Endelig har media og politikere fått en domstol som gjør at vi ikke fusker. Eller?

Onsdag denne uka ble Faktisk.no lansert, et fellesprosjekt våre største medieinstitusjoner NRK, TV2, VG og Dagbladet har startet for å avsløre falske nyheter. Målet er ifølge dem selv å «Bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt».

Det er, som antydet, kanskje ikke kioskveltermateriale, men når vi hele tiden fremholder viktigheten av å stille kritiske spørsmål, er vi forpliktet til å komme med noen også når det gjelder Faktisk.no.

Utgangspunktet for å opprette noe slikt er selvsagt at Donald Trump begynte å slenge rundt seg med påstander om at tunge nyhetsinstitusjoner som Washington Post, New York Times og CNN drev med nyhetsfabrikasjon. Responsen i USA var at man ble mye mer påpasselig med å vedlegge tung dokumentasjon på hvordan man hadde kommet fram til noe.

At politikeren som kanskje er mest kjent for lemfeldighet når det gjelder fakta skulle trigge en renselsesprosess i media, er fabelaktig ironisk, men at det kunne være behov for skjerping av kravene, var alle uansett enige i.

Sånn sett heier jeg på initiativet med å opprette Faktisk.no. Samtidig spør jeg meg om det noensinne vil få legitimiteten noe slikt krever for å fungere? Hva konstituerer at Faktisk.no skal være domstol for rett og galt både fra politikere og media? Hvor lenge vil det gå før instansens eget slurv gjør at det blir sådd tvil om troverdigheten? Og vil Faktisk.no kunne overbevise noen som helst av dem som tviler på medienes påstander? Faktisk.no fungerer som en slags «løpende PFU», som tar saker opp til vurdering fortløpende, men uten at noen en gang har meldt dem inn. Ved lansering var forskjellige artikler gått etter i sømmene. I tillegg hadde en del politiske utspill blitt satt under lupen.

Som doktorstipendiat og tidligere Dagbladet-journalist, Aksel Braanen Sterri, påpekte i sin anmeldelse av Faktisk.no, er det ikke så uproblematisk som man måtte tro. Jonas Gahr Støres utsagn: «Etter fire år med Høyre har vi den laveste sysselsettingen på tyve år, og den fortsetter å falle», får bare dommen «delvis sant», fordi sysselsettingen var nedadgående allerede under forrige Arbeiderparti-regjering. Dette til tross for at påstanden er helt korrekt. «Trenden burde være uvesentlig for påstandens gyldighet», påstår Sterri.

Vurderingene er heller ikke konsistente når Erna Solbergs (H) påstand om at de har satt «rekorder i bosettingen i kommunene», blir vurdert som «helt sann» (som jo er tilfelle), selv om en kunne innvende at det kan være fordi svært mange var tilgjengelig for bosetting grunnet den eksepsjonelt høye flyktningstrømmen.

Esther Moe, ansvarlig redaktør i Suldalsposten, mener Faktisk.no er bortkastede penger: «Når journalistikken lever på marginer smalere enn modellene på catwalkene i Paris, bør kronene brukast til å gjera journalistikken meir nødvendig og vanskeligere å leva uten». Moe tror ikke journalistikkens største problem er feile fakta eller falske nyheter. «Vårt største problem i dag er at me har for mykje kommentering og for lite rapportering», skriver hun, ironisk nok, i en kommentar.

Dagens Næringsliv-journalist Lars Backe Madsen stiller også spørsmål rundt hvilken tyngde instituttet vil få: «Det er mulig Faktisk.no opparbeider seg status som fasit-tempel, men jeg tror det blir vanskelig. Og skal instituttet ha noen relevans, troverdighet og egentlig funksjon, kan det simpelthen ikke begå feil eller etterlate tvil om at alle konklusjoner det gjør er absolutt korrekt», skriver han på Facebook. Backe Madsen mener det i utgangspunktet er «merkelig å gå løs på et knippe tilfeldige utspill fra politisk debatt, der det allerede er uklart om Faktisk.no har hatt faktisk rett».

Selv vil jeg på ingen måte hevde at Faktisk.no er unødvendig, men det jeg erfarer de gangene jeg bommer på fakta fordi jeg har gjort for dårlig grunnsjekk til en kommentar, er at folk så definitivt lar meg få høre dette. Og bra er det.

Man kan synse om mye i kommentarer, men ikke om fakta. Det er derfor man legger timevis med «research» ned hver gang man skal ytre seg om et tema. Gjør man ikke slikt, vil avisa over tid miste troverdighet, og folk slutter å lese den.

Medier som konsekvent farer med usannheter, mister sin kraft i den offentlige debatten. Daily Mail er for eksempel ikke lenger godtatt som referanse av Wikipedia, ettersom avisen systematisk publiserer udokumenterte påstander som viser seg å være løgn. Nå vil enkelte med rette kunne hevde at Wikipedia heller ikke er noe ideelt sannhetsvitne, men det er en annen sak.

For tre år siden gikk de fleste avisene (iTromsø inkludert) av hengslene for å produsere mest mulig lettbeinte, kortfattede nyheter à la det man fant i Buzzit. Etter ett år med søte kattunger og morsomme virale videoklipp, hadde imidlertid de fleste fått nok. Leserne begynte rett og slett å vende avisene ryggen, ettersom troverdigheten vi en gang hadde stått for var blitt pulverisert av fjas.

De fleste avisene her til lands har siden den tid gått i seg selv og prøvd å vinne tilliten til leserne tilbake, gjennom bedre meningsinnhold, gravesaker og nyheter. På den måten fungerer reaksjonene fra mottakerne preventivt for aviser. Leverer vi utelukkende for grunne eller upresise saker, utraderer vi oss selv.

Denne selvoppholdelsesdriften i bransjen, kombinert med lesernes kritiske blikk på det vi skriver, tvinger oss på mange vis til å gjøre hva vi kan for å være etterrettelige. Hvorvidt Faktisk.no i det hele tatt er nødvendig, vil derfor etter min vurdering havne i kategorien «faktisk ikke sikker».