Debatt

«Det er ikke deg det er synd på, Sylvi»

«Å snakke om knebling og mangel på ytringsfrihet foran fem mikrofoner er provoserende.» skriver Joc Machlik i dette debattinnlegget.

tidligere justisminister: Sylvi ListhaugFoto: Terje Pedersen / NTB scanpix  Foto: Pedersen, Terje

nyheter

Tromsø Sosialistisk Ungdom er en passe stor gjeng med ungdommer, som trives med å engasjere seg politisk. Vi er feminister, sosialister og antirasister og jevnlig møtes vi for å skoleres og aksjonere for det vi tror på. I løpet av året har vi aksjonert mot seksuell trakassering, dratt på nasjonale arrangementer og gått i kvinnetoget.

1. mai er vi fast inventar, og hører du noen rope «Vi vil ha sex, vi vil ha sex, vi vil ha seks timers arbeidsdag!» i toget, så er det nok også oss.

I helga malte vi banner til 1. mai, og når nyheten om at Listhaug kom til byen, så lagde vi like så godt et til henne også. Vi hadde tross alt brukt store deler av fjoråret på å sette søkelyset på enslige mindreårige asylsøkere.

I oktober satte vi av en helg til å besøke oktoberbarna på mottaket på Gibostad, og personlig har jeg reist to ganger til Paris for å møte kjente som har måttet flykte – som en konsekvens av Listhaugs politikk.

I november besluttet flertallet på Stortinget å gå mot denne politikken og gi oktoberbarna en ny sjanse. Listhaug fikk ansvaret for å følge opp vedtaket, og lot bare en veldig liten prosentandel få saken sin opp på nytt. Det rømmer med andre ord fortsatt ungdommer fra mottaket på Gibostad.

Sistemann fordi myndighetene ikke trodde på at han hadde blitt utsatt for organhandel, enda han manglet en nyre og hadde et stort kutt over magen. Han skulle bli 18 i november, men etter 2,5 år på vent i et nedslitt mottak på ei bygd i Nord-Norge, så valgte også han å dra fra trygge Norge.

Til Afghanistan vil han ikke. Enda Listhaug forsikrer at det er trygt å returnere dit – i hvert fall til Kabul. Det har hun selv instruert Utenriksdepartementet til å mene, og hver gang hun blir konfrontert med sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, så peker hun på UDIs vurdering.

Slik blir Afghanistan trygt – på tross at landet er farligere enn på lenge, og at det også nettopp var selvmordsbombere som tok livet av et titalls mennesker.

Vi har kanskje ikke ligget i en flytedrakt i Middelhavet, men guttene på mottaket kjenner vi bedre enn Listhaug. Jeg skal ikke legge skjul på at det vekker sterke følelser i oss å se hvordan Norge nå gir ressurssterke unggutter en usikker fremtid.

I bagasjen har de to år med norskopplæring, og har nettopp fått tid til å slå seg til ro i et lokalsamfunn. Det er meningsløst for både oss og dem at de nå skal måtte legge ut på ny flukt, og vi kjemper nå med nebb og klør for å gi de en fremtid i Norge.

Til syvende og sist har nok lederen i iTromsø rett i at man ikke kommer noen vei med å diskutere person. En saklig debatt er selve fundamentet for politikkutvikling, men hvem er det som har ansvaret for å skape dette fundamentet?

Det vil være tåpelig å skulle legge ansvaret for en polarisert debatt på noen lokale ungdomspolitikere fremfor en tidligere justisminister. Det er tross alt hun som har måttet gå av – nettopp fordi hun tråkket over noen grenser for debattkultur.

Ingen har anklaget Frp for personangrep på Krekar, enda de har gjort sitt ytterste for å få han ut av landet. Er det forbeholdt høyresiden å være politisk ukorrekte?

Fordi, det er ikke deg det er synd på, Sylvi! Å snakke om knebling og mangel på ytringsfrihet foran fem mikrofoner er provoserende. De som virkelig ikke blir hørt er asylbarna som sitter på mottakene rundt om i landet.

Hadde lederen i iTromsø kunnet fokusere på parolen, heller enn at det var Listhaug vi gikk løs på, så kunne man også fått en ryddigere debatt. Nyhetsverdien blir kanskje ikke like stor, og kommentarfeltene ikke like fyldige.

Kanskje blir det litt vulgært å be om sex i 1. mai-toget, men kanskje ungdomspolitikerne kan få tøye strikken litt lenger i sin retorikk. Erfaringsmessig så har ikke en kjeft ropt så mye som et “Styrk arbeidsmiljøloven!” i toget hadde ikke vi vært der.

Om ikke ungdomspartiene hadde vært med på 1. mai, kunne toget blitt forvekslet med et gravfølge som trasket gjennom Storgata.

Hvis man ønsker unge stemmer i debatten om fremtiden til samfunnet, så må man gi de plass. Politikken er for alle, og vi mener vi er på rett side av den. Så får man heller tilgi at noe av budskapet ble lite gjennomtenkt og kan oppfattes dobbeltmoralskt.

Vi kommer uansett ikke til å holde kjeft, og lover et helvetes leven uansett. Både for bedre arbeidsrettigheter og for oktoberbarna.