Det hele startet en kald søndag i januar 2017. Det latviske krabbefiskeskipet «Senator» gikk ut fra Båtsfjord havn med kurs mot krabbefiskefeltet på Sentralbanken. Banken ligger like nordøst for Smutthullet og innenfor norsk økonomisk sone og fiskevernsonen rundt Svalbard.

15. januar, klokken 11.50 norsk tid, kom skipet fram til krabbefeltet. Der satte mannskapet i alt 13 lenker med til sammen 2.594 teiner.

Morgenen etter bordet Kystvakten skipet og beordret den russiske kapteinen til å avslutte fangsten, da Norge ikke hadde gitt rederiet fangsttillatelse. Han nektet.

«Senator» ble beordret i havn i Kirkenes, hvor politiet tok beslag i skipet. Det ble utferdiget et forelegg til det latviske rederiet og kapteinen. Ingen av partene vedtok boten.

I tingretten ble et sentralt tema for forsvaret hvorvidt Norge, ved å kun gi norske rederier tillatelse til å gå etter snøkrabber i fiskevernsonen, bryter med Svalbardtraktaten. Avtalen gir alle traktatpartnerne lik rett til fiske og jakt på øygruppen og i dens «territoriale farvann».

– Det som er omstridt her, er traktatens geografiske virkeområde, sier førstestatsadvokat Lars Fause, som i januar skal prosedere ankesaken i Hålogaland lagmannsrett.

Norges strenge tolkning

Av de nærmere 40 landene som så langt har signert Svalbardtraktaten, er det kun Norge som mener at traktaten må tolkes slik at den kun gjelder innenfor 12 nautiske mil rundt øygruppen. Det som i havrettskonvensjonen kalles «territorialfarvann».

Traktatpartnerne mener på sin side at tilgang til farvann og sokkelen innenfor en økonomisk sone på 200 nautiske mil må legges til grunn, da ut fra intensjonen i traktaten, og ikke dens ordlyd. Først på 60- og 70-tallet begynte man å snakke om økonomiske soner. Begrepet eksisterte ikke da avtalen ble signert i 1920.

– Dette er en av de viktigste og vanskeligste sakene vi har ført for lagmannsretten. Jeg ville ikke si noe om konsekvensene saken kan få, men det handler i bunn og grunn om Norges suverenitet i fiskevernsonen og på sokkelen rundt Svalbard. Det står store verdier på spill.

Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) har tidligere uttalt at Norge ikke vil gi fra seg en eneste krabbe.

Ikke fordi den lukrative fangsten alene er for verdifull til å gi slipp på, men fordi bak det hele ligger spørsmål om tilgang til fremtidige petroleumsforekomster. Krabbene hører nemlig sokkelen til.

En krigsrisiko

I Brussel har man lenge presset på for å få Norge til å åpne opp farvannene rundt Svalbard. Og Kreml har fulgt nøye med.

Striden eskalerte da EU før jul i fjor fordelte kvoter på krabbefiske i fiskevernsonen til rederier i Latvia, Litauen og Spania. Bare uker før «Senator» ble stoppet av Kystvakten.

3. oktober la den russiske avisen Kommersant fram detaljer fra en forsvarsministeriumsrapport over landets sikkerhetspolitiske utfordringer knyttet til maritim aktivitet. Der trekkes Norges Svalbard-politikk fram som en krigsrisiko.

I rapporten understrekes det at norske myndigheter «forsøker å etablere absolutt nasjonal jurisdiksjon over Spitsbergen-arkipelet»

– Jeg har notert med de utenrikspolitiske utspillene diverse parter har kommet med, men vil ikke kommentere det. Det overlater jeg til Utenriksdepartementet, sier førstestatsadvokaten, og fortsetter:

– Jeg kan ikke ta hensyn til press fra utlandet. I denne saken er jeg kun en enkel aktor, og sånn må det være.

Det har ikke lykkes iTromsø å komme i kontakt med rederiets og kapteinens forsvarer, Hallvard Østgård.