Lettbrus har alltid vært skambelagt, men på forskjellige måter. Til å begynne med fantes det ikke lettbrus, men diabetikerbrus. Komplett med merke på etiketten som opplyste at dette produktet er godkjent av Norges Diabetikerforbund. Sukkerfri cola kom under merkenavnet «Tab». Lyden av ordet tabb, et slapt og kjipt ord, som lignet på tabbe, eller dabbe av, gjorde ikke saken bedre.
Dette var et produkt som ikke trengte å gjøre seg lekkert, for dem som drakk dette hadde en diagnose som ikke ga dem noe valg. Tab var praktisk talt et medikament, og like kult å drikke som å gå rundt med en halskrage. Drakk man Tab, ble man annerledes og dermed svar skyldig.
Spørsmålene haglet når det var bursdag: MÅ du drikke diabetikerbrus? Hva skjer hvis du drikker vanlig brus? Hvis friske mennesker drikker diabetikerbrus, kan de bli smittet? Ingen andre enn diabetikeren kunne røre den ene diabetikerflaska, for den var beregnet på diabetikeren. Foreldre måtte få forhåndsvarsel om at et diabetisk barn skulle komme til festen, så de kunne kjøpe inn dette spesialproduktet. Der de andre barna kunne drikke Cola Cola, Solo, Champagnebrus, Sprite, 7Up eller Coco Bahia (hvem husker den?) måtte diabetikeren nøye seg med ... tabb. Eller den mer sjeldne appelsinvarianten «Tiki».
Lettbrus er,
objektivt sett, farget vann med kullsyre og kunstige søtstoffer. Derfor kan det markedsføres som nesten hva som helst til hvem som helst. Et godt eksempel på hvordan markedsføring kan rettes mot hvem som helst, er sigarettmerket Marlboro. Til å begynne med var Marlboro markedsført mot kvinner. Tanken var at Marlboro var så lett og mild at selv kvinner kunne røyke den. Slagordet var «Mild som mai».
Det tok ikke lang tid før produsenten endret strategi, og markedsførte Marlboro som den ultra-maskuline sigaretten, for menn med hår på brystet og begynnende kols inne i brystet. Derfor sponser Marlboro blant annet Formel 1. Ideen var at menn som er opptatt av å fremstå som ekte mannfolk, i virkeligheten ikke er mann nok for sterke sigaretter. Denne innsikten i macho-psykologi har brakt tobakksprodusenten milliarder i profitt. Men fortsatt er Marlboro det samme produktet som da merket var beregnet på kvinner, nemlig tørkede tobakksblader.
En lignende snuoperasjon skjedde med sukkerfri brus. Det skulle bli noe mer enn en fattig trøst for mennesker med bukspyttkjertler som ikke produserte insulin (type 1) eller for gamlinger som hadde «gammelmannsdiabetes» (type 2), hvor kroppen ikke reagerer på insulin. Diabetikerbrus skulle bli lettbrus, og ble markedsført mot slankende kvinner. Dermed ble Coca-Cola Light lansert i 1982 i USA og i Norge noen år senere. Helsebevisste kvinner som ønsket å se slank og fin ut kunne nå unne seg en cola uten å legge på seg. Homofile frisører kunne også nyte produktet. Navnet på det amerikanske markedet, «Diet Coke» var enda mer tydelig på at dette er en diett-cola.
Var du gutt på ungdomsskolen, var endringen uten betydning. Fra diabetikerbrus til slankebrus. Fortsatt var forklaringsproblemet stort.
Brusbransjen bestemte seg for å «ta en Marlboro» og endelig markedsføre sukkerfri brus mot gutter og menn. Pepsi Max var praktisk talt samme produktet som Cola Light og Pepsi Light (med en viss smaksforskjell) men markedsført til tøffe gutter som bruker fritiden til å skade seg på skateboard mens de har capsen bak fram. Disse guttene ville aldri bli sett levende med Cola Light, men Pepsi Max, derimot, det er living life to the max.
Med Coca-Cola Zero kastet Coca-Cola seg på trenden i 2005. Endelig var de fleste former for sosiale stigma knyttet til sukkerfri brus borte for min del. Ingen spør: så du drikker Pepsi Max? Har du sukkersyke, eller? På slankern? Jeg skylder reklamebransjen en stor takk.
Det siste stigma knyttet til lettbrus, er at det anses som lavstatus å være avhengig av det. Det hører liksom med til TV-reportasjer hvor det går dårlig med folk, at det står ei halvfull storflaske med Pepsi Max på det store salongbordet, sammen med sigarettene og askebegeret. Å pante ølbokser i hopetall, forteller forbipasserende at man har hatt fest. Hvis man putter Pepsi Max-flaske etter Pepsi Max-flaske etter Pepsi Max-flaske inn i automaten, er det ingen som mistenker et spennende liv.
Som alle andre avhengigheter, må den likevel skjules eller maskeres som en naturlig del av sosiale situasjoner. Bestille på kafé er greit, til visse typer mat på restaurant også. Ha med seg på kino er også greit. Morrabrusen er det verre med. Når man er overnattingsgjest (eller man har gjester), kan man ikke bare hente seg en boks i kjøleskapet etter frokost, mens de andre drikker kaffe, uten at man må forklare seg. For man må forklare seg.
Spesielt til dem som har fått det for seg at lettbrus kan føre til kreft. Det er en utbredt oppfatning om at kunstige søtningsmidler er kreftfremkallende. Hvis man sier at stoffene ville vært forbudt dersom de var farlige (slik EU har satt en øvre grense på hvor mye boller kan inneholde av det helsefarlige krydderet kanel), kan man få til svar at EU, og i og for seg USA, er i lomma på bruslobbyen.
Kjære deg som tror kunstige søtstoffer er helseskadelig: har du tenkt på at det kanskje er du som er i lomma på sukkerlobbyen? Uten engang å få betalt for det? Jeg presenterer derfor, i folkeopplysningens ånd, historien om myten om kunstige søtstoffers helsefare.
Den første kommersielle sukkerfrie colaen kom verken fra The Coca-Cola Company eller PepsiCo. Men fra mindre kjente Royal Crown Cola, eller RC Cola som i 1962 lanserte «Diet Rite», søtet med syklamat. Denne drikken ble så populær at salget snart utgjorde 10 prosent av det totale brusmarkedet i USA. Sukkerprodusentene var naturligvis bekymret for å miste en betydelig del av markedet, og finansierte en studie som viste at rotter som ble matet med dette, fikk høyere forekomst av kreft i tarmen.
Kritikerne påpekte at rottene fikk syklamat tilsvarende 500 bokser om dagen. Siden lovverket i USA på den tiden åpnet for forbud mot en matvare dersom det kunne kobles til helseskader hos dyr eller mennesker, uansett mengde eller sykdom, ble syklamat forbudt. Det finnes ingen anerkjente studier som viser at syklamat er kreftfremkallende hos mennesker, men det er fortsatt forbudt i mange land. Søtstoffet som ble brukt i stedet, var det mindre velsmakende sakkarin, som også feilaktig ble knyttet til kreft, men aldri forbudt.
Frykten som ble plantet av sukkerindustrien for over femti år siden, lever videre den dag i dag. Selv om ingen lettbruser i dag inneholder syklamat eller sakkarin, eller er knyttet til noen kreftfare.
De eneste helseskadene som er påvist fra lettbrus, får man fra andre former for brus også, nemlig syreskader på tennene.
Men vil du ha et kunstig søtstoff som beviselig er kreftfremkallende, i tillegg til en rad andre helsefarer, bør du prøve blyacetat. Et populært søtningsmiddel blant de gamle romerne, og laget av bly. Og naturligvis forbudt i matvarer. Fordi det er helseskadelig.