Annexstad – som fram til for bare noen år siden var en svært aktiv og synlig politiker og samfunnsborger – ble diagnostisert med Alzheimer for bare to år siden.

Onsdag kveld var hun gjest og deltaker på de årlige Demensdagene som arrangeres på biblioteket.

Voldsomt å få diagnose

Foran et publikum på nesten 100 oppmøtte fortalte hun åpent og ærlig om hvordan hun fikk diagnosen – og hvordan hennes liv er blitt etterpå.

– Det var voldsomt det som skjedde og det som rammet meg, forteller hun.

Trafikkulykke

Det hele startet da hun ble påkjørt i en trafikkulykke for noen år siden. I rekonvalesensperioden skjønte hun at det var noe som feilet henne – mer enn de fysiske skadene.

– Jeg glemte ting. Saker som jeg visste at jeg kunne de forsvant bare for meg – og jeg skjønte ikke hvorfor, sier hun.

Hun trodde lenge at plagene hun hadde skulle gå over av seg selv.

– Det var mye usikkerhet rundt hva som var årsaken til at jeg hadde plagene. Men så fikk jeg diagnosen på at jeg var dement, forteller Annexstad.

Verden raste sammen

Da var hun 53 år gammel, og mor til to ungdommer.

Verden raste bokstavelig talt sammen rundt henne, forteller hun.

– Å få diagnosen, det gjorde veldig mye med meg. Det var ikke enkelt, for å si det mildt, forteller hun.

Hun var nødt til å slutte i sitt arbeid, hun ble sint og trist, hun gikk hjemme i sine egne mørke tanker – helt til hun fikk nok.

Lettet over å få vite

– Jeg følte at jeg måtte gjøre noe med min situasjon. Jeg ble sint og tenkte at "dette aksepterer jeg ikke", sier hun.

Samtidig var hun lettet over å ha fått diagnosen, da visste hun i hvert fall hva som var årsaken.

– Da jeg forsto hva det handlet om så kunne jeg gå videre i livet, sier hun.

Et vendepunkt ble også da hun kom i kontakt med Senter for yngre demente ved Sør-Tromsøya sykehjem.

Vil spre informasjon

Der drives et dagtilbud for demente, samtidig som det også tilbys avlastning, pleie og døgnomsorg.

Annexstad har gått på senteret nå helt siden hun fikk diagnosen – og forteller at det gir henne drivkraft i livet.

Hun sier at tilbudet som blir gitt yngre demente er livsviktig.

– Vi unge som har Alzheimer vil fortsette å være en del av samfunnet – lenge, sier hun.

Derfor ønsker hun også å spre informasjon om hvordan det er å leve med sykdommen som ung.

– Jeg vil være til nytte til andre i samme situasjon, sier hun.

Fjerne skam og tabu

Et av målene hun har er at de som blir syke i demenssykdommer ikke skal føle skam over at de er rammet.

– Hva er det å skjemmes over? Jeg vil fjerne det at demens er noe som skal holdes skjult, sier hun.

Hun etterlyser derfor mer omfattende hjelpetiltak for demente – og hjelp til tilpasning av hverdagen for dem som er syke.

– Hjemme har vi fått gjort om huset slik at jeg har både mor, far og barn boende sammen, forteller Annexstad.

Det tror hun vil være avgjørende for hvordan hennes nærmeste fremtid vil være.

For – som hun sier:

– Jeg vil fortsatt bli en god bestemor.