Fra sidelinja

En minister for mye?

Trine Skei Grande, kulturministeren, gir egentlig blaffen i Nord-Norge. Hun bryr seg rett og slett ikke om hva vi holder på med her oppe, men det er ikke det verste. Det er at hun ikke er alene om det heller, skriver spaltist Herman Kristoffersen.

Kulturminister Trine Skei Grande (V)   Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

nyheter

Hun greide nylig det kunststykket å avslå Bodøs søknad om å bli europeisk kulturhovedstad før den var kommet i posten. Snakk om effektiv forvaltning! Giddalaus og lat er hun i hvert fall ikke, denne trønderen. I nesten samme øyeblikk som hun ga bodøfolket en kald skulder, applauderte hun Trondheims søknad om å bli kulturhovedstad for Europa.

At byen fra før henter årlige millioner til Olavsfestdagene og annet en trøndersk minister kan skrape sammen av tilskuddsmidler, er et stort gode for bartebyen Trondheim, som etter hvert ser ut til å ha monopol på kulturdepartementet. Det er nemlig stort sett her kultur- og idrettsministrene kommer fra de siste årene. Finnes det et oppdrettsanlegg som hele tiden klinker ut disse ministrene ved Nidelven, som Lego?

Når det ellers gjelder TSG, var det også hun og partiet hennes som tok initiativet til flyseteavgifta og som sørger for at en kan kjøre rundt med luksusbiler uten avgift bare for de har batterier. Kunne hun ikke gitt seg der? Måtte hun virkelig vri kniven rundt i såret i Bodø?

Vi slapp heldigvis unna plastposeavgifta de pønsket ut for et par år siden av redsel for at en av de kvinnelige partilederne i regjeringen skulle bli hetende Tante Pose på folkemunne.

Hermann Kristoffersen 

 

En ministererfaring gjorde vi også i Tromsø da OL-ideen ble gruset av Holmenkollen skiforening på Østlandet. Om Trondheim hadde blitt valgt som arrangørsted av idrettsstyret, ville aldri i livet kultur- og idrettsministeren ha holdt seg unna og latt som ingenting, da den etter hvert herostratiske Tove Paule sto bak forslaget om å gruse OL-ideen. Idrettsministeren den gang var selvsagt også en trønder. Trond Giske het han i tilfelle noen hadde glemt ham etter årets skandaler.

Narvik har nå prøvd seg med alpinbakkene sine. De vil arrangere VM i nedoverbakke i fjellene der. Alpint. Får de Trine Schei Grandes støtte til det? Hva med Norges Skiforbund som i november skal bestemme seg for hva de skal gå for? Den beste sjansen til Narvik er om ingen andre vil ha dette mesterskapet. Eller at skimafiaen på Østlandet selvdestruerer. Hafjell har for eksempel ikke gitt seg ennå. Derfor er det slett ikke sikkert at vi noen gang får se verdens beste alpinister suse ned bakkene i jernbanebyen. Likevel går det an å håpe på at et mirakel skal skje. Trondheim er nemlig ikke på søkerlista.

Apropos jernbane, så hører og ser en svært lite til det fra politikerhold sentralt i landet når det gjelder de nordlige skinnegangene. Noen av oss her i nord er nemlig opptatt av slikt. Stålskinner i nord er ikke på Stortingets agenda for tiden. Der har man nok med å strø rundt seg med milliarder til alt av veier og spor sør for oss. 30 milliarder til Bergen for å korte ned reisetiden med noen få minutter sier det meste om den saken. Nesten alt som blir igjen av penger går til Østlandet og jernbanen der.

Trine er altså på ingen måte alene om denne nedlatende holdningen til vår nordligste landsdel. Noen må derfor stille spørsmålet om hva en minister egentlig er. Skal vedkommende være til stede for hele landet eller bare for hjembyen eller bygda si? Mange av oss husker enda Kjell Opseth som sørget for at riksveien over fjellet ble lagt slik det passet bygda hans best. Uten tanke for hva som var faglig forsvarlig og økonomisk. Dette ble hans merkevare, og i dag ler man bare av det når noen «tar en Opseth»

Er det virkelig slike ministre vi skal ha her i landet? Har vi utsatt oss selv for det mest provinsielle grepet en kan tenke seg? Statsmennesker med egen sjåfør i svarte biler som tenker mest på sitt eget lille tjyvholl. «Skitt i Norge, leve Toten» som noen sa engang. Er dette personer som bare har som ambisjon å bli husket for all fremtid i det samme veikrysset der de trådte sine barnesko? Burde vi ikke stille litt større krav til kongens kvinner og menn?

Og til statsministeren: Kan man bare foreslå hva som helst til minister? Er partiboka den eneste man trenger å forholde seg til for å bli utnevnt av kongen vår? Vi har hatt noen skrekkens eksempler som selv statsministeren har måttet ta tak i. Kunne nevnt flere nå, men lar være av ren høflighet.

Kanskje kunne vi greie oss vel så bra uten visse ministre? Vi vet at antallet rundt kongens bord skifter noe etter hvilken regjering man har og hvordan kabalene går opp med de deltakende partiene. Med vårt nordlige perspektiv kunne vi egentlig klart oss godt uten enkelte av dem når vi oppsummerer erfaringene våre.

Da har en ikke nevnt Finnmark en gang. Finnmarkingene kunne sikkert også greid seg vel så godt uten Monica Mæland, kommunalministeren, slik det ligger an nå om dagen.