FRA SIDELINJA:

«Fred er ei det beste, men at man noe vil»

Bjørnstjerne Bjørnson sa det først. Deretter oppdaget politikerne i Finnmark det.

SA NEI: En fornøyd Helga Pedersen og resten av årsmøtet i Finnmark Ap sier nei til avtalen om sammenslåing med Finnmark og Troms. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix  Foto: Ruud, Vidar

  Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

nyheter

Det er ikke noen vits i å være medgjørlig, snill og grei. Er man det, blir man bare tatt bakfra av sjefene sørpå. Det vet finnmarkingene godt fra før. Man trenger ikke å se et nedbrent fylke for å forstå at lite godt kommer sørfra.

De som trodde vi var ferdige med konflikten mellom Troms fylke og tilsvarende i Finnmark, må nok tro om igjen. Da kjenner en finnmarkspolitikerne for dårlig. Denne gjengen gir seg nemlig aldri. Bare se på Helga Pedersen. Et omgjengelig og fornuftig menneske som hadde lært seg å svelge kamelene sine da hun var nestleder i Arbeiderpartiet sørpå.

Mulig at Jens sine kameler smakte noe bedre enn de kommunalministeren serverer henne for tiden, men hun var ikke før kommet hjem til Tana, før steinharde og uforsonlige meldinger begynte å strømme ut av den lille laksebygda der øst. Gardermoen-avtalen mellom fylkene er nå blitt til et kolossalt svik mot Finnmark. En rasering av folkestyret og noe man skal ha seg frabedt på alle vis. For noen går det på helsa løs.

Som en vet skal begge fylkene stemme over teksten i avtalen for at den skal ha gyldighet og bli bindende for dem. Nå vet vi at det brenner et blått lys over hele avtalen. Finnmark vraker den.

I fortsettelsen ender derfor hele tvangsekteskapet opp på kommunalministerens bord. Monica Mæland er drittsur for tiden. Hun skal ha seg frabedt både folkeavstemning i Finnmark eller hva som helst annet for å sukre pillen. Truslene hagler nå over de trassige finnmarkingene fra den kanten også. «Om dere ikke vil, så skal dere» er omkvedet.

Som om noen i Finnmark bryr seg om hva denne damen måtte mene? I stedet snakkes det om løsrivelse fra staten Norge. Et katalansk opprør er i emning retning nordøst ved at redaktøren i Sagat blåser ut følelsene sine. Et Finnmark uten norsk kommunalminister. Er det bare en drøm eller et øyeblikks raseri?

På en måte virker motstanden i Finnmark som et håpløst korstog mot statsmakten. Finnmarkingene kan vel aldri klare dette, tenker man. Vedtakene er gjort, og det er ingen vei tilbake. Selv AUF tror det, og avslører med det hvor lite de har forstått av det spillet politikerne Finnmark nå rigger til.

Plutselig er AUF blant de mest statslojale og deler synspunkter med Høyre i Finnmark. La oss i stedet tenke oss om.

Er det nå så sikkert at statsråden vil vedta en avtale som er dårligere for Finnmark enn det som nå foreligger fra Gardermoen? Vil ikke staten lete etter enda nye middelveier i materialet om hvor kontorer og slikt skal ligge? Vil Vadsø bli enda mer desimert? Kanskje vil Finnmark komme bedre ut av det med et statlig diktat enn gjennom denne konstruerte enigheten med Troms. For, som de sier i Finnmark: Det kan ikke bli verre enn det ligger an til nå.

En må heller aldri undervurdere den kraften som ligger i det å skape dårlig stemning. Har en kjørt over interessene til Finnmark én gang, så blir det litt vanskeligere å gjøre det en gang til senere. Den såkalt dårlige samvittigheten som kommer ut av dette statlige diktatet kan alltids brukes til noe i fremtiden. Det er som å sette noe inn i banken. Overstyring fra statsmakta blir en kapital som kan brukes ved neste korsvei. Alle som har levd en tid vet at dette virker. Også utafor politikken.

Finnmark er sikkert dårlig på mye, men de har den beste hukommelsen i landet. I denne enden av kongeriket har man faktisk mange av de samme egenskapene som elefanter skal være kjente for. Man glemmer aldri en urett i Finnmark.

Politikerne der øst er også eksperter i å stille krav basert på hvor dårlig det står til, og hvor store avstander det er i fylket deres. Dette er også en viktig egenskap de har med seg som medgift i dette tvangsekteskapet med Troms. Men hva så med Troms selv?

Om Monica Mæland trumfer gjennom fusjonen sin, skal man passe seg for de regningene som kommer på bordet. I dag vet vi bare om de hundre millionene som kom susende fra pensjonsavtalen til de ansatte når Fylkestinget i Finnmark solgte Finnmark Fylkesrederi. Bare denne regningen er godt over tusen kroner per tvangsgiftet finnmarking. For alt en vet, kan det ligge mye interessant begravet i skuffer og skap i administrasjonen i Vadsø som bare gleder seg til bryllupsnatta. Møtegodtgjørelser inkludert.

I næringslivet ville man brukt noe som heter Due Diligence. Det er en omhyggelig gjennomgang av mulige økonomiske katastrofer før sammenslåing.

Kan vi lære noe av dette?

I Troms er det egentlig ingen utafor regjeringspartiene som ivrer så sterkt for denne sammenslåingen av fylker. For oss kan det egentlig være det samme. Vi elsker uansett Finnmark og de folkene som bor der. Det er mye viktigere for oss enn om fylkeskommunen fins eller ikke. Vi heier på finnmarkingene, og ser opp til dem. De lærer oss at det lønner seg å stritte imot.

Derfor er det ikke så sikkert at det vil være så klokt av Fylkestinget i Troms å vedta avtalen fra Gardermoen uten motstand. Klappsalvene i fylkeshuset kan fort bli det motsatte av produktive.

I 2020 skal vi sitte i samme sal som våre venner i Finnmark. Kulturene skal smelte sammen. Det skader vel ingen at vi er litt tidligere ute og lar oss inspirere av våre brødre og søstre i foregangsfylket Finnmark. Om vi vender tommelen ned denne gangen, ser absolutt ikke fremtiden mørkere ut etterpå. Den kommer på alle oss uansett.