Denne uken kunne du se den tiende og siste episode av serien «Jakten på Nordlyset» på TVNorge. En serie hvor vi møter flere ulike personligheter som jobber i og med reiselivsnæringen, hovedsakelig i Tromsø.

– «Jakten På Nordlyset» har nådd sin ende, hvordan føles det?

– Arbeidet med serien har vært helt fantastisk. Når man lager TV-serier så er det alltid slik at man ikke eier det lenger selv når det først går på TV. Da er det seerne som eier det og det er alltid en fin, men rar følelse. Jeg er klar over at det var et ok program, men jeg visste jo ikke hvordan det skulle bli mottatt, spesielt i Tromsø. Her har jeg bare fått positiv respons. Også bransjen i Oslo har kommet med mange en del skryt, men nå er jo jeg den siste som hører det dersom noen skulle synes det var dårlig.

Kurs ble til serie

«Jakten på Nordlyset» er Burgin-Borchs «hjertebarn». Da hun kom tilbake til Tromsø i forfjor gikk hun med brask og bram ut og annonserte til verden at hun skulle starte med realityproduksjon i Tromsø. For å starte med en slik produksjon må man ha et crew og disse måtte kurses.

– Jeg skulle ha dette gigantiske, omfattende kurset som kostet over en million kroner, støttet av flere ulike instanser. Så viste det seg at kurskonseptet rett og slett ikke var så bra. Jeg sto på gata i Tromsø og tenkte at de heller trengte en praktisk øvelse de kunne øve seg på. Da så jeg alle disse turistene og kom på ideen.

– Når skjønte du at ideen var god?

– Det var det øyeblikket da jeg møtte Hans Olav (Holterman Eriksen) og Gunnar (Hildonen), som er to av personene i serien. Da skjønte jeg at dette var en ordentlig idé og jeg sa «dette skal vi ta med til TVNorge».

– Hvordan fant du dem?

– Jeg tok kontakt med sentrale aktører i bransjen og det «ballet på seg». I idéutviklingssammenheng vil jeg si at det har vært en suksesshistorie og sjelen i programmet er der, og sjelen er kanskje Gunnar.

Økt turistinteresse

Nå jobber Burgin-Borch med å selge serien til utlandet. Den har vært vist på en japansk filmfestival og nå skal hun til verdens største TV-messe – MIPTV i Cannes. Det betyr at potensielt hele verden kan få se Tromsø på TV-skjermen.

– Tradisjonelt vet vi at nordlysinnhold på TV er populært i Asia og Australia, men det kan også være interessant for USA og Storbritannia. Dersom dette selger og får visninger i eksempelvis Tyskland kan det ikke måles i kroner og øre den merkevareverdien det vil ha for Tromsø.

– Har serien gitt klingende mynt i kassa til reiselivsnæringa her i byen?

– Det er god markedsføring av Tromsø og Visit Tromsø rapporterer at de har opplevd økt interesse etter at serien kom på skjermen, så den har åpenbart høy reklameverdi. I tillegg har jeg hørt at den har bidratt til å vekke interessen hos andre nordmenn til å komme hit til Tromsø.

Bereist

Når man snakker med henne blir man litt usikker på hvor hun egentlig kommer fra.

– Hvilken dialekt har du. Det høres ikke så veldig ut som tromsøværing?

– Jeg er født her og bodde i Jonas Lies gate til jeg var i skolealder. Faren min er prest så vi reiste mye. Derfor har jeg litt sånn avslipt Brønnøysund-dialekt, da det er et av stedende vi bodde i.

Flyttelysta tok hun med seg da hun ble voksen. På videregående utvekslet hun til Los Angeles for å gå på high school, samtidig som hun snek seg inn på forelesninger ved filmskolen UCLA. Senere flyttet hun til Jerusalem og tok mastergrad i Islam og midtøstenstudier.

– Hvorfor jobber du ikke med det?

– Da jeg bodde i Jerusalem var det på et tidspunkt en del konflikter i området og det å skulle jobbe med dette resten av livet hørtes mørkt og tungt ut. Da kom filmideen tilbake. På tross av flere filmkurs tok jeg likevel en midtøstenrelatert jobb i London.

Dro til Ylvingen

Så ringte faren og sa det var en masse filmfolk som skulle lage noe fra Ylvingen, utenfor Brønnøysund, hvor foreldrene hennes bodde. Denne produksjonen var Himmelblå.

– Jeg flytta hjem til mamma og pappa, men jeg fikk ikke være med å jobbe på serien. Derimot fikk jeg være en del av crewet og laget da dokumentarfilmen «Den ekte Ylvingen» om de ekte folkene som bodde der.

Etter dette fikk hun en telefon fra STIX som spurte om hun ville har regi på første sesong av «Sinnasnekkeren». Hun ble så regissør for den mye omtalte serien «Trekant» på NRK og var blant annet redaktør for de fire første sesongen av Paradise Hotel.

Halverte lønna

Hun ble værende ti år i Oslo før hun vendte tilbake til Tromsø og startet produksjonsselskapet Alfred Film og TV.

– Jeg ville bli mer kunstnerisk filmskaper og prøvde det i ett år, men som nytilflyttet startet jeg bakerst i køen fordi jeg flyttet til Nord-Norge hvor ingen kjente meg. Plutselig innså jeg at jeg burde gjøre deg jeg kan. Ikke at jeg ikke kan bli god på film, men TV det kan jeg og det er ikke det samme som å være filmskaper.

Nå står flere andre prosjekter på trappene. Blant annet jobber hun for å få finansiering av et forprosjekt til et nytt, stort TV-konsept som skal spilles inn i Tromsø.

– Jeg har en del prosjekter fra Nord-Norge jeg pitcher inn i Oslo nå, men dette skal vi pitche internasjonalt, men jeg kan ikke si så mye om det nå.

– Blir du rik av dette?

– Selskapet har fått en veldig god start. Vi kommer til å ha en omsetning på cirka ni millioner første driftsår og det er jeg utrolig stolt over. Men TV er en lavmarginsbransje og en av mine viktigste jobber er å bygge et økonomisk solid selskap. Da er det selskapet og ikke privatøkonomien som vokser. Jeg tjente godt da jeg jobbet for andre i Oslo, men da jeg skulle bygge opp egen bedrift var det å halvere lønnen min det første jeg gjorde.