Reportasjen:

Hva skjedde egentlig med den lille øya Gåsvær ute i havgapet?

I generasjoner bodde og levde det fiskere der. Men på slutten av 60-tallet forlot de siste fastboende den lille øya i havgapet. Hva skjedde egentlig med Gåsvær?

STOR KIRKEGÅRD: Eksakt hvor mange som ligger på gravlunden på Gåsvær er usikkert, da flere av de eldste gravene ikke lenger er synlig. Dette er fra den nyere delen.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Det er jo litt rart å tenke på at ting har endret seg så mye. Dette var det travleste stedet utenfor Kvaløya for hundre år siden.

Roger Ingebrigtsen
nyheter

«Elsket i livet. Savnet i døden». Bokstavene er mosegrodde og vanskelig å lese. Gravsteinen har stått der siden 1892. De som savnet henne da hun ble lagt i jorden er selv borte for lengst. Men ordene står skrevet her, ute på denne forblåste øya ytterst i Kvalsundet.

Reportasjen «Øya som døde»var opprinnelig på trykk 16. september 2017.

Hansine. Lauritz. Gunharda. Indine. Albor. Otelie. Signora. Lorentz. Helmine.

Navnene vitner om fordums tid. Født på 1800-tallet og død et sted mellom første og andre verdenskrig. De levde i en tid hvor fisken var selve grunnlaget for overlevelse, hvor båten var det fremste fremkomstmiddelet og hvor Gåsvær på utsiden av Kvaløyvågen lå midt i hovedfartsåren.

Nå er det ingen som bor på den lille øya. Kun et ensomt kapell ruver over de mange hundre gravene til mennesker som en gang levde sine liv her ute i havgapet.

De siste fastboende flyttet fra Gåsvær på slutten av 60-tallet. I generasjoner hadde de bodd på øya som fiskere. Her hadde barn vokst opp, tørrfisken hengt i rader utenfor husveggen og kuer, sauer og geiter gresset på slettene.

Skole og fast rutebåt

Fedrene hadde daglig vært til sjøs. Det var nok fisk til både å livnære familien og selge videre til fiskeværene i nærheten. Mødrene hadde stelt hjemmene og passet dyrene, mens barna gikk på skole i kirkebygningen.

Rundt 1950 ble skolen lagt ned. Barna ble voksne og flyttet hjemmefra. Fiskenæringen vokste seg stor og mektig over hodene til de aldrende fiskerne. Og rutebåten, som opprinnelig var en melkebåt på vei til Tromsøysund meieri, sluttet å gå.

De en gang unge parene som bodde her var blitt pensjonister, og uten verken rutebåt, arbeid eller mennesker rundt seg flyttet de til fastlandet. Tilbake sto et slitt naust, et tomt fjøs og et par gamle hus.

Langt mellom husene

Det er tidlig september og blikkstille på havet. Gradestokken viser 20 pluss og sola steker i ryggen. Sensommeren kan knapt være finere på yttersida. I Bellvik ligger hurtigbåten til Vengsøy, og på kaia informerer en rutetabell om de mange stedene båten stopper om sommeren. Men Gåsvær er ikke på listen. Øya er ikke lenger aktuell.

– Jeg tar med familien ut en gang i året. Da fyller vi opp båten med blomster og folk, og så gjør vi en tur ut av det. Det synes jeg er fint. På den måten glemmer vi ikke det livet de en gang levde her ute, sier Roger Ingebrigtsen mens han patter på en rullings under en velbrukt caps.

Med stødig hånd på rattet kjører han skjærgårdsjeepen i full fart mot Gåsvær. Oppvokst i en fiskerfamilie i Lyfjord på Kvaløya er det langt fra første gangen han tar turen ut til den lille øya på yttersida. Det er her alle forfedrene hans ligger begravet.

20 MINUTTER: Så lang tid tar det å kjøre fra Bellvik kai i Skulsfjord til Gåsvær. Her er Roger Ingebrigtsen i båten sin på vei ut til øya.  Foto: Ronald Johansen

Jo lenger unna man kommer Skulsfjord og Bellvik kai, desto større avstand blir det mellom husene. Med unntak av Vengsøy og Musvær bor det ikke lenger folk på småøyene eller tettstedene uten veiforbindelse ytterst på Kvaløya. Tiden har løpt fra dem, og de gamle fiskeværene er i dag feriesteder om sommeren.

– Det er jo litt rart å tenke på at ting har endret seg så mye. Dette var det travleste stedet utenfor Kvaløya for hundre år siden, sier Roger og nikker mot en hvit plastbåt som suser i forbi. Med unntak av den har han kun møtt på et par kajakkpadlere.

– Datidens E6

Så kommer det til syne. Mellom lave trær og en liten fjellknaus skimtes et hvitt kors. For den uinnvidde må det komme brått på – hvorfor står det en kirke i ensomhet her ute?

UBEBODD: De to siste fastboende familiene flyttet fra Gåsvær på slutten av 1960-tallet. I tillegg til kirken står det et par hus, et gammelt fjøs og et naust på øya.  Foto: Ronald Johansen

Roger fortøyer båten på en nybygd brygge. Den er enorm og solid. Det må den være – den forrige gikk tapt i høststormene i fjor.

– Med høyeste punkt på 21 meter over havet sier det seg selv at det ikke finnes mye le for været. Men folk greide seg, de måtte jo bare det.

Roger vet hva han snakker om. På gravlunden foran ham ligger forfedrene begravd. De var stort sett fiskere fra Lyfjorden. Og Gåsvær var nærmeste kirkegård.

NESTEN 200 ÅR: De første personene ble gravlagt på Gåsvær på begynnelsen av 1800-tallet. Som oftest ble den døde rodd ut av slektninger for å bli begravet på øya.  Foto: Ronald Johansen

– Du må huske på at dette var datidens E6. Så å si alle arbeidet på havet, og alle passerte Gåsvær på vei til eller fra fiske. De bodde på Vengsøya, i Laukvika, i Skarsfjord, på Musvær, Kvaløyvågen, i Skulsfjord og i Lyfjorden.

– Gåsvær vant overlegent

Ifølge leder av Gåsvær kirkeforening, Jan Steinar Johansen, ble de første personene gravlagt på Gåsvær på begynnelsen av 1800-tallet. Akkurat hvorfor man anla en gravlund her er usikkert, men Johansen tror det handler om at Gåsvær var lett tilgjengelig for alle.

– Etter et dødsfall rodde de den døde ut med båt hit. På grunn av at jorda er så pass sandrik er det ikke tele i bakken, og man kunne ha begravelser selv på vinteren, sier Johansen.

I KIRKEN: Både Roger og Knut Stene har forfedre som ligger begravet på Gåsvær. Knut kjører ukentlig turister ut til øya.  Foto: Ronald Johansen

I 1847 ble gravlunden offisielt innviet, og i 1864 ble det satt opp en større klokke. I årene fram til første verdenskrig ble kirkegården stadig utvidet, men det var først på begynnelsen av 1930-tallet at det ble snakk om å sette opp en kirke.

– Lenge var det en diskusjon om hvor kapellet skulle ligge, og både Kvaløyvågen og Vengsøya var aktuelle. Men så ble det på midten av 30-tallet holdt en folkeavstemningen og Gåsvær vant overlegent, sier Johansen.

ROMMER 250: Så mange som 250 mennesker kan få plass i kirken som har stått på Gåsvær siden 1941. kirkeforeningen sørger for å holde den vedlike.  Foto: Ronald Johansen

Etter storstilt innsats fra lokalbefolkningen, der materialene stort sett ble fraktet i mindre båter, sto kirken ferdig i august 1941.

Selv om det på det meste kun var mellom ti og femten fastboende på Gåsvær, var trafikken til øya stor.

For i kapellet som kan romme så mange som 250 mennesker var det stadig aktiviteter med dåp, bryllup, konfirmasjoner og begravelser.

«Salig er de som dør i Herren»

Kveldssolen kaster lange skygger i det guloransje lyset. Gresset er høyt mellom gravsteinene, men Roger vet hvor han skal. Helt i enden av den gamle gravlunden, der kirkeforeningen faktisk ikke har en fullstendig oversikt over alle som ligger i jorden på grunn av ødelagte gravsteiner, står en alminnelig gravstøtte.

DØDE AV TUBERKULOSE: Anna Gemelie Ingebrigtsen ble bare 22 år gammel. Hun var tanten til Rogers far, og døde av tuberkulose like før julen i 1922.  Foto: Ronald Johansen

«Anna Gemelie Ingebrigsen. Lyfjord. Født 2.5.1900. Død 4.12.1922. Salig er de som dør i Herren.» Skriften er nesten 100 år gammel, men godt lesbar.

– Dette var tanta til faren min. Hun ble bare 22 år, og døde av tuberkulose, sier Roger og ser ned på noen litt stusslige blomster foran graven.

– Det har nok vært litt værhardt for dem, men det var veldig fint da vi plantet dem i juli, sier han og referer til den gangen i året hvor han fyller båten med blomster og familie og kjører ut hit.

– Dette er en del av vår kulturarv, og jeg synes det er viktig å ivareta stedet. Her ligger besteforeldrene mine, oldeforeldrene mine, tanter og onkler av foreldrene mine og andre slektninger. En ting er at det er hyggelig å vedlikeholde gravene, en annen ting er at dette sier noe om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Og det synes jeg er viktig å minnes.

Fremdeles i bruk

Bak ham bader den hvitmalte kirken i sol. Den er godt vedlikeholdt og de nymalte vinduskarmene vitner om at stedet blir tatt vare på. Det er det kirkeforeningen som står for, og med dugnadspenger sørger de for å holde stedet presentabelt.

Foran inngangen trasker en gruppe turister. De har blitt fraktet ut til øya i stor og rask ribb av Knut Stene i Tromsø friluftssenter. I løpet av ett år er han her flere hundre ganger. De aller mest populære turene går på høsten og vinteren, da er det nordlys og hvalsafari som står på timeplanen.

INNVIET: Den offisielle innvielsen av gravlunden på Gåsvær var i 1847. Denne porten ble satt opp en stund senere.  Foto: Ronald Johansen

Stene har nøkkel til kapellet, og forteller ivrig om byggets bruk. Fremdeles er det bryllup, dåp og konfirmasjoner. I løpet av sommeren blir det avholdt tre gudstjenester, og kirkeforeningen har allerede booket inn et bryllup til neste sommer.

Det er et barnebarn av noen som en gang levde sitt liv her ute på yttersida.

Og ennå gravlegges det folk på den rundt 200 år gamle kirkegården. Sist gang for to år siden. Det var en ektefelle til noen som allerede lå begravet her.

Rodde ut sin døde datter

Husene som ble forlatt på 60-tallet fungerer i dag som ferieboliger til etterkommere av dem som en gang bodde der. I tillegg er øya et yndet utfartssted, både for turister og lokalbefolkningen.

Idet kveldssolen er på vei til å forsvinne i horisonten, og en laber bris har gjort en varm ettermiddag til en kjølig kveld, høres et voldsomt motordrønn. Det er ribben til Knut som forsvinner inn mot fastlandet.

FORLATT: Det er kun om sommeren at etterkommere av de som en gang bodde i husene på øya er der på ferie. Med unntak av noen årlige utflukter står øya og kirkegården forlatt.  Foto: Ronald Johansen

I 1922, da Rogers oldefar en kald desemberdag rodde fra Lyfjord til Gåsvær med sin avdøde datter, kan det godt hende at nordlyset lyste på himmelen.

Det var nok ikke hans fjerneste tanker at folk en gang ville betale mye penger for å se på den naturen som var hans hverdag.

Eller at stedet han da var på vei til en dag skulle bli en øy hvor kun de døde var fastboende.