Det gamle spørsmålet “hva vil du ha å spise?” får ikke lenger så entydige svar. Kan dette ha noe å gjøre med at «hjemmedoktoren» har overtatt helsesøsterens oppgave når det gjelder matrådgivning?
Forskere ved Universitetet i Umeå undersøkte 94 barn for matallergi, etter at foreldrene påsto at barna deres var allergiske mot diverse matvarer. Det viste seg imidlertid at kun ni av dem faktisk var allergiske, ifølge Forskning.no
Totalt var 2.585 barn i 7-8-årsalderen med i studiet, og 96 prosent svarte ja til å la barna delta. Av disse rapporterte 21 prosent at barna hadde en eller annen form for matallergi. I 11-12-års alderen gjorde forskerne en oppfølgingsstudie av barna. Foreldrene rapporterte denne gangen om enda høyere overfølsomhet for matvarer, og en god del av barna hadde verken melk, fisk, hvete eller egg som en del av kostholdet sitt. Etter å ha blitt testet for absolutt alt, viste det seg imidlertid at under ti prosent av de 94 faktisk hadde en matallergi.
Det er et forunderlig fenomen at jo mer vi leser oss opp på et tema, dess mindre stoler vi på dem som faktisk kan faget. Når det gjelder legevitenskapen, har dette begynt å få absurde utslag.
I 2015 ville en rekke foreldre forbeholde seg retten til ikke å vaksinere barna sine, ettersom de mente at legenes anbefalinger var helseskadelige. 200 års vaksineforskning blir forsøkt kastet over ripa, som følge av at noen har satt seg ned og googlet temaet noen kvelder. Det fremholdes at tukling med Guds skaperverk på den måten er «unaturlig», og alle vet jo at det naturlige er det beste for kroppen. Det naturlige hadde strengt tatt vært at 1/3 av befolkningen døde av meslinger og 1/5 hadde strøket med som følge av dårlig tannhelse. Hvor naturlig vil man egentlig ha det?
Ja, det er mulig de medisinske ekspertene overdrev litt når det gjaldt behovet for fuglevirusvaksinen, men vi kan da ikke nekte for at vi har hatt godt av litt medisinering når det gjelder polio, tuberkulose og meslinger. Å avfeie dette, som enkelte foreldre gjør, kan i verste fall koste liv. Det pussige i 2017 er at for veldig mange blir det en slags «siste utvei» å gå til legen. Hvis hirsekuren ikke har hatt den ønskede effekten, urtene ikke har lukket såret og smertene har blitt så uutholdelige at man rett og slett ikke holder dem ut. Da, og bare da, kreker vi oss til legen.
Man skulle tro legevitenskapen hadde hatt samme bedrøvelige utvikling som Posten, men det er ingen tallmaterialer som peker i den retning. Faktisk har Norge aldri vært bedre når det gjelder medisin enn nå. Så hva er det da denne nyervervede mistroen til legene bunner i?
Vi har alle opplevd det: Noen – kanskje til og med en selv – begynner på en kur eller et treningsopplegg, og for riktig å finne argumenter for at man skal gjennomføre dette, leser man seg opp på temaet. Gjennom lesingen får man en bevisstgjøring og litt kunnskap på området. Og vips, så sitter man fem minutter senere og rådgir venner om hvordan de best skal ta vare på kroppen. Det snodige er at folk, ifølge en rekke undersøkelser, stoler langt mer på disse rådene fra overbevisende venner, enn det som ytres fra noen med åtte års utdanning og 15 års erfaring på området.
Jeg bodde en gang i kollektiv med ei jente som ble sammen med en veganer, og selvsagt betød det at hun også måtte bite i gresset. Interessert, som jeg er, undret jeg om en slik diett kunne være sunn for kroppen, men typen kunne vise til litteratur som klart dokumenterte at det de inntok av næringsstoffer var tilstrekkelig i massevis, i forhold til hva kroppen trengte. Nå har jo ikke jeg noe grunnlag for å hevde at dette ikke stemte, men jeg registrerte at han få måneder senere utviklet en mangelsykdom jeg tidligere bare hadde hørt om at Bob Dylan har hatt, mens kjæresten plutselig mistet både lukte- og smakssansen. Med tiden mistet hun også sansen for typen.
Da sønnen min hadde bursdag for snart tre år siden, fant den bedagelige faren hans ut at pizzaen til bowlinghallen kunne bestilles fra fagfolk. Jeg er jo ikke totalt blottet for kulturforståelse, så før bestillingen gjorde jeg en nøye kartlegging av en rekke matintoleranser, og hvorvidt noen var vegetarianere, veganere eller måtte ha halalslaktet mat. Jeg registrerte at det var tre forskjellige “allergier” ute og gikk. Greit nok, bortsett fra at det året før var ingen. Og eneste forandringen siste året når det gjelder hvem som gikk i klassen, var at én hadde flyttet til Moss. Hadde det rett og slett kommet en epidemi av matintoleranse til mitt nærområde? Og hvorfor hadde det ikke blitt slått stort opp i avisene?
Når det over natten dukker opp flere tilfeller av gluten- og laktoseintolerans, lurer jeg automatisk på om de har dette fra en lege, eller om det rett og slett er selvdiagnostisert (eller i dette tilfellet «foreldrediagnostisert»). Helseundersøkelsen «Tromsø 6», ledet av Trond S. Halstensen, viste at 2–3 prosent av den nordiske befolkningen har cøliaki. Hvorfor er det da 10–20 prosent i de fleste klasser? Noen ganger når jeg leser om sykdom, begynner jeg å se symptomene på denne også hos meg selv. Går jeg imidlertid til legen og sjekker, viser det seg alltid at det er noe annet, eller rett og slett ingenting. Kan det være slik at foreldrene i bursdagstilfellet også bare anslår noe på basis av en trend i tiden?
I min ungdom var det kolesterol man måtte passe seg for, om man hadde problemer med for høyt nivå eller ikke. Senere viste det seg at folk på gamlehjemmene som ikke slet med høyt kolesterolinnhold i blodet, døde tidligere hvis de bare fikk kolesterolfattig mat. Og fokuset rundt fenomenet avtok.
For dem som faktisk har cøliaki eller matallergier, må det være fortærende å bli slått i hartkorn med dem som kun ifølge hobbymedisinere har det. De med reelle matallergier fortjener ikke mistenkeliggjøring rundt sykdommen, og bør på alle måter legges til rette for i matveien. Av ren respekt for disse, burde alle som ikke har noen legevitenskapelig dokumentert allergi skygge banen.
Og skulle du sitte og lure på om du selv eller barnet ditt lider av en matallergi, er min sterke anbefaling å gå til doktoren og få sjekket det ut. Du kan trygt stole på rådet, det kommer ikke fra vitenskapelig hold, men fra en velmenende venn.