Silas fra Silsand, Gonzales fra Gratangen, Øygunn fra Vesterålen, Brianne fra Harstad, Svala fra Balsfjord og Fabricia fra Finnsnes.

Listen er lang over kattene som for øyeblikket bor på hjelpesenteret til Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø. I den nedlagte barnehagen på Håpet, det midlertidige tilholdsstedet til Dyrebeskyttelsen før det nye huset på Prestvannet står ferdig, er det full aktivitet.

Rundt om ligger det katter, på hyller, i kasser og på klatrestativ. Noen er voksne, noen er bare noen uker gamle, noen har tidligere hatt et hjem mens andre er hentet fra gata.

Men én ting har nesten alle til felles: De kommer ikke fra Tromsø.

– Vi har veldig mange katter inne nå. Det har vært en veldig travel sommer, og det kommer stadig inn nye. Vi får meldinger fra folk helt Alta til Lofoten, og vi strekker oss langt for å hjelpe de kattene vi har kapasitet og økonomi til, og som vi klarer å få fraktet hit, sier nestleder i Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø, Hege Gausdal Foshaug.

Innavl og sykdommer

Selv om Dyrebeskyttelsen i Tromsø egentlig bare skal ta inn dyr fra byen og et lite område utenfor kommunen, har de utvidet dekningsområdet den siste tiden. Det skyldes ifølge Foshaug én ting: Det er flere katter på bygda enn i byen som ikke har et hjem.

– Vi opplever at folk i Tromsø har blitt mye flinkere til å ta vare på dyrene sine. De fleste katteeiere i byen sørger for at kattene er ID-merket, at de er kastrert, at de får ormekur og de nødvendige vaksinene. I tillegg opplever vi at stadig flere stiller spørsmål om kvalitetsfôr til kattene sine, sier Foshaug.

Hun og hjelpesenter-ansvarlig, Susanne Langved, står med hver sin tre måneder gammel kattunge i armene. De er født på hjelpesenteret og er blant de heldige. Opprinnelig kommer de fra en kattekoloni i Lofoten, men på grunn av innavl og sykdom var noen av dem dødfødt mens andre ikke klarte seg.

– Dessverre ser vi andre tendenser ute i distriktene enn i byen. Ofte er det forvillede katter som har bodd lenge ute. Mange kommer fra kolonier, og ofte må veterinæren konstatere at kattene må avlives da de har for store plager, sier Langved, før Foshaug legger til:

– Det kan virke som om katten ikke har like stor status på bygda som i byen, og at det i større grad råder en holdning om at katten klarer seg på egen hånd. Men det er ikke tilfelle.

Ligger an til rekordår

På hjelpesenteret bor det for øyeblikket 29 katter. I tillegg har de rundt 70 «fosterhjem», der frivillige tilknyttet organisasjonen har katter boende hjemme hos seg fram til Dyrebeskyttelsen finner et permanent hjem.

Til sammen har derfor Dyrebeskyttelsen 149 katter inne for øyeblikket. Ifølge Foshaug ligger det an til å bli et rekordår.

– Det er vanskelig å si hvordan året vil utvikle seg, men med tanke på den travle sommeren vi har hatt, så vil jeg tro dette blir et år med rekordmange katter. Jeg tipper vi vil hjelpe opp mot 400 katter innen året er omme.

– Hva er grunnen til at det øker?

– Det er flere katter ut på bygdene som trenger hjelp. Og vi reiser mer ut og henter katter enn før. Vi har to fantastiske frivillige damer som drar rundt om i fylket og henter katter vi har fått inn meldinger på. Dette er ofte katter som har bodd ute en stund, og som kan være vanskelige å få tak i. Vi fikk for eksempel melding om en katt på Skjervøy som hadde bodd under en kiosk i flere år.

– Men hvorfor henter dere katter fra utenfor dekningsområdet deres?

– Vi er den eneste lokalavdelingen mellom Lofoten og Alta som har mulighet. På det meste har vi hatt 125 aktive fosterhjem, og da hadde vi kapasitet til å ha 200 katter inne samtidig, sier Foshaug, før Langved poengterer:

– Men hvis vi bare skulle tatt inn katter fra Tromsø, hadde vi kanskje hjulpet 20 katter i løpet av ett år.