhovedstaden i landsdelen.