Kommentar:

Vingeklippet lokaldemokrati

Det føles merkelig, og ikke helt uten bismak, å stå på barrikadene for å bevare eiendomsskatten, skriver politisk redaktør Martin Lægland.
nyheter

For jeg betaler den på ingen måte med glede. Men som et lokalpolitisk virkemiddel i trange tider er den faktisk helt nødvendig

Med stram kommuneøkonomi og øremerkede midler har norske lokalpolitikere knapt nok handlingsrom som det er. Om Frp får gjennomslag for sitt ønske om å forby kommuners myndighet til å innhente eiendomsskatt, vil det være en dolk i ryggen på det norske lokaldemokratiet.

Reelt lokaldemokrati og lokalt selvstyre må innebære en mulighet til enten å øke inntektene til kommunen eller dempe skattetrykket for innbyggerne. Det er ikke noe poeng med lokaldemokrati hvis vi mener at alle kommuner skal være helt like. I dag finnes dette slingringsmonnet i form av muligheten til å innføre eiendomsskatt.

Ingenting er bedre enn kommuner som har såpass robust økonomi at de ikke trenger å kreve inn mer skatt fra innbyggerne sine. Men i dag er det eiendomsskatt i 370 av 422 kommuner, og i gjennomsnitt står skatten for 2,5 prosent av kommunenes inntekt. Politikerne i kun 52 kommuner mener altså at de har råd til å la være å ha eiendomsskatt. Ære være dem. Men la det være deres beslutning, ikke noe vi blir påtvunget fra politikere innenfor ring 3 i Oslo.

Et forvaltningsnivå som ikke har anledning til å skattlegge, er overflødig og ikke stort annet enn folkevalgte byråkrater.

Det Frps finanspolitiske talsmann, Helge André Njåstad, omtaler som «Norges mest urettferdige skatt», er regnet som en nødvendighet i en stram kommuneøkonomi, også i kommuner hvor Frp styrer.

I 2014 måtte Frp-byrådet i Bergen ikke bare gjeninnføre eiendomsskatten de hadde fjernet et par år tidligere, men de doblet den. Årsaken var et enormt vedlikeholdsetterslep på skolene i byen. Selv Frps lokalpolitikere skjønner at skatten kan være nødvendig i perioder. Fordi trygge og sikre skolebygg for barn er viktigere enn at folk som har råd til å eie egen bolig skal få spare noen tusenlapper årlig.

Innbyggerne har stadig høyere forventinger til offentlige tjenester, i tillegg til at innbyggerne får flere rettigheter og vi blir flere eldre. Da fremstår det svært bakstreversk å kutte en viktig inntektskilde fra kommuneøkonomien, uten å komme med noen form for kompensasjon. Man kunne like gjerne ha revet insulinsprøyta ut av armen på en diabetiker.

Konsekvensen, hvis forslaget får gjennomslag, blir et vingeklippet lokaldemokrati med færre muligheter til å utvikle unike og ulike kommuner. Istedenfor bør regjeringa overføre flere oppgaver med påfølgende midler til kommunene, for å slanke det esende statlige byråkratiet. Da blir det opp til innbyggerne selv å avgjøre hvor mye, utover lovpålagte tjenester, kommunene skal tilby.

Kommunen er forvaltningsorganet som er nærmest folk flest. Det er kommunen som har ansvar for barnehage, barne- og ungdomsskole og sykehjem. Tjenester som er viktige for folk, og som man er villig til å betale for at holder en høy kvalitet. Dette er også tjenester som koster penger, og som vil synke i kvalitet om Frp får det som det vil.

Jeg håper lokalpolitikerne i Tromsø klarer å få ned eiendomsskatten i Tromsø, etter at Arbeiderpartiet løy til velgerne i 2015 og lovde at eiendomsskatten ikke skulle opp med mer enn 0,4 promille, før SV, Rødt og Ap kort tid etter økte skatten med det seksdobbelte. Et uakseptabelt løftebrudd, all den tid de de sosialistiske politikerne var vel kjent med kommunens økonomiske situasjon da de kom med løftene.

Men det er velgernes oppgave å avgi dommen – ikke Stortinget.

Derfor må gjerne Helge André Njåstad og finansminister Siv Jensen jobbe for å kutte skattene og avgiftene for folk flest, og det er nok av avgifter å ta av. Men ikke kødd med lokaldemokratiet.