Er dette løsningen på sommerens største plage – bråkete motorsykler?

Greit nok at jeg misliker mygg, bilkøer, sommerhits og plenklipping, men jeg er i realiteten ikke noen gretten, gammel gubbe. Støyproblemet vi utsettes for, i disse korte ferieukene, bør imidlertid tas opp i FN eller menneskerettighetsdomstolen i Haag.

Den første ettermiddagen med sommertemperatur ble tilbrakt på verandaen. Været var akkurat passe varmt. Ikke sånn at man ble kokt, men behagelig og fint, med akkurat riktig mengde sommerbris til å holde meg nedkjølt. Fuglene kvitret, og jeg lot meg lulle i søvn, inntil…

«Brøøøøøøøøøøøøøl!». Den ubehagelige lyden fikk meg kjapt tilbake fra drømmeverden.

Var det en russisk tankdivisjon? Var det en sterkt forsinket russefest? Hadde sivilforsvaret byttet lyd på flyalarmene sine? Forvirringen var total.

Jeg la meg tilbake i stabilt sideleie, i håp om at sinnsroen skulle vende tilbake. Den gang ei.

«Brøøøøøøøøøøøøøl!». Der var den igjen. Like gjennomtrengende, men litt mer høyfrekvent.

Jeg lirte av meg noen nordnorske gloser og satte meg opp, akkurat tidsnok til å se en Honda 900 passere i det fjerne.

«Lager virkelig én, enkel motorsykkel sånt vanvittig lurveleven?» I løpet av den neste halvtimen hadde jeg fått spørsmålet besvart åtte ganger. Og jeg bor ikke engang ved en hovedvei.

Motorsykkelsesongen er særs kort i Nord-Norge. Så kort at jeg glemmer det mellom hver gang. Men altså, motorsykler lager noe så inn i helvete mye bråk.

Jeg er som nevnt ingen gammel grinebiter, men kan det være lov i filosofiens navn å stille spørsmålet: «Hvorfor er det slik?»

Man kan selvsagt misunne MC-folket følelsen av å være totalt fri på landeveien – kjørende akkurat hvor og hvor fort man vil, med håret vakkert flagrende i vinden. Problemet er bare at hjelmpåbudet har satt et brutalt stopp for det siste. Motorduren kommer heller ikke til sin rett lenger, der man sitter gjemt bak visiret. Kanskje det er derfor alle motorsykler har volumknapp som går til 11?

Det er ingen teknisk grunn til at man ikke får dem til å gå stillere. Faktisk hadde japanerne fått til noen riktig stillegående farkoster. Det var bare at folk foretrakk et realt motordrønn. Jo høyere, desto bedre, virket det som.

Hadde man riktig god råd, kjøpte man Harley Davidson – sykler som blant mekanikere er mest kjent for å lekke olje, ha skrøpelige fjæringer, ræva kjøreegenskaper og så lav toppfart at motordrønnet er deres eneste særegenhet. Et trykk på startknappen får automatisk hunder til å rømme og bilalarmer til å gå av.

Det var derfor pussig at nettopp Harley Davidson i februar annonserte at de skulle bli en av de første til å bygge en lydløs, elektrisk motorsykkel – en idé like meningsfull som varm softis, akustisk black metal og badstu med minusgrader.

Markedet for motorsykler i USA sank for øvrig med 6,5 prosent i fjerde kvartal i 2017. Kan det ha vært fordi folk der har fått nok av spetakkelet? Derimot har den amerikanske nyhetssiden Bloomberg spådd en vekst på 45 prosent for elektriske motorsykler innen 2020. Kavaleriet er på vei, og denne gangen slipper vi å høre det.

Selvsagt har utviklingen i Norge gått stikk motsatt vei. Salget av tunge motorsykler gikk i fjor opp ti prosent, etter at regjeringen fjernet mange av avgiftene på hestekrefter på de tunge motorsyklene. Resultatet er selvsagt en eksponentiell utvikling hva støy angår – en slags omvendt darwinisme her, altså, på linje med sjøfolkets innførsel av vannskuter.

Alle biler som ikke har fått skikk på lydforsøplingen, blir normalt fjernet fra markedet. De eneste modellene hvor man ikke gjør det, er dem som eierne har brukt mer enn to millioner kroner på å kjøpe. Ferrari og Porsche, og slikt. Har man først svidd av så mye penger på et flak, vil man at det skal høres. De kunne like gjerne hatt en megafon på taket med opptak av en stemme som ropte: «Mine damer og herrer, se hvor velstående jeg er».

Når alt kommer til alt er de eneste som er interessert i den buldrende lyden, dem som kjører farkosten selv. Men da burde jo løsningen være såre enkel – kunne man ikke bare få en slik lyd lagt inn bare i hjelmen, i stedet, slik at det riktig blåser ørene tomme for voks, hver gang man vrir på gassen?

Også kan eierne selv velge hvor intens lyden skal være, fra lett sjarkputring til et volum som spontant gir deg måne. For verden utenfor vil man selvsagt kun høre det minimum av lyd man trenger for å få tohjulingen til å bevege seg fremover.

Ingen naboer som klager, ingen småbarn som begynner å gråte, ingen kjæledyr som rømmer til skogs. Og eierne kan føle seg like tøffe som før.

Den første som setter noe slikt i masseproduksjon vil tildeles Nobels fredspris på rappen.