Det var en romantisk kamp. De tapre spanjolene, alminnelige borgere, hadde stoppet høyresidens kuppforsøk i spontane folkeopprør. Men nå var republikkens tapre soldater truet av kuppmakernes overlegne militære slagkraft. De trengte hjelp og over 40.000 europeere kom for å hjelpe.
Rundt 300 nordmenn, brorparten av dem aktive kommunister, reiste fra Norge til Spania for å bistå den lovlig valgte regjeringen («republikanerne») mot høyrekreftenes kuppforsøk («nasjonalister»). Vi vet ikke hvor mange som dro fra Tromsø, men vi har fått bekreftet at tromsøværinger deltok i kampene. Blant annet fra et øyenvitne i Spania i 1937.
Krigskorrespondent
Vi vet ikke hvem han var, men «Tromsø» hadde tydeligvis en krigskorrespondent til denne krigen som utspilte seg langt borte, men som tok opp uforholdsmessige store deler av avissidene. I en ikke navngitt havneby traff han de frivillige styrkene, deriblant «to Tromsø-gutter» som gikk fra borde idet han kom ombord lastebåten hvor de frivillige styrkene var innkvartert.
– I mannskapsrummet på styrbord side klimprer en ung mann på gitar, det er de første strofer av «Internasjonalen», men han er ikke riktig flink, han er ingen serenadesyngende operettespanjol, skriver han i «Tromsø» den 21. desember 1937.
Fascistavis
Og selv om han beskriver de frivillige som «enkle mennesker», var det ikke på grunn av allmennkunnskapen. De var blant annet klar over avissituasjonen i Tromsø.
– Ja, vi vet at [Tromsø har tre aviser og vi vet at] fascistavisen heter «Tromsø».
«Jeg gjør store øine: – Fascistavis?
– Ja, det sa han som intervjuet oss igår.
Her må man optre med takt. Jeg vet saktens at ordføreren har fått attest for å være halvfascist, men at partiets avis skulle være helfascistisk? – På den annen side vil jeg ikke bringe «Stifta» (Tromsø Stiftstidende som ble utgitt fram til 1940, journ.anm.) i klemme heller.
– Dette er ikke riktig korrekt, sier jeg omsider. Ingen av byens aviser er fascister ...», forteller han i et lite vellykket forsøk på å endre på fordommer. Under samtalen holder en av de frivillige opp en utgave av «Nordlys» og erklærer stolt: «papal socialistica» – sosialistavis. Kanskje hadde deres journalist besøkt dem dagen før «Tromsøs» journalist?
Falt for svensk frøken
«Vår mann» ble sittende en lang stund i «mannskapsrummet», sammen med den internasjonale forsamlingen av frivillige.
– Forstår svenskene hvad dere skriver? Vil De ikke skrive et brev for mig? Jeg skal diktere, spurte plutselig en av dem og ble spøkefull erklært som «diktator» av kameratene. Da satt han med en rund kakeboks full av brev og bilder fra europeiske kvinner som ønsket å oppmuntre de frivillige. Hans utkårede var «Lilla Ingrid Svensson fra Stockholm».