Vil øke kunnskapen rundt havets helsetilstand ved hjelp av «miljø-DNA»

Havforskningsdirektør Sissel Rogne har lovet å ta i bruk «miljø-DNA», etter at det ble foreslått i statsbudsjettet å bevilge 30 millioner kroner for å få mer kunnskap om tilstanden i de marine økosystemene.

SPENTE: Genetikerne Torild Johansen (f.v.), Tanja Hanebrekke og Jon-Ivar Westgaard ved Havforskningsinstituttet ser fram til å ta i bruk «miljø-DNA».   Foto: Foto: Gunnar Sætra, Havforskningsinstituttet

nyheter

I regjeringens forslag til statsbudsjett legges det opp til å bruke 30 millioner kroner for å bedre kunnskapen rundt havets helse. Dette får øynene til genetikere ved Havforskningsinstituttet til å lyse opp.

De tror nemlig «miljø-DNA» kan være nøkkelen til økt kunnskap.

– «Miljø-DNA» går rett og slett ut på å finne ut hvilke arvestoff som finnes i vannmassene. Alle skapninger etterlater seg rester av arvestoff. Det vi kan spore tilbake til hvilke arter som er til stede i sjøen, forklarer Jon-Ivar Westgaard havforsker og genetiker ved Havforskningsinstituttet til hi.no.

Kartlegger DNA

Genetikerne tar ut en vannprøve som de filtrerer, før de kartlegger DNA-et og lager en slags strekkode for hver art som har etterlatt seg arvestoff i vannprøven.

– Ut fra dette kan vi se hvilke arter som oppholder seg i området hvor prøven ble tatt, det være seg fiskearter som torsk, sild eller sei – eller kanskje en kval. Kort sagt; vi kan fortelle om både små og store arter som er til stede i de aktuelle vannmassene. Vi ønsker også å teste ut om vi kan beregne biomassen til artene i området, forteller Torild Johansen havforsker og genetiker ved ved Havforskningsinstituttet.

– Under utvikling

Denne uken er flere forskere fra USA, Irland og Norge, i Tromsø for å drøfte hvilken informasjon de kan få ut av «miljø-DNA».

– Metoden er under utvikling, og vi holder på å teste ut hvordan DNA oppfører seg i sjøen – og om det er forskjell på hvor lenge DNA fra fisk, kval, plankton eller andre organismer blir i vannmassene før det brytes ned. Dette kan være avhengig av for eksempel av vannets kjemiske og fysiske kvaliteter. Vi vet at temperatur er en viktig faktor, og at slike DNA-rester forsvinner raskere fra tropiske farvann med høge temperaturer, mens de holder seg lenger i kalde farvann som i Arktis, sier Westgaard til hi.no.

– Vi prøver også å finne ut om slike DNA-rester kan si noe om hvor mye det har vært av en art, la oss si torsk, i et avgrensa området, for eksempel en fjord. Vi ønsker først og fremst å si noe om mengden – biomassen av torsk – som kan være i fjorden, ikke antall individer. Vi prøver også å finne ut om det er nykommere i det aktuelle området, enten som følge av endringer i den naturlige utbredelsen, eller arter som aktivt har blitt plassert ut. «Miljø-DNA» kan gi et tidligere varsel om nykommere enn dagens metodikk. Det er lettere å finne rester av arvestoff i vannet enn å finne ett eller flere eksemplarer av eventuelle nykommere, supplerer Johansen.