Og jeg har prøvd ut den nye parken. Jeg satt på en benk på baksiden av Domkirka med en dagens kaffe fra Kaffebønna i solskinnet. Litt som å være en madrasstester. En drittjobb, men noen må gjøre det. Plenen var fortsatt ikke tilgjengelig, og tromsøværingene har utrolig nok respektert de små skiltene som sier at man ikke skal ligge på gresset.

Etter å ha prøvd ut parken, er jeg i hovedsak imponert. De gode sidene står i kø.

Først og mest innlysende er at parken ikke lenger er nedslitt. Parkens tilstand var begredelig, for å si det mildt. Jeg kan huske ett tilfelle av en nødreparasjon på trappa mot Kirkegata i forbindelse med et kongebesøk for noen år siden.

Den nye parken utnytter rommet mye bedre enn før. Det finnes halvprivate hjørner på baksiden der man kan sitte på en benk eller plenen og fine stier som leder rundt. Vannspeilet er en attraksjon i seg selv. Det er til og med lagt inn en bitte liten sandstrand i fuglestørrelse. Man kan promenere rolig rundt hele kirka, noe som ikke var naturlig før, da det kun var en stor plen uten stier og benker på baksiden.

Alt av steiner og andre materialer ser ut til å være i topp kvalitet. Parken har ikke lenger avsides hjørner, alt er tatt i bruk. Benkene er populære. Kirkeparken og husene rundt gjør dette til byens fineste byrom. Men finnes det noe å utsette?

Asfalt. Parken var betydelig grønnere før. Når man kom til Kirkeparken fra sør eller nord i Storgata åpenbarte parken seg som en intens grønn oase midt i den grå Storgata. I dag ser parken ut som en plass før man runder hjørnet og ser vegetasjonen. Å krysse diagonalt var en helsebringende tur gjennom den grønne parken. I dag er det en kort, bred vei som leder ut på plassen foran kirka. Å krysse denne grå asfalterte plassen er en tung og trist opplevelse, sammenlignet med før. At asfalten er blitt behandlet, slik at den skal se ut som vanlig tredve år gammel fortausasfalt, hjelper ikke. Heller ikke at det var meningen at asfalten skulle bli annerledes. Der gangveien i parken møter Storgata på begge sider er det raust med asfalt, uten at det er åpenbart hva som er hensikten med all plassen. For å skape hygge er det satt opp store blomsterkasser, rett bak «Mor og barn»-skulpturen, av den typen man bruker for å gjøre parkeringsplasser triveligere eller som terrorsikring.

Det er ikke nødvendigvis feil å asfaltere bort litt av vegetasjonen i en park. Men hver kvadratmeter asfalt må begrunnes grundig og nøye. Hvor godt er asfalten begrunnet? At den store plassen er praktisk for bryllup, for eksempel, står ikke i samsvar med den ødslighet man opplever daglig når man krysser «parkeringsplassen». Hvis man kunne montere et «kos-o-meter» for å måle hvordan mennesker trives, er det ingen tvil om at grønne omgivelser øker kosen. Dette er ikke bare noe man opplever intuitivt, det er også forsket på. Jeg vil hevde at gjennomsnittskosen gjennom parken er lavere nå som den er grå og striglet, enn før, da den var sliten og nesten sykelig overgrodd. Grønt har en positiv effekt på kropp og sjel, selv i små mengder. Grått suger ut noe vesentlig fra mennesket.

Den eneste form for vegetasjon som grenser opp mot Storgata er to trekantede staudebed. Disse plantene har ikke fått vokst seg skikkelig til ennå, antar jeg, men foreløpig er de litt pistrete og triste. I hovedsak brune greiner på brun smågrus.

Og her skal jeg rippe opp i gammel mannskit. Det ble nemlig planlagt at hele parken mot Storgata skulle være som de brune staudefeltene. Hadde planen blitt fulgt, ville parken i dag sett ut som en postapokalyptisk visjon av hva som vil skje etter at vegetasjonen slutter å gro som følge av økologisk kollaps. Det ville vært et panorama av brunt. For det skulle ikke finnes en eneste plenflekk på vestsiden av parken.

Dronninga Landskap, som tegner parken, må enten ha syntes det var en god idé å avskaffe parken som park eller så hadde de fått dette som en del av bestillingen. At den plenfrie parken ble tegnet og lansert, viser at de dårligste ideer kan komme langt selv når kompetente mennesker er involvert i alle ledd. Heldigvis ble dette ikke noe av.

Parken må også ses i sammenheng med resten av sentrum. Kirkeparken er historisk knyttet til Prostneset. Det var her folk dro båtene i land når de skulle i kirka gjennom de åtte hundre årene det har vært kirke her. Den trekantede Roald Amundsens plass var i tillegg opprinnelig en del av kirkens område. Nå som Prostnesetparken skal etableres, burde det skapes en kobling mellom Kirkeparken og Prostnesetparken. I dag er et fotgjengerfelt eneste kobling mellom to parker som burde ses i sammenheng, både visuelt og trafikalt.

Konklusjonen er at byen har fått en fantastisk oppgradert park med, etter min mening, noen prioriteringer som ikke har en åpenbar forklaring.