I en kommentar publisert forrige uke i Dagens Næringsliv (krever abonnement) skrev lederen av Verdensteatret kino, Sveinung Wålengen, at en filmatisering av 22. juli må våge å nærme seg det brutale, om den skal ha noen hensikt.

– Det blir feigt og unnvikende om man lar være å vise det brutale ved historien, sier Wålengen til iTromsø.

Den kommende, norske filmens regissør, Erik Poppe, har uttalt at han vil fokusere på ofrene. Samtidig vil ingen av karakterene i filmatiseringen være basert på virkelige personer og vi kommer ikke til å få se at noen blir skutt.

Wålengen mener man kanskje heller burde ventet med en filmatisering, om man ikke er klar til å behandle de mest ubehagelige delene av historien.

LES OGSÅ: Terroren på Utøya blir spillefilm

– Jeg sier ikke at man skal gi Anders Behring Breivik masse plass, men det kan bli spekulativt om man lager en mainstream-film med en «mild» utgave av historien som spiller på det sensasjonelle eller sentimentale, sier han.

Etterspør realisme

Wålengen har lang filmfaglig kompetanse, og har en mastergrad i filmvitenskap fra NTNU. Han forteller at filmen og TV-serien naturlig nok har blitt diskusjonstema innad i filmmiljøet, der valget av regissør er et aktuelt spørsmål.

LES OGSÅ: Brage Sollund: – Viktig ikke å glemme

– Man reagerer ofte sterkere på levende bilder kontra det å lese en bok. Poppe er en anerkjent regissør, men han tyr gjerne til det melodramatiske som virkemiddel. Det blir kanskje ikke helt riktig her, men det gjenstår å se om Poppe velger en slik tilnærming, sier han.

Han viser til Erik Skjoldbjærgs filmatisering av Nokas-ranet som en vellykket filmatisering av en dramatisk hendelse, der filmen holdes tro mot virkeligheten.

– «Nokas» har en nøktern og realistisk fremstilling som dropper de emosjonelle virkemidlene. Jeg vet ikke om det er akkurat slik en film om 22. juli burde lages, men det kunne være interessant å se et lignende formspråk. Jeg tipper at Paul Greengrass, som skal regissere en amerikansk film om 22. juli, kanskje velger å gjøre noe slikt, sier han.

Nytt perspektiv

Et annet aspekt Wålengen trekker fram er hvordan film blir brukt som et medium for å behandle nasjonale og kulturelle traumer, og nevner holocaust som et godt eksempel på dette. Han mener man skal være bevisst på dette om en film om 22. juli skal ha en tilsvarende effekt.

– Når man lager en film eller TV-serie om en virkelig tragedie, men pakker det inn i en slags fiksjon, må man også våge å nærme seg det vonde og brutale slik at det ikke bare blir en underholdende gjenfortelling av historien. Vi må få et nytt perspektiv, som griper tak i oss.