Fra sidelinja:

Flukten fra skittværet

Vi som er her tilhører den gjengen som vet at vi skal ha drittvær og sludd også i juni, skriver Herman Kristoffersen.

Været skaper da sin egen lille flyttestrøm sørover av denne lille gjengen, skriver Herman Kristoffersen i ukas fra sidelinja.  Foto: Ronald Johansen/Knut Jenssen

nyheter

Været var bedre før fjernsynet kom.

Bedre før PC-en og smarttelefonen kom var det også. Grunnen til at det var slik, var at vi ikke visste bedre. Vi trodde alle i landet hadde samme værhelvetet som oss, helt til vi her nord så folk stupe rett ut i havet i mai. I det jævla fjernsynet.

Nå om dagen ligger utfordringen på Afrika og i Midtøsten. Folk der er nemlig ikke så veldig forskjellige fra oss. Også der blir noen drittlei av dårlige forhold.

Elendig helsevesen, tørke og dårlig vann, steikende sol hver eneste dag til alt av grønt rundt en tørker opp, og folk kan ikke være ute midt på dagen fordi solen dreper alt rundt seg.

Smarttelefonen de har skaffet seg, forteller dem vår egen solskinnshistorie, men bare den. Den forteller ikke at når du stikker av til bedre vær et annet sted blir du lettere ensom. Vennene dine som du har investert i, glemmer deg om noen år. Det tar tid og er slitsomt å gro nye røtter dit du kommer.

De røttene du røsket opp da du dro, lar seg ikke plante om et nytt sted. Det kan gå bra og skaffe seg nytt fotfeste, men integrering er ingen spøk. Bare spør dem som sliter med det her hos oss.

Drar du derimot herfra og helt til Spania og blir nabo med Carl Ivar Hagen, slipper du selvsagt også å lære deg spansk. Butikkene i denne ghettoen som heter Alfaz del Pi har både brunost og Mills kaviar i disken, og de kan også skilte med norsk betjening.

I telefonen eller på nettbrettet kan alle på kloden vår nå se hva vi holder på med her hos oss. Tempererte dager og et godt utbygd helsevesen, samt selve juvelen i kronen vår, Nav.

Informasjonen vår er snart også engelskspråklig, om ikke Google translate oversetter den for en. Selv sør i Norden er det lys til langt ut på kvelden om sommeren. Det eneste en trenger å passe på ser ut til å være at det lønner seg å ha en genser på lur til bruk om kvelden.

Den amerikanske filmskaperen Michael Moore var i Norge for noen år siden og laget en reportasje om hvor fantastisk det var her. Om en fikk eksem (psoriasis), spanderte staten en sydentur på deg. Eller hvis du ble satt i fengsel, så var det som en hyttetur hvor en kunne sykle inn til byen når en selv følte for det.

Nå for tiden er våre egne sutrere i gang igjen. Avisene er fulle av værreportasjer i denne tiden. Agurknytt heter det. Da kan de stå fram alle de som trenger oppmerksomhet.

Været skaper da sin egen lille flyttestrøm sørover av denne lille gjengen. Det er de sarteste sjelene som stikker av. De som ikke tåler tanken på at andre har bedre værforhold enn dem. Det en vet om disse menneskene er at de aldri mer vil finne ro, for de vil alltid måtte vurdere å flytte på seg når forholdene ikke svarer til forventningene til der de befinner seg i øyeblikket.

Det er de som egentlig holder boligmarkedet i gang også, når de selger for å flytte til et annet sted. Slik skaper de plass til andre og sørger for at boligøkonomien aldri stopper helt opp. I disse dager klorer vi andre oss fast i sluddbygene mens vi venter på reinkalvria (reinkalvene som blir født nå om våren skal visstnok ha snø i klauvene før de blir sluppet ut på beite).

Vi som er her tilhører den gjengen som vet at vi skal ha drittvær og sludd også i juni.

Antropologisk sett vet vi at Nord-Norge med jevne mellomrom må renskes for dem som ikke har noe her å gjøre. Vi driver heldigvis ikke etnisk rensing og slik styggedom, men lavtrykkene fra vest luker ganske systematisk ut de overflødige og sender dem sørover.

Ikke for at de ikke godt kunne bodd her lenger. Men sure og misfornøyde folk er ikke akkurat blant favorittene dine heller? Jo da, vi taper litt kompetanse og slikt. En og annen av dem som stikker av kunne vi nok brukt til forskjellige ting. Helt uten konsekvenser er det ikke at noen drar vekk herfra, men det får vi bare tåle.

Vi visste egentlig fra før at mørkhudede mennesker trivs best rundt ekvator. Det er bare å reise dit for å se. Der er det fullt opp av mennesker med mørk hud som tåler sol og som ikke like ofte får hudkreft av den.

Afrika, Sør-Amerika og Indonesia er steder en godt kan besøke for å finne dem. Da ser en også fort at grunnen til at de fortsatt er der, er fordi de trives aller best der.

Unntakene er de som bare må stikke av fordi noen dreper eller torturerer dem. Det er nemlig bare sludder at alle på kloden vil hit til det kjølige nord. Det er bare Sylvi Listhaug og hennes medsammensvorne som innbiller oss det. Dummere enn det er vi ikke.

Velkommen skal de uansett være, også de som reiser andre veien, uansett grunn.