Tirsdag 8. mai var Tore Skoglund (70) på vei til et møte på Silsand hjemme på Senja. Han kjørte i kø i rundt 40 kilometer i timen, og husker at han irriterte seg over at det gikk noe sakte. Så ble alt svart.
– Plutselig var jeg borte. Jeg hadde besvimt. I ettertid har jeg blitt fortalt at jeg først kolliderte med en bil som kom imot, og deretter en bil som kom bak meg. Hånda må ha glidd ned på girspaken og dyttet den til revers. Jeg våknet i bilen etter krasjet, og det første jeg tenkte var at jeg håper ingen er skadet, sier Skoglund til iTromsø, og legger til:
– Heldigvis var det ikke det, men kun materielle skader. For det kunne jo fort ha endt mye verre.
Kort tid etter ulykken kom nødetatene til stedet, og Skoglund ble kjørt med ambulanse til UNN.
– Først visste de jo ikke hva det var, om jeg hadde hatt et drypp eller noe annet. Jeg var ved bevissthet under hele turen, og var litt engstelig. Jeg tenkte det var noe med hjertet.
– Et slags sjokk
Skoglund ble liggende nesten to uker på sykehuset i Tromsø. Etter en større utredning, viste det seg at det var hjertet som hadde forårsaket at han besvimte.
Helt siden 1993 har den kjente humoristen hatt rytmeforstyrrelser på hjertet, og siden 2004 har han hatt pacemaker. På UNN fikk han operert inn en ny pacemaker og hjertestarter, som er hans fjerde.
iTromsø møter ham hjemme på Sollia på Senja, rundt halvannen mil fra Finnsnes. Det er nøyaktig tre uker siden ulykken, og ti dager siden han fikk komme hjem fra sykehuset.
– Jeg får ikke bruke venstre arm, og det verker en del i brystet. De har sagt at det vil ta noe tid før jeg vil være smertefri, men målet er å kunne komme tilbake i den formen jeg var i, sier Skoglund og smiler sitt karakteristiske glis.
Etter ulykken er Skoglund uten både bil og sertifikat, men legene skal ha sagt at han etter en tid vil være kapabel til å kjøre bil igjen.
– Det var en nifs opplevelse, og jeg var nok i et slags sjokk etterpå. Men jeg skal tilbake, det er jeg fast bestemt på.
Fikk Kongens fortjenstmedalje
Tidligere i våres fikk Skoglund utdelt Kongens fortjenstmedalje for sitt bidrag til folkehelsen, i den forstand at en god latter forlenger livet.
Og selv om det er en redusert 70-åring iTromsø møter hjemme i tårnhuset på Solli, som barna i bygda kaller Mummihuset, så har han beholdt sin velkjente humor og glimt i øyet.
– Jeg skal tilbake til scenen og jeg skal opptre igjen. For det er vel som de sier, du skal høre mye før det er for sent, sier han og ler hjertelig.
– Nei, men for å være litt alvorlig. Det er kjedelig å være hjemme, men når noe slikt som dette skjer, kan man enten sette seg til å sture, eller man kan gå ut. Jeg velger det siste. Jeg er fullstendig klar over at jeg har gått min siste topptur, men det betyr ikke at jeg ikke skal på tur igjen. Så planlagte turer til Kilimanjaro og Mount Everest utgår, men istedenfor kan jeg jo gå til posten og rundt huset, sier han og ler.
En vegg av minner
På vei opp til arbeidsrommet øverst i tårnet henger minnene på rekke og rad. Det er bilder med Arthur Arntzen, det er Gro Harlem Brundtland i regntøy og sydvest, det er gode glis med Tande-P, det er lattermilde øyeblikk fra Rorbua, det er sydvest på scenen og ti på topp TV-lista. De tronet øverst med «Du skal høre mye». Det populære TV-programmet ble sendt på NRK fra 1987 til 2003.
Så ventet en rekke andre humoropptredener både i form av radio, TV, foredrag, show og bokutgivelser.
Like før jul i fjor var Trond Myhre og Tore Skoglund tilbake med «Du skal høre mye», med to planlagte forestillinger på The Edge i Tromsø. Forut for forestillingene uttalte Skoglund humoristisk at folk hadde trodd de var døde, men publikum viste igjen at de likte humoristene, og to forestillinger ble til fem.
Deretter ventet en liten turné, og planen var opprinnelig å dra på en rundtur til høsten. Den turneen er enn så lenge lagt på is, men Skoglund har likevel ikke avlyst andre enkeltarrangementer han er booket til.
– Nå er jeg sliten og har vondt, men jeg er fast bestemt på at jeg skal tilbake. Derfor har jeg ennå ikke meldt avbud på de tingene jeg har avtalt. Det er publikum som gir meg næring, og så lenge jeg er i stand til det, så vil jeg underholde, sier han og legger til:
– Jeg har alltid hatt lyst til å stå på en scene, og jeg har hatt så mange fine stunder, fått så mange gode venner og hatt så mye latter i den bransjen, så jeg skal tilbake.