Dersom min 11-årige sønn skulle vise godt talent og treningsvilje, er jeg sikker på at han vil få alle muligheter til å ta ut sitt potensiale. Dersom min 14-årige datter viser tre ganger så mye talent og treningsvilje, er jeg på ingen måte sikker på at hun vil bli gitt muligheten til å leve ut fotballdrømmen.

Det er noe riv ruskende galt i hvordan jenter blir behandlet i norsk fotball. Og min bekymring er ikke knyttet til et norsk lag som har levert svakt i EM: Resultatene i Nederland er nok dessverre bare svaret på noe mye større som er galt.

Unge jenter som elsker fotball blir ganske enkelt ikke gitt noe i nærheten av de mulighetene guttene får. De siste dagene har vi fått høre at det er 25 ganger så mange (!) spillerutviklere på guttesiden som på jentesiden. Selv om 1/3 av medlemsmassen er jenter. Hva i all verden har jentene gjort for å fortjene dette?

Vi har fått høre om en skjevfordeling av ressurser som er grotesk.

Aftenposten har også kunnet fortelle oss at det skal pumpes inn hele 320 millioner kroner (!) i talentutvikling for norske guttespillere de neste årene. For jentene har fotballforbundet i år øremerket 500.000 til de 12 klubbene i Toppserien til en spillerutvikler.

Er det rart at mange mener forskjellene mellom klassekameratene bare vil bli enda større?

Jeg er heldig å få være trener i en klubb der kjønnene ikke gjør noen forskjell. Vi som jobber med aldersbestemt fotball i Tromsø, ser også at den lokale bredden hos jentene er bedre enn noen gang og at det i mange lokale klubber jobbes skikkelig bra. Kanskje er også nivået noe av det beste noensinne. I Reinen, i Kvaløya SK, i TIL, i Skarp, i Hamna, i Fløya, i Blåmann, i TUIL, i Ulfstind, i Stakkevollan. I 13-årsserien er det i år så mange lag og spillere – cirka 150 - at man måtte lage to puljer.

Resultatmessig markerer jentelag fra Troms seg hvert eneste år i toppen i internasjonale turneringer.

Disse spillerne er like seriøse og gode som guttene. Og viktigst: De elsker å spille fotball. Jeg hadde en hel gjeng av dem på besøk midt i juli, på tvers av klubbene på vårt eget treningsfelt.

Men selv om veldig mye bra skjer, lever antikvariske holdninger i beste velgående. På toppen, på krets- og regionslag, innad i klubber, blant folk, i næringslivet, i kommentarfeltene på Facebook. Vi merker også dette hver dag.

Vi merker dessuten at lokalmediene er mer opptatt av Ishavsbyen, enn Fløya og TUIL sitt damelag. Vi ser akkurat det samme i aldersbestemt fotball – blant annet nå sist når det refereres fra der jeg er nå, Dan Cup.

Det er selvsagt ikke tilfeldig.

Kan jenter spille fotball til de er voksne? Kjenner du deg igjen i denne?

Selv om mye bra skjer på mange jentelag, er det stort sett guttene som har rangen også i de lokale klubbene. Tenåringsjentene har ikke i nærheten det som like gamle gutter har av muligheter og ressurser; både økonomisk, fasiliteter (samlinger, treningskamper, nasjonal serie, talentutvikling etc.) og menneskelige ressurser (støtteapparat, trenerteam).

På vårt lokale toppidrettsgymnas er det vesle Fløya (800.000 i årsbudsjett) som bistår jentene, mens ressurssterke TIL (25 mill. årsbudsjett) følger opp guttene – på helt ulike premisser. Forskjellen på antall samlingsdøgn, nasjonal matching, trenerteam beskrives som enorm.

Til tross for at man betaler det samme i skolepenger.

I vår henvendte jeg meg til Troms fotballkrets med spørsmål om hvorfor det ikke finnes nasjonalt seriespill for jenter, men bare for gutter. Guttene har nasjonal serie for 14, 16 og 19 år. Jeg fikk en begrunnelse knyttet til TV-avtale og penger. Men også at fotballkretsen har uttrykt samme bekymring.

Ikke lenge etterpå ble det gjort et vedtak i kretsstyret, med adresse til fotballforbundet, om at det må lages likeverdige tilbud for gutter og jenter. Samtidig har vår fotballkrets koblet også de andre kretsene på.

Likeverdig tilbud betyr et tilbud som er like bra for jentene som for guttene, derfor knytter jeg en viss bekymring til formuleringen i vedtaket «Det er ikke nødvendigvis en helt identisk modell vi må arbeide for på jentesiden».

Hør her: Jentene skal ha de samme mulighetene og det samme tilbud som guttene. Ferdig snakka! Og jeg er luta lei av å høre om ekstrem skjevfordeling av penger og ressurser. Vi er i 2017 – ikke 1970!

Da regionens lokomotiv, Tromsø IL – gjennom en lang serie i Nordlys sist høst – fikk både berettiget og uberettiget kritikk for alt fra spissing til manglende synlighet hos de lokale klubbene, bestemte både TIL, fotballkretsen og andre gode krefter seg for å ta tak.

Guttefotballen ble satt på kartet umiddelbart. I spaltene snakket man bare om guttene. Jentene var ikke nevnt. Også da spurte jeg om hvorfor: Hvorfor i all verden ble ikke jentene koblet på umiddelbart og hvorfor i all verden ble ikke lokomotivene på damesiden, Fløya og TUIL, inkludert i opplegget?

I TIL har man en egen utviklingsavdeling, men denne gjelder ikke for klubbens jenter. Fra innsiden hører vi at fagre ord på årsmøte om jentesatsing og vedtak om å behandle jenter og gutter likt (et slikt vedtak er jo i seg selv nokså sykt, og sier nesten alt om hvor lang vei jentene har å gå), er bare nettopp det: Fagre ord som ikke følges opp.

Her er en lissepasning, TIL: Gå all-in for jentene. Det vil være det samfunnsmessige engasjementet som har vært etterlyst fra Alfheim. Som vil flytte klubbene nærmere folk igjen, akkurat der folk flest er i 2017.

Det vil være både omdømmemessig og økonomisk gull for TIL å ta en ledende rolle for damefotballen i regionen. Dessuten vil vi nokså raskt få et nasjonalt topplag.

Dersom min 14-åring skal leve ut fotballdrømmen, må hun ikke bare være tre ganger så talentfull og treningsivrig som sin bror. Hun må også være ti ganger så tøff – trolig tøffere enn alle guttene i klassen sin til sammen.

Mitt håp er at hun og de sterke årskullene av Tromsø-jenter som nå vokser frem og elsker fotball, reiser seg sammen i protest.

Og krever samme behandling som klassekameratene.

Det er ikke mulig for verken guttene eller jentene å leve med at det får fortsette som nå.