Kåseri:

«Redaktør-brødrene»

Det er utrolig hva et enkelt spørsmål, uten noen som helst baktanker, kan få av betydning for et menneske. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har stilt et slikt spørsmål, et spørsmål som skulle vise seg å bli livet for meg.
nyheter

Jeg var midt i ungdommen, jobbet som dekksgutt om bord på min onkels frakteskute som gikk i fast rute med øl og brus mellom Tromsø og Harstad for Macks bryggeri. Sjømann skulle jeg definitivt ikke bli resten av mitt liv, men jeg holdt ut monotone sjøreiser mellom fylkets to byer av en eneste grunn: Min onkels raushet.

Han ga meg «direktørlønn». Alle inntekter til «rederiet» delte han i to. Den ene delen gikk til båten, som han sa, den andre delen til mannskapet, som ble fordelt i form av lønn.

Det ga en ungdom uten spesiell videreutdannelse reneste «direktørlønnen», og jeg hadde på mange måter bestemt meg for å være mannskap om bord på frakteskuta til jeg ble innkalt til det militære, og på den måten legge meg opp penger som jeg visste ville komme godt med den dagen jeg skulle stifte egen familie.

Mellom alle sjøslagene mellom Tromsø og Harstad hadde jeg funnet glede i å skrive, sportsinteressert som jeg var. Denne skrivegleden hadde ført til at jeg fikk på trykk i Bladet Tromsø referater fra skøyteklubbens stevner om vinteren og Fløyas juniorkamper om sommeren.

Ja, skriveinteressen utviklet seg slik at jeg ble bedt om å dekke fotballkamper som var atskillig mer interessant enn Fløyas juniorkamper. Jeg ble sendt på TILs A-kamper for å skrive om de kampene byens fotballstolthet spilte, og skriveriene hadde utviklet seg til å bli en fritidsinteresse jeg hadde stor glede av. Meget stor.

Men å bli journalist «på ordentlig», var en tanke som knapt hadde slått meg.

Det var redaktør Sverre Larsen som alltid tok i mot manuskriptene mine. Det gjorde han med vennlige takksigelser, og gleden av å se det jeg hadde skrevet på trykk i avisen under psevdonymet J.H., var en tilfredsstillelse som knapt går an å beskrive. Hva jeg «skulle bli» her i livet yrkesmessig, var likevel noe jeg skjøv foran meg til jeg var ferdig med verneplikten.

Men så en tidlig vårdag var jeg innom redaktør Larsens kontor med referatet fra skøyteklubbens siste treningsstevne den sesongen, og da glapp det ut av meg et spørsmål til redaktøren – uten noen som helst baktanke – om det var vanskelig å komme inn i en avis som læregutt. Jeg tenkte generelt, ikke meg spesielt. Det var stilt av ren nysgjerrighet, intet annet.

– Nei da. Det er ikke så vanskelig, svarte redaktør Larsen. Og så var det ikke mer snakk om saken.

Noen uker senere var jeg tilbake med et nytt referat, denne gang fra en av sesongens første treningskamper i fotball. Som vanlig leverte jeg referatet til Sverre Larsen, som etter de vanlige takksigelsene sa følgende:

– Nå Jonny-far. Når kan De begynne?

Jeg sto som et levende spørsmålstegn og skjønte ikke hva han mente. Redaktør Larsen så øyensynlig det, og fortsatte spørsmålsstillingen:

– Ja, hadde ikke De lyst til å begynne som læregutt hos oss?

Da husket jeg det tilfeldige spørsmålet jeg hadde stilt noen uker tidligere, og i brøkdelen av et sekund følte jeg at jeg måtte svare.

– Ja, det hadde vært både spennende og utfordrende, svarte jeg i visshet om at det spørsmålet ville jeg neppe få igjen.

Planene om et midlertidig sjømannsliv til jeg skulle inn i det militære, lot jeg fare, det samme med alle pengene jeg hadde planlagt å spare. Og slik ble det. Vi ble enig om hvilken dato jeg skulle starte i læreguttjobben, og jeg måtte inn i en ny prosess og innstille meg på en ny tankegang i forhold til min egen framtid.

Plutselig måtte jeg smatte på spørsmålet om å bli journalist. Det kjentes egentlig ganske godt, for det lille jeg hadde fått prøve meg uti det journalistiske faget, hadde vært utrolig morsomt.

Og å skulle få jobbe med det som interesserte meg mest her i livet – sport og idrett – sto plutselig for meg som det yrkesmessige paradis.

Og slik ble det. På den måten skulle jeg også bli godt kjent med redaktør Sverre Larsen og hans bror, redaktør Kjell Larsen. De eide Bladet Tromsø, og levde og åndet for avisen som en gang i tiden hadde vært den nest største i Nord-Norge.

Bare Lofotposten hadde vært større. Ikke fordi det var en bedre avis enn Bladet Tromsø, men alle medlemmene i Norges Fiskarlag fikk abonnement på avisen sammen med medlemskapet i Fiskarlaget. Men nest etter Lofotposten var Bladet Tromsø den største i landsdelen, inntil en vårdag i 1948 da avishuset ble rammet av den såkalte «Austad-brannen».

Avishuset ble i løpet av noen nattetimer lagt i aske sammen med en rekke bygninger i Austad-kvartalet midt i byen. Brannen gjorde at Bladet Tromsø ikke kom ut på et halvt år.

Enhver avis som ikke kommer ut til sitt publikum, mister selvsagt sine lesere. Det skjedde med Bladet Tromsø, og det var tragisk. Intet mindre.

Men brødrene Larsen bygde opp avisen da driften kom i gang igjen. Det gjorde de sammen med deres far, den legendariske Oskar Larsen, som regjerte i avishuset fra han ble tilsatt som redaktør i 1917 til han døde en septemberdag i 1961. Kjell og Sverre Larsen nærmest bodde i avislokalene. Sverre Larsen var morgenfuglen av de to.

Han startet arbeidsdagen ved åttetiden, og sto på fram til klokka fire på ettermiddagen. Da dro han hjem for å spise middag, før han ved sekstiden var tilbake og tok en ny arbeidsøkt til i halv ni-nitiden om kvelden.

Kjell Larsen hadde en litt annen arbeidsrytme. Han startet arbeidsdagen ved halv elleve-ellevetiden på formiddagen og holdt på til i femtiden på ettermiddagen. Så gikk han hjem i et par timer og spiste middag før han var tilbake ved syvtiden om kvelden og sto på til de tidlige nattetimer. Dag ut og dag inn.

Søndager inklusiv. Aldri var de borte. Du kunne nesten stille klokka etter dem. De la ned et formidabelt stykke arbeid for å få ut avisen, og dermed både oppfylle informasjonsbehovet i byen og distriktet og gjennom godt avissalg sikre arbeidsplassene, som det var mange av.

Det var en ting redaktørene hadde felles, og som jeg påstår ingen andre toppledere i noen andre bedrifter i byen hadde: Nemlig rotete skrivebord. Det gikk frasagn om skrivebordene til redaktørene Larsen. De var så overfylt med papir at det for utenforstående var komplett umulig å skjønne hvordan de hadde oversikt og fant fram til det de skulle ha, enten det var notater, kommunestyredokumenter eller andre ting de mente hadde verdi av å ha liggende på skrivebordet.

Ja, det var de som hevdet at redaktør Kjell Larsen fant et sykkelhjul under papirhaugene på skrivebordet en gang han følte behov for å rydde. Det behovet følte han utrolig sjelden.

Det hevdes – med stor grad av troverdighet – at en gang Kjell Larsen var borte fra jobb i flere dager på grunn av sykdom – fant en av avisens sentralborddamer ut at hun skulle rydde på skrivebordet slik at det var rent og pent når redaktør Larsen kom tilbake på jobb. Ryddeoperasjonen ble gjort – i beste mening.

Sentralborddamen fant fram en blomstervase, kjøpte en nellik som hun satte oppi vasen og gjorde det så fint som hun var i stand til. Hun regnet selvsagt med at redaktøren skulle bli glad for initiativet, og så fram til han var tilbake på jobb.

Reaksjonen ble ikke som forventet. Da redaktøren åpnet kontordøren og så skrivebordet – uten et eneste papirark – ble han så oppbrakt, ja regelrett sint – eller «fly forbanna», som man sier i avisverdenen – at blindtarmen sprakk og sykehusets operasjonssal var neste stopp.

Det var aldri noen som gjorde forsøk på å rydde redaktørens skrivebord etter det. Og som sagt: På byen ble det hardnakket hevdet at man hadde funnet et sykkelhjul på skrivebordet under ryddeoperasjonen. Om det er sant, skal ikke sies med altfor stor grad av sikkerhet. Men det er en god historie.

Sverre Larsen ble også kjent for andre ting enn «avismekkingen». Det var Sverre Larsen som påtok seg jobben å vise fram både avisen og byen når det kom gjester til avishuset. Larsen hadde en gammel personbil som rullet trofast på veiene og aldri slo seg vrang i form av motorstopp eller andre tekniske feil som avbrøt kjøreturen.

En gang, sies det, skremte redaktør Larsen vettet av noen gjester han hadde tatt med seg på sightseeing. Redaktøren fylte bilen sin med gjester og kjørte ut til Hella, hvor helleristninger i alle år har vært en mye benyttet turistattraksjon. Larsen stoppet bilen og gjorde gjestene oppmerksom på hvor helleristningene var.

Selv tok han girstangen ut og brukte den som pekestokk der han fortalte historien både om dem som levde og virket hundrevis av år før redaktørens tid, og tolket også helleristningene for gjestene. De fikk neppe så mye med seg av tolkningen, for de var virkelig bekymret for standarden på redaktørens bil når han bare kunne ta girstanga i handa og bruke den som pekestokk.

Men alle sammen kom seg trygt tilbake til byen, om noen skulle være i tvil om det.

Jeg lærte å kjenne redaktørene som meget omsorgsfulle og snille mennesker. De var genuint opptatt av sine ansatte. Ikke bare dem, men også de ansattes familier og barn. Hver gang sønnen eller datteren til noen ansatte kom inn på avishuset, var Sverre Larsen raskt frampå og stakk en krone i neven til minstemannen eller minstejenta.

Og alltid med noen hyggelige ord til «morgendagens kvinne- eller mann». Sverre Larsen hadde en lei tendens til å skulle «leke-slåss» med de unge guttene. En dag han inviterte til «leke-slåssing» midt i avislokalene, tok den unge poden litt for alvorlig på «leke-slåssingen». Han dro til redaktøren så brillene hans føk veggimellom.

Uten briller var redaktøren ubehjelpelig. Så en ren teknisk knock out satte en stopper for enhver «leke-slåssing». Men han fikk sin krone på vanlig vis neste gang han kom til avishuset for å besøke sin far, den unge bokseren med slagkraft.

På ett område var Kjell og Sverre Larsen forskjellig som dag og natt. Sverre Larsen snakket østlandsdialekt hele sitt liv. Kjell Larsen på sin side snakket tromsødialekt. Familien Larsen var opprinnelig fra Østfold, og Sverre Larsen hadde unnagjort sine jusstudier i hovedstaden. Han beholdt sin dialekt i alle år.

Men Kjell Larsen, som tilhørte friidrettsmiljøet i Skarp i unge år, snakket kav tromsøværing, bortsett fra når han virkelig skulle understreke alvorligheten i en sak – enten det var i avishuset eller i kommunestyret. Da kunne østlandsdialekten overta for tromsødialekten, og både tonefall og dialekt understreket alvorlighetsgraden. Men den søndags ettermiddagen midt i juli midt på 1970-tallet da Kjell Larsen kom på jobb, humrende og på kav tromsøværing hadde et intenst behov for å fortelle om søndagens opplevelse for ham, var han mildt sagt festlig.

Kjell Larsen var nemlig gammel friidrettsutøver. Han var såkalt sprinter, altså best på de korteste distansene. Denne søndags ettermiddag hadde han trasket nedover bakkene fra sitt hjem oppe på øya, og hadde oppdaget at det var friidrettskonkurranse på gamle idrettsplassen, eller Valhall stadion som den heter i dag.

Friidrettsinteressen gjorde at han av nysgjerrighet gikk bort til stadion, hvor det viste seg at det nordnorske mesterskapet i friidrett var i full gang. Redaktøren oppdaget at til sleggekonkurransen var det bare påmeldt to deltakere. Han besluttet umiddelbart å utsette starten på arbeidsdagen med en liten time, og meldte seg på til konkurransen, iført hvit skjorte, slips og dressbukse.

Han ble nummer tre og sistemann i konkurransen, men gleden over bronsemedaljen, som arrangøren selvsagt måtte tildele ham under seiersseremonien med seierspall og full fanfare, gjorde redaktøren like glad som om han hadde tatt NNM-medalje i sine unge, aktive år. Kjell Larsen er sannsynligvis den eneste i et nordnorsk friidrettsmesterskap som har tatt medalje iført dress, hvitskjorte og slips!

Og på jobb ut over søndagskvelden hadde han stor glede av å diskutere nivået i nordnorsk friidrett. Når en nesten 60 år gammel mann kunne vinne bronse, var det ikke rare greiene – i hvert fall ikke i forhold til friidrettens gullalder hvor Kjell Larsen var en av landsdelens raskeste menn.

Kjell Larsen var en ordets mester. Når han satte seg bak skrivemaskinen og skrev under signaturen Jules, var han en fryd å lese. Elegante formuleringer parret med store kunnskaper om byen, gjorde at hans budskap ikke var til å misforstå. Samfunnsinteressen brakte ham tidlig inn i bystyret, hvor han først representerte Venstre, deretter Det nye Venstre etter bruddet på Røros i 1972.

I bystyret inntok han talerstolen titt og ofte og ga tydelig uttrykk for hvordan byen burde utvikle seg. Men det var ikke bare på talerstolen han ga uttrykk for sine meninger. Som redaktør satt han i en dobbeltrolle, som ikke hadde gått i dag. Den gang var det ikke mye fokus på integritet og troverdighet verken for en bystyrerepresentant eller en redaktør.

Straks det var matpause i bystyret, lot Larsen mat være mat. I stedet dro han til sin kjære avis hvor han skrev det ene referatet etter det andre fra bystyrets forhandlinger. Og alltid la han inn et avsnitt om hva Venstre-representanten Kjell Larsen hadde sagt fra talerstolen. På den måten fikk han budskapene sine ut til sine lesere. Den gang var det helt naturlig.

I dag er det utenkelig at en redaktør både lar seg velge inn i kommunestyret og skriver selv om hva han har sagt på talerstolen. Verden har med andre ord utviklet seg i riktig retning.

Det sosiale hjertelaget Kjell Larsen hadde, lot han få uttrykk gjennom lotteriet som het Julegrislotteriet og gikk i regi av Bladet Tromsø. Han administrerte lotteriet fra 1945 til 1987. Her gikk overskuddet i sin helhet til vanskeligstilte barn og som tilskudd til driften av byens skolekorps. Utallige er de barn som takket være Kjell Larsens sosiale engasjement fikk en bedre jul enn de ellers ville fått.

Sammen med brødrene Kjell og Sverre Larsen opplevde jeg mine første journalistiske år. Å komme på ansatte-lista i gamle Bladet Tromsø gjorde at jeg fikk min første journalistiske opplæring, lærte faget fra grunnen av og fikk mitt liv i journalistikkens tjeneste.

Å arbeide sammen med Kjell og Sverre Larsen gjorde at jeg lærte meg uskrevne regler i arbeidslivet og gjorde meg ydmyk i forhold til å behandle unge journalistspirer som jeg selv fikk ansvar for senere i livet.