Reportasjen:

De glemte barna

Du er 15 år. Mamma ruser seg og lukker øynene for at den nye mannen hennes misbruker barna. Det er aldri middag på bordet, og stedet som kalles hjem har aldri føltes trygt. Hva gjør du da?

DE GLEMTE BARNA: iTromsø publiserer i dag første del i en artikkelseri hvor fokuses rettes mot unge som lever i utenforskap.  

nyheter

Det er mandag kveld og stille i Tromsø by. Regnet hamrer mot vinduene og de få som beveger seg ute haster med bøyd nakke fra et sted til et annet. Men det er ikke alle som har et sted å gå til. Det er ikke alle som er ønsket på stedet de skal kalle hjem.

Reportasjen "De glemte barna" var på trykk første gang i juni 2018.

Hun har røde sko og rød jakke, det mørke håret er dratt bakover i en stram hestehale og øyenbrynene er sminket mørke og tykke. Over skulderen henger en halvåpen veske, hun går langsomt over Stortorget og ser ikke ut til å bry seg om regnet.

Klokka nærmer seg 22 og hun har oppholdt seg noen timer i Grønnegata 112. Det er Ungdommens Møteplass Tromsø (UMT), ungdomsklubben for dem mellom 15 til 20 år.

Stedet ble startet opp i januar, for å gi et tilbud til de ungdommene som ikke passer inn på de mer etablerte ungdomsklubbene. For dem som ikke har det så lett hjemme.

For det finnes mange av dem i Tromsø. Utekontakten, et tiltak fra Tromsø kommune for barn og unge med spesielle utfordringer, følger i dag opp 270 ungdommer som er eller står i fare for «utenforskap».

Mange kommer fra ressurssvake familier, er utsatt for omsorgssvikt, har sett rus og alkoholisme på nært hold og er utsatt for seksuelle overgrep. For å nevne noe. På UMT kan de få mat, oppleve trygghet og være sosiale med andre unge i lignende situasjoner.

PÅ UNGDOMSKLUBBEN: I lokalene til den nyoppstartede ungdomsklubben Ungdommens møteplass Tromsø (UMT) møtes ungdommer som føler de ikke passer inn ukentlig. Fra venstre: Julian Utheim (18), Håkon Andreas Berglund (23), Tord Karlsen (18), Embla Kappes (18) og Kevin André Wigelius (20).  Foto: Haakon Steinmo

 

Kastet ut hjemmefra

Hvor jenta i rød jakke skal er uvisst. Kanskje er det ingen som følger med på hvor hun er. Kanskje skal hun sove hos en kompis. Kanskje vil hun ikke hjem til alkoholiserte foreldre.

Dette er hverdagen til flere hundre ungdommer i Tromsø. Haster du gjennom sentrum en regntung dag kan det være du ikke ser dem. Men de er der, på gatehjørner og benker, på Burger King og biblioteket. De kan være der i timevis uten å foreta seg noe. For alternativet er så mye verre.

– Jeg har blitt kastet ut hjemmefra så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Det er ikke så bra hjemme. Nå sover jeg litt rundt omkring, hos venner og der det er plass.

Marice Viktoria Johannessen (19) snakker med lav og bestemt stemme. For tre år siden flyttet hun til byen fra det hun beskriver som en vanskelig hjemmesituasjon i en annen kommune i Troms. Til iTromsø forteller hun om at hun på nært hold har opplevd fysisk og psykisk misbruk gjennom flere år, forhold som til dels har vært behandlet i Nord-Troms tingrett.

Løsningen ble å flytte til Tromsø, der farens hennes bor. Men ifølge Marice har hun aldri følt seg velkommen.

PÅ GATA: Håkon An­dre­as Berglund og Marice Viktoria Johannessen har begge benyttet seg av Utekontakten i årevis. De kjenner gatemiljøet i Tromsø godt, og møter ukentlig unge som sliter med hjemmesituasjonen.  Foto: Haakon Steinmo

 

– Ikke ønsket

– Det er vel egentlig ikke plass til meg der. Jeg opplever at jeg ikke er ønsket. Hvis jeg drar hjem, må jeg snike meg inn, og sånn har det vært i de tre årene jeg har bodd der. Det virker som at de ikke støtter meg og ikke respekterer meg, og derfor blir det mye diskusjoner og krangling. Så da drar jeg heller på besøk til noen venner, eller hit hvor vi kan få mat.

Marice har farget håret rødt og har piercing over leppa. Nå nikker hun mot naborommet der det sitter en gjeng samlet rundt et bord. Ved siden av sofagruppen står det mat i grytene. Det har blitt servert kjøttboller og potetmos med brun saus i dag. Det er ungdommene selv som har laget maten.

To dager i uka holder UMT åpent, og alle som vil ha et varmt måltid får det. To andre dager i uka kan de dra til Utekontakten i Søndre Tollbodgate. Der står middag, sosialt samvær og aktiviteter på timeplanen.

– Vi er som en familie, vi som henger her. Det er en erstatning til den familien man ikke har hjemme.

Bak henne høres latter og prat. Det klimpres på gitar, noen tegner mens noen holder på med mobilen.

– Vi som er her har alle noe til felles: Vi sliter. Vi har noen utfordringer i livet som gjør det vanskelig. Noen kommer fra hjem med fattigdom, noen har opplevd omsorgssvikt og trenger kjærlighet og trygghet, noen får aldri mat hjemme og noen har vært utsatt for overgrep. Det er tunge saker. Noen ganger lurer jeg på hvordan vi klarer å stå oppreist, sier Marice.

UTENFORSKAP: Håkon og Marice har begge sterke historier, og selv om det de har opplevd er nokså ulikt, har begge kjent på kroppen følelsen av å stå utenfor.  Foto: Haakon Steinmo

 

– Er blitt kalt «plaza-rotte»

Ved biljardbordet inne på UMT står en tynn og høy jente med svart hår. Det er Embla Kappes (18).

– Jeg har alltid følt meg alene. Jeg har aldri følt at jeg passet inn noe sted. Jeg føler ikke at hjemme er mitt hjem, og jeg føler ikke at jeg passer inn på vanlig skole. Jeg har blitt utsatt for både fysisk og psykisk mobbing gjennom mange år. Jeg er en «outcast», sier Embla.

18-åringen snakker selvsikkert og ser deg rett inn i øynene mens ordene treffer. Og det er harde ord fra en ung jente.

– Jeg føler at ingen bryr seg. Jeg vil heller henge i byen enn å dra hjem. Jeg har blitt kalt «plaza-rotte» og fått masse dritt. Jeg har vært langt nede, sier hun og legger til:

– Men dette er mitt tilfluktssted. Her finner jeg folk som er som meg, og her er det rom for alle. For første gang i livet føler jeg en slags tilhørighet. Her er det ingen som dømmer meg.

Embla deler nå rom med kjæresten Kevin i leiligheten til deres felles kamerat, Håkon. Hun betaler for seg ved å lage mat og vaske leiligheten. Håpet er å bli frisør, og tjene egne penger.

ALENE: Slik beskriver Embla Kappes (18) sin oppvekst og barndom. Hun kaller seg selv en outkast, men som endelig føler seg hjemme et sted nå som hun kan treffe andre unge med utfordringer på UMT.  Foto: Haakon Steinmo

 

Ble skadet for livet

Han som Embla bor hos heter Håkon Andreas Berglund (23), og han har selv benyttet seg av Utekontakten i mange år. I dag er han ansatt på UMT, og brukes av Utekontakten som erfaringskonsulent gjennom sin kontakt med ungdommene.

Men for ni år siden var Håkon selv en ungdom som trengte hjelp, etter en ulykke som snudde opp ned på livet hans.

9. juni 2009 hoppet 14 år gamle Håkon ned fra en varerampe med sykkelen. Han hadde gjort det utallige ganger før, men denne gangen gikk det galt. Han landet rett på hodet, uten hjelm.

I lang tid svevde han mellom liv og død, og etter tre måneder på sykehuset ble han skrevet ut med høyresiden av hodet fylt med titan. Diagnosen: Nedsatt synsevne og nedsatt funksjonsevne.

Den unge gutten overlevde sykkelulykken, men problemene som kom i ettertid ble mer enn både han og de hjemme kunne takle. Håkon forteller at han på et tidspunkt ville gi opp, og at livet var så vanskelig at han ikke ville leve mer.

– Det var en forventning om at jeg skulle klare å følge vanlig skoleløp og være helt «normal» igjen. Men jeg var annerledes, og jeg klarte ikke å følge med slik jeg gjorde før.

ET ETTERLENGTET TILBUD: Ali Abdi Nuur (19) og Embla Kappes (18) er begge glade for at det nå finnes et tilbud som gir dem et sted å henge. Her med Håkon som nå arbeider på UMT.  Foto: Haakon Steinmo

 

Timevis alene i sentrum

Utenforskap. Det er sterk kost for en sårbar og usikker ungdom. For Tord Karlsen (18) er det nettopp det han har følt hele livet.

– Jeg var en sånn ungdom som hang timevis alene i sentrum hver uke. Jeg kunne sitte med musikk på ørene og bare tegne. Jeg var 14 år, og ingen lurte på hvor jeg var eller hva jeg gjorde. Men det var bedre å være i byen enn å dra til mitt daværende hjem, sier Tord.

For en måned siden kom han tilbake til Tromsø etter noen år i en annen storby. Nå bor han hos besteforeldrene og forsøker å jobbe som blikkenslager. Han fant seg derimot umiddelbart til rette på UMT, et tilbud han ikke hadde da han var yngre.

– Jeg har hatt få venner og vært mye mobbet. En gang ble jeg lagt i bakken av medelever og skåret opp på brystet med en kniv. Jeg husker jeg var livredd. Hver gang jeg ser meg i speilet i bar overkropp ser jeg arret. Man kan slutte å tenke på det som har skjedd, men arrene er der for alltid.

Tord har halvlangt hår og caps. Genseren er lilla og rundt halsen har han et par lange kjeder.

Et av dem ligner en slags patron. Det var bestekameratens. Han tok livet sitt for litt over to år siden.

– Jeg har følt at det var min skyld, at jeg kunne ha stoppet det. Men man vet aldri hva som foregår i andres sinn. Han følte seg utenfor og annerledes. Det er en farlig tanke. Hvis jeg er alene kommer slike følelser snikende. Så derfor er jeg aldri alene. Da er det bedre å være her, hvor ingen dømmer deg selv om ikke du liker sport eller går med annerledes klær.

TIMESVIS ALENE: Tord Karlsen (18) forteller at han pleide å være timesvis alene i sentrum, og at det aldri var noen som lurte på hvor han var eller hva han gjorde.  Foto: Haakon Steinmo

På utsiden av samfunnet

Men hva skjer med disse barna og ungdommene som går gatelangs eller henger på UMT? Hvor kommer de fra, og er det ingen som har sett dem tidligere? Og får de noe hjelp?

– Jeg vil kalle det en systemsvikt. Det er systemet som ikke klarer å fange dem opp, og så blir de gående på utsiden av samfunnet. Daglig treffer vi ungdommer i Tromsø som kommer fra ressurssvake hjem, som er uten nettverk og en ordentlig familie rundt seg, ungdommer som mangler trygghet og omsorg, ungdommer som har levd i hjem med rus og alkohol og ungdommer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, sier Leif Are Angelsen.

Han jobber som feltarbeider i Utekontakten, og driver oppsøkende virksomhet der han møter dem på gata, forteller om tiltaket og tilbyr hjelp og samtaler. Utekontakten kan få ungdommene inn i systemet til barne- og ungdomspsykiatrien, de kan hjelpe med søknader til Nav, forsøke å finne bolig til dem og bidra til at de som trenger får tilrettelagt undervisning.

– Dette er ungdommer som ikke har blitt sett. De har gått i barnehage og på skole i Tromsø, men man har ikke klart å hjelpe dem. Enten fordi ingen har fanget opp at de har problemer, eller at man ikke har noe passende tilbud til dem. Se for deg at du kommer fra en familie der du har blitt utsatt for overgrep, men hvor for eksempel ingen hjemme ser eller vil se problemet. Da blir det lettere for ungdommen å heller søke seg ut og bort fra hjemmet. Kanskje blir løsningen å henge på gata med andre unge som heller ikke vil være hjemme. Kanskje blir det vanskelig å følge skolegangen, man kan utvikle lære- og adferdsvansker, og det å få tatt en utdanning blir helt utenkelig. Da blir det vanskelig å få jobb, fordi man nærmest over alt blir møtt med krav om fagbrev eller utdanning. Og dermed blir de værende på utsiden, utenfor jobbmarkedet, utenfor boligmarkedet og utenfor et normalt familieliv. Og denne gruppen ungdommer vokser stadig i Tromsø, sier Angelsen.

Fra 2008 til 2018 er antall ungdommer som Utekontakten følger opp gått fra 80 til 270. Det er over en tredobling i tallet.

UTEKONTAKTEN: Leif Are Angelsen har gjennom sine år i Utekontakten truffet hundrevis av unge i Tromsø som har opplevd omsorgssvikt, hatt foreldre med rusproblemer eller blitt utsatt for overgrep, for å nevne noe.  Foto: Haakon Steinmo

 

Får mat og trygghet

Marice kunne lett vært en av disse ungdommene Angelsen snakker om. Men fordi hun allerede som 16-åring fikk kjennskap til Utekontakten, fikk hun også den hjelpen hun trengte. Nå går hun på skole, de har søkt om bolig fra høsten og drømmen hennes er å kunne bli mekaniker.

– Utekontakten har betydd alt for meg. Her får man hjelp, man har noen å snakke med, man kan få mat når man er sulten og de skaper trygghet. Og for mange av oss er det en trygghet vi aldri har kjent på tidligere.

Det nærmer seg stengetid på UMT. Jenta i de røde skoene har gått for lengst, et par gutter tar en røyk på utsiden av lokalet og middagen er fortært. Fire dager i uka finnes det mat- og aktivitetstilbud for dem. Men om alle har et sted å sove i natt er uvisst.

– Noen snakker mye om problemene sine, mens andre sier lite. Vi forsøker å hjelpe hverandre, og hvis noen ikke har et sted å sove prøver vi å finne det for dem, sier Marice.

– Hva med deg selv da?

– Jeg finner en løsning. Det gjør jeg alltid. Det var verre før da jeg ikke hadde tilgang på mat. Da vet jeg ikke hvordan jeg klarte meg, sier hun før Håkon peker på armen sin og sier:

– «Hold your head up high». Det står det på tatoveringen på armen min. Det tenker jeg gjelder for alle oss som er her, enten vi står i det verste eller har kommet oss litt ovenpå. Hold hodet høyt og ikke gi deg. Det finnes et bedre liv der ute.

---

iTromsø har vært i kontakt med familiemedlemmer til Marice og Embla. De opplyser følgende:

Marices far: Han avviser datterens påstander og sier at han ønsker henne alt godt. Han bekrefter at det har vært vanskelig etter at hun flyttet inn til han i en alder av 17 år, og at han kjenner til de vanskelige forholdene Marice vokste opp under et annet sted i Troms, men at han håper hun får den hjelpen hun trenger. I tillegg sier faren at han og kona er lei av å ha Marice hjemme da hun hjelper lite til, at det er mye krangling – og at de helst ser at hun nå finner seg et eget sted å bo.

iTromsø har også vært i kontakt med et annet familiemedlem som bekrefter Marices bakgrunnshistorie.

Emblas familie: Ifølge vedkommende vokste Embla opp i et omsorgsfullt hjem. Vedkommende presiserer at 18-åringen selv valgte å flytte for å bo hos kjæresten sin, men opplyser at Embla kan komme hjem hvis hun ønsker det.

LES HELE ARTIKKEL-SERIEN HER!