ITROMSØ 120 ÅR

Arvet abonnement fra «ho mor»

Å komme på besøk til Andreas Nordvåg er som å komme til gamle kjente. Han kjenner iTromsø og produktet vi lager.
nyheter

Da vi besøker ham på Sør-Tromsøya sykehjem holder han hoff med avisa slått opp foran seg.

– Vi har abonnert siden tidenes morgen, hvis jeg husker riktig, sier Nordvåg og ler.

For hans del var tidenes morgen 6. januar 1928. Da hadde mora hans allerede abonnert i et tiår. For når vi snakker om Nordvågs abonnement, som fremdeles leveres til Finnkroken, kommer vi ikke utenom «ho mor» – Helfrida Nordvåg (født Halmøy), utdannet jordmor fra Rikshospitalet i Oslo og en samfunnsinteressert ung kvinne som skulle bli 97 år.

iTromsø fyller 120 år - Les alle sakene fra juileumsutgaven her!

Gjemte radio for tyskerne

– Mor mi kom til Finnkroken i 1917. Hun hadde fått et jordmorsembede der. Det første mor gjorde var å tegne abonnement på «Tromsø». Hun måtte ha impulser utenfra for å fungere. Vi gikk og ventet på avisa. Jeg fikk ofte høre «Andreas, spring i posten og se om avisa har kommet.» Hun brukte å ha to krakker foran seg, en for håndarbeidet og en for avisa. Slik holdt hun seg oppdatert.

Og ikke bare seg selv, men også familien og sine sambygdinger. Selv om kanskje nyhetene «Bladet Tromsø» brakte under krigen ikke var like pålitelig, fortsatte familien Nordvåg sitt samfunnsoppdrag, men nå med andre kilder.

– Vi hadde gjemt en radio, først på loftet, så i sommerfjøset. Og da tyskerne begynte å lete etter Baalsrud måtte vi flytte den til ei berghule. Da vi kom ned fra hula sto folk klare for å høre nytt.

Lærer for redaktøren

I 1947 begynte Andreas Nordvåg på lærerskolen i Tromsø, eller på Seminaret som det også ble kalt. Og deretter gikk turen sørover til Sandvika i Bærum. Men han fant veien hjem igjen. Og med tanke på alle elevene han har hatt, begynte han etter hvert å bli like kjent som sin mor. Både «Tromsø»-journalister og redaktører har hatt Nordvåg som lærer.

– Da jeg begynte på Sommerlyst fikk jeg et stereoanlegg til musikkundervisningen. Jeg spilte jo helst klassisk, som for eksempel Schubert. Elevene brukte å si «spill heller no' popmusikk», men [vordende journalist og redaktør i iTromsø] Jonny Hansen sa bare: «Det var stort».

Kaffe og gnikkalefsa

Så da ble Nordvåg også på hils med redaktøren, slik som sin mor. Forbindelsen til Finnkroken ble også styrket da han takket ja til å bli organist i Finnkroken kirke, noe han var i 30 år, selv om han fortsatte å bo i Tromsø.

Etter hvert flyttet Nordvåg tilbake til Finnkroken hvor han etablerte sitt eget bygdemuseum i den nedlagte skolen. Da fotografen lagde sak om ham for mange år siden oppsto inntrykket at han bodde i museet.

– Nei, men jeg var mye der, svarer Nordvåg og inviterer oss på besøk, akkurat som «ho mor» ville ha gjort. Og vi har tid for en siste digresjon:

– Ho mor spurte aldri etter tro og mening når folk kom på besøk. Ingen fikk forlate før de var ordentlig bevertet. Da var det gjerne kaffe og gnikkalefse, avslutter Nordvåg.

Vi tør vedde på at det fulgte en historie eller to – og gjerne et titalls digresjoner – med til den gnikkalefsa.