ITROMSØ 120 ÅR:

«Tromsø» lyste det mot folk på første side

Den ene dagen fylt av historiske begivenheter avløste den andre.

ENDELIG ELEKTRISITET: Dagen før Bladet Tromsø kom ut med sitt første nummer, ble de elektriske gatelysene i Storgata tent. Det var selvsagt en begivenhet omtalt i avisens første utgave.  Foto: ukjent

nyheter

Det var 24. januar. Året var 1898, og det var bare tre dager siden tromsøværingene hadde kastet blikket retning Bentsjordtindene og skuet etter årets første solstråler. Nå var ikke akkurat soldagen noen historisk begivenhet. Sola forsvant hvert år i slutten av november, og kom like trofast tilbake den 21. januar. Det var bare slik det skulle være.

Men to dager etter at sola hadde meldt sin ankomst igjen, var det virkelig noe historisk som hadde lyst opp tilværelsen for byfolk – bokstavelig talt. Byen hadde fått sine første elektriske gatelys. De gjorde at vinterkvelden i sentrum fremsto på en helt annen måte enn tidligere. Lysstrålene skapte stemning og gjorde tromsøværingene lyse til sinns, ja, like lyse som disse glødelampene i stolpene som sendte ut sine stråler nesten like sterkt som sola gjorde når den viste seg på sør-himmelen på dagtid.

Konkurrent

Men det var ikke bare det elektriske lyset som gjorde disse januardagene historiske.

Tirsdag den 24. januar kom det ut en ny avis som var til salgs, og det var i høyeste grad historisk, det og. Den hadde fått samme navn som byen. «Tromsø» lyste det i mot folk øverst på første side, og under sto det med noen mindre bokstaver: «Rent Venstreblad for Tromsø by og amt».

– Der fikk han Kjeldseth seg en ny konkurrent, ikke bare tenkte, men sa mange tromsøværinger denne tirsdagen.

Kjeldseth het Gustav Olaf Ferdinand Eugen til fornavn og var en fryktet redaktør i byens eldste avis, Tromsø Stiftstidende. Men ikke bare han, også redaktøren i Høyrebladet Tromsøposten, Carl Moursund, fikk en ny konkurrent. De var neppe særlig glad for det. Byen besto av bare godt og vel 6000 innbyggere, og det var allerede hard kamp om leserne.

En ny avis ville ikke bare bety større konkurranse, det ville også bety færre inntekter både for Stiftstidende og Tromsøposten. Ikke noe å si på at redaktør Kjeldseth i Stiftstidende og redaktør Moursund i Tromsøposten likte usedvanlig dårlig å få en tredje avis i byen.

Gatelysene tent

Mens alle hadde snakket om de nye elektriske gatelysene dagen før, var det den nye avisen alle plutselig snakket om denne tirsdagen. Og alle ville selvsagt lese det den nye avisen med det flotte navnet «Tromsø» hadde skrevet om gatelysene. På første side bokstavelig talt lyste tittelen «Elektrisetsværket» mot leserne i gotisk skrift. Ikke så prangende, bare over en spalte, men klart og tydelig nok til at alle så at her handlet artikkelen om den historiske begivenheten dagen før. Og tromsøværingene leste:

«Det var glæde i byen mandag eftermiddag. Der var liv i Storgaden, straalende ansigter og munter samtale overalt. For endelig var det elektriske lys blit tænt. Og folk var ute for at nyte det! Og det blev nydt, det kunne man se på den inderlige fornøielse som præget ansigterne naar de var vendt opp mot glødelamperne.

Men borte ved torvet sto en liten gutt og graat og trakk sin mor i skjørtene. Han ville endelig opp på stolpen for at se om månen endnu hang på himlen! Det hjalp ikke hva moren sa, han trodde fuldt og fast at nogle «stygge menner» hadde tatt den ned og hengt den opp på en stolpe.»

Det var ikke bare glødelampene i Storgata og guttungens dypfølte bekymring for månen det var artikler om i denne første utgaven av «Tromsø». Førstesida bar også preg av en artikkel om svenske spioner i Norge. Norge var fortsatt i union med svenskene, men de siste årene hadde trangen til selvstendighet blitt stadig sterkere hos nordmennene. Det opptok også tromsøværingene, og mistanken om svenske spioner i Norge angikk like mye folk i Tromsø som andre steder i landet, og krevde selvsagt oppdatering i en moderne dagsavis.

«Usømmelighed»

Og så gnistret det allerede i første nummer mot konkurrenten Tromsøposten. «En journalistisk usømmelighed» var tittelen på en artikkel som gikk til kraftig angrep på byens Høyre-avis.

Ikke bare nyheter preget forsiden. Nede på siden, over fire spalter, startet en føljetong under tittelen «Den stribede Kistes Hemmelighed», som var skrevet av ingen ringere enn den britiske forfatteren Arthur Conan Doyle, mannen bak detektivfiguren Sherlock Holmes. Utvilsomt et scoop for å få leserne til å kjøpe «Tromsø» hver eneste dag – både for å følge utviklingen i føljetongen og for å skape avhengighet til den nye avisen.

Inne i avisen, som var på fire sider, var det små nyhetssaker både fra bygd og by, nasjonale og internasjonale nyheter. Og informasjon fra Lofotoppsynet i forbindelse med det forestående lofotfisket og de gjøremål oppsynet hadde hatt dagen før.

Dessuten var det annonser i fleng. Både side tre og side fire i avisa var praktisk talt fulle av annonser, først og fremst fra byens handelsstand som hadde viktige bekjentgjørelser å komme med overfor sine kunder. Mye tydet på at forretningsstanden kom til å støtte opp om den nye avisen ved å være flittige annonsører. De skulle bidra til å gi «Tromsø» en solid økonomi – og dermed sikre avisens eksistens.

Jo da, tromsøværingene var enig om at den nye avisen med navn etter byen, ville være kjærkommen og gi mye bra informasjon og lesestoff de to dagene hver uke den skulle komme ut – onsdager og lørdager.

«Tromsø» – et rent Venstreblad

Det var et halvt år tidligere at tankene om å realisere en ny avis i byen ble lansert for alvor. På sensommeren i 1897 fikk Tromsø Venstreforening et brev fra boktrykker A. F. Knudsen i Bodø der han tilbød seg å sette i gang et blad i Tromsø. Venstres folk hadde for så vidt brukbar støtte for sin politikk i Tromsø Stiftstidende, hvor redaktør G. O. Kjeldseth prediket Venstrepolitikk både i skrift og tale. Men Venstrefolkene var ikke enig med ham i ett og alt, og litt for ofte ga Kjeldseth uttrykk for synspunkter som lå nærmere Høyre enn Venstre.

Rent politisk var det to partier i landet. Det var Venstre og Høyre, og Venstre hadde vært det dominerende partiet helt siden parlamentarismen ble innført i 1884. Med parlamentarismen kom de politiske partiene, og i kjølvannet av de kom en ny type presse, nemlig partipressen. De politiske partiene som ble etablert hadde behov for talerør som fikk de politiske synspunktene deres ut til folket – velgerne.

Hard polemikk

3. januar 1884 var Tromsø Venstrelag stiftet, og de budskap lokallaget av Norges største parti – og regjeringsparti – skulle ut til velgerne med, måtte formidles gjennom Tromsø Stiftstidende og Tromsøposten. Stiftstidende var ansett for å være en avis som forfektet Venstre-synspunkter, mens Tromsøposten var en ren Høyreavis. De to avisene var langt fra enig i alt, og polemikken mellom de to redaktørene hadde periodevis vært hard. Det kunne hagle med sterke ord mellom avisene. Blekket sprutet, til fornøyelse for leserne. Redaktør Kjeldseth angrep en gang Tromsøposten etter at avisen hadde flyttet sine lokaler. Han skrev:

«Den fjøslukt som Tromsøposten medførte da den overførte sitt trykkeri og blad fra herr Evjens fjøs, sitter i med like sterk duft. Bladets fjøskarle sørger nok derfor.»

Det førte til det uunngåelige, at Tromsøposten en periode gikk under betegnelsen «Fjøsposten».

Men redaktøren av Tromsø-posten var ikke snauere i formuleringene. Han svarte kontant at «Stiftstidende er et lurvete og elendig presseorgan som ikke er verd å leses i noe hus.»

Det var ikke bare politiske, men like mye personlige forhold som ble gjenstand for verbale kraftuttrykk.

Da Tromsø Venstrelag fikk forespørselen fra boktrykker A. F. Knudsen om å etablere en ny avis i Tromsø, var det en forespørsel som ble tatt så alvorlig at det straks ble innkalt til styremøte. 17. september 1897 samlet formann Bastian T. Eidem, Hans Jacob Horst, Olai Gundersen, Ole Larsen Aune, E. Wessel Nilsen, Olaf Benum og Ludvig Kolstad seg for å drøfte tilbudet som boktrykkeren fra Bodø hadde kommet med.

Hans Jacob Horst leste opp brevet, og etter en lengre diskusjon besluttet møtedeltakerne å overlate til Venstreforeningens formann, Bastian T. Eidem, å innlede forhandlinger med A. F. Knudsen.

Ejnar Gjemsø - avisens første redaktør. 

 

Boktrykker Knudsen

Venstrelaget var avhengig av en boktrykker for å kunne starte avis. Det ble krevd at alle som skulle gi ut publikasjoner, måtte ha avtale med boktrykkere. A. F. Knudsen fra Bodø visste å utnytte sin profesjon og de muligheter den ga. Han hadde en avis i Harstad, og var klar over at det kunne være god forretning for ham å få startet avis også i den voksende byen Tromsø på nesten 70 grader nord. Men Knudsen var ikke bare interessert i det forretningsmessige. Han var også en bevisst Venstrevelger som var opptatt av at Venstre fikk ut sine politiske budskap på en best mulig måte til flest mulig.

7. oktober var det innkalt til nytt styremøte i Venstrelaget, og eneste sak på dagsordenen var opprettelse av en Venstreavis i byen. Boktrykker A. F. Knudsen var invitert til å være til stede på møtet, og han ga uttrykk for at han var så interessert i at det ble etablert en ren Venstreavis i Tromsø at han var villig til å flytte avisen han ga ut i Harstad til Tromsø.

Avgjørende møte

Møtet var positivt – og konstruktivt. Konklusjonen var at Tromsø Venstrelag skulle jobbe videre for å få realisert den nye avisen. De skulle starte arbeidet med å skaffe redaktør, og formann Eidem ble pålagt å skrive et utkast til kontrakt med boktrykker Knudsen. Møtet sluttet med en felles forståelse av at en ny avis skulle være på gata om ikke altfor lenge.

19. november var det nytt og avgjørende styremøte om avissaken i Venstrelaget. Samtlige styremedlemmer var til stede. Det ville si formann Bastian T. Eidem, som i yrkeslivet var adjunkt og overlærer. Han var en kommende toppmann i partiet og betraktet for å være stortingsmann Hans Jacob Horsts arvtaker. Eidem skulle da også bli både ordfører og stortingsmann noen år senere.

  Foto: ukjent

 

Venstres sterke mann

Hans Jacob Horst var også et selvfølgelig styremedlem. Han var Venstres sterke mann i Tromsø. Han var født i Hammerfest i 1848 som sønn av tollbetjent Hans P. Horst. Han studerte ved Latinskolen, og etter filologisk embetseksamen ble han i 1875 adjunkt ved Latinskolen, overlærer i 1886 og rektor i 1892. Ved siden av jobben, drev han politikk, og han hadde vært ordfører i Tromsø i årene 1887 - 1890. Han hadde blitt Tromsø Venstrelags første formann i 1884, og skulle i 1900 bli stortingsmann i nesten ti år.

Olai Gundersen var det tredje styremedlemmet som var til stede på dette viktige møtet i Venstrelaget. Gundersen var opprinnelig skredder, men han skiftet beite og ble kjøpmann i stedet. Han drev kolonial- og husholdningshandel fra 1878 på det vi i dag kaller Wi-To-hjørnet, men som den gang het Gundersen-hjørnet på folkemunne. Olai Gundersen pakket for øvrig snippesken og emigrerte til Amerika rundt århundreskiftet.

Andreas Garberg var også kommet inn i styret. Han var opprinnelig trønder, født i Selbu, men kom i ung alder til Tromsø og ble kjøpmann i tekstilbransjen.

Arnt O. Flønes var også nytt styremedlem. Han var murer av yrke, og er mest kjent for å ha bygd både nord- og sørjeteen. Sistemann i styret som var til stede på styremøtet 19. november 1897 i Tromsø Venstrelag, var Ole J. Mathisen, som var bankbokholder av yrke.

Den nye avisen kommer ut

Den kontrakten som Bastian T. Eidem hadde laget med boktrykker A. F. Knudsen, ble referert og nøye gjennomgått. Knudsen hadde besluttet at dersom det ble en ny avis i Tromsø, skulle han opprette «Tromsø»s Bogtrykkeri som skulle drives av K. J. Knudsen, men dette skulle ligge under paraplyen til A. F. Knudsens Forlag, og han selv skulle være utgiver.

Møtet besluttet enstemmig å godkjenne kontrakten.

Deretter formaliserte styret spørsmålet om opprettelsen av en ny avis i Tromsø, og besluttet enstemmig at Tromsø Venstrelag skulle være med på å starte en ny avis som skulle hete «Tromsø» og være et rent Venstreblad for Tromsø by og amt – med A. F. Knudsen som utgiver.

Og 24. januar 1898 kom bladet ut med sitt første nummer.