KÅSERI:

Med Mads Berg som ballast

iTromsøs spaltist, Remy Kristiansen savner den gode gamle folkeskole-pedagogikken, i dette kåseriet.

HODE SKULDER KNE OG TÅ: Helse- og omsorgsminister Bent Høie, statsminister Erna Solberg, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner synger «hode, skulder kne og tå» sammen med barn fra SFO.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

nyheter

Det finnes kanskje fremdeles lesere som en gang var elev på det som het folkeskole. Eller kanskje de første famlende forsøk med ungdomsskole. Vi fikk alle stifte bekjentskap med en kar som het Mads Berg.

Vedkommende var forfatter av ei sangbok som ble flittig brukt i skoleverket. Tror knapt det er noen som har bidratt så tungt for å fremme musikken i skolen. I tillegg til sangene fikk elever som ville tilgang til mer enn generell kunnskap om musikk. Blokkfløyta sto sentralt, og var nok inngangsbilletten til mer enn én korpsmusikant. Og samtidig en effektiv middagshvildödare rundt om i de tusen hjem. Skulle man få fremgang måtte det øves.


KÅSERI:

– Man må være født med et ekstra gen for å forstå fascinasjonen for elgjakt

Kosøren lurer på hvem det er som egentlig fortsatt holder på med elgjakt.

 

Men kjeften ble i alle fall anvendt til mer enn å lire av seg uartikulerte utbrudd. Det hendte faktisk at man sang. Innimellom flerstemt og mange vers. Nå har forfallet inntatt oss, og flertallet faller av midt i andre vers i «Ja, vi elsker» på nasjonaldagen.

Rent lokalt var hersittende skribent erklært som rockemusiker på 70-tallet, til tider heavyrock. Etter hvert fikk denne hertingen ei dragning imot skoleverket. Resultatet var at jeg slang inn en søknad på jobb som musikklærer ved Finnsnes ungdomsskole. Og så dro jeg på ferie til Sverige.

Ved retur ble det klart at jeg hadde fått jobben. Rektor og skolesjef hadde funnet meg skjeftet til å undervise 7. klasse i musikk to timer ukentlig. Seks paralleller. Totalt tett oppimot 160 elever. Samt et par valgfagsgrupper. – Du søke skott, ville min bestefar ha sagt.

Ei faglig utfordring. For å si det mildt. Jeg stauket fagplaner – og fant at det var mye som fløt. Men kamerat Berg gikk og trødde i de ørsmå gangene i mitt lille hode og kauket på sitt budskap: Mer sang! Og jeg la en plan …


Kåseri:

Fårikålens forbannelse

Mener det ligger en viss forbannelse over denne kulinariske eksessen. Og det har med ingredienser å gjøre.

 

En hvilken som helst ungdomsskoleelev hadde nemlig svaret klart: – Kan ikkje sønge, sa de og snurpet leppene i hop. Det skal vi nå bli to om, tenkte jeg …

Men hvordan få testet sangferdighetene til et slik antall, tenker du? Løsninga ble musikk. Høy musikk. Og ei tolerant og forståelsesfull håndarbeidslærerinne som holdt til vegg i vegg. Jeg hadde satt opp et forsvarsverk av lyd som kunne kamuflere trettenåringenes spede forsøk på vokale prestasjoner.

Så dermed gikk ELO eller likesinnede på full guffe i musikkrommet mens kandidatene ble hentet inn én og én til bakrommet. Avsynging av et vers på Rod Stewarts «I’m sailing». Hadde funnet ut at jeg trengte et graderingssystem fra 1 til 6, og holdt meg borte fra bokstavkarakterene som gjaldt. Tre var omtrent tale uten tonefall – aldri ble de to nederste nivåene brukt. Man var da pedagog …

Gikk det smertefritt? Nå ja. En laban listet seg selvsagt en gang fram og skrudde ned musikken. Det ble selvsagt oppdaget. Og pedagogen truet med sangprøve i klasserommet i påhør av alle andre. Ingen var i tvil om at rockeren var i stand til å realisere dette, og ryktet spredde seg med lynets hastighet til de andre klassene. Og praksisen som var opplest og vedtatt besto.


Rekordmange elever på folkehøgskolene

Det har aldri gått flere elever på folkehøgskolene i Norge enn forrige skoleår. Neste skoleår ventes ytterligere vekst.

 
en rekke musikkpedanter som vil vite resultatet. Og det var slik – 84 prosent fikk karakteren 5 eller 6 og ville ha blitt anbefalt til å delta i kor. Elevene aksepterte dette, og skjønte at «kan ikkje sønge» ikke lenger var et akseptabelt argument for alle. Og det ble bemerkelsesverdig mye lyd fra disse klassene – ønsket lyd, vel å merke.

Karakteren var selvsagt hemmelig – en face-to-face-greie! Men det ga noen positive utslag. En jentunge hadde fått nei til å være med i kor på barneskolen. Man kunne imidlertid se at det lyste triumf ut av øynene hennes idet hun gikk ut med en femmer i jakkelomma.

Men elevene var opptatt av rettferdighet. Og når en 7. klasse hadde musikk, var en annen av disse opptatt på håndarbeidssalen. Med full kontroll på hva som skjedde på naborommet: – C-klassen får spelle musikk i eningen, sa hun som sto foran meg med hoftefest og gjorde seg så morsk hun kunne.

Imidlertid var det ikke bare pop og rock som snurret på tallerkenen. Både Bach og Grieg fikk sin tid. Og vi hadde prøver der elevene skulle skrive ned hvilke instrumenter som var i sving. Etter hvert ble forbausende mange av elevene dyktige forståsegpåere.

Ville det ha gått i dag? Aldri i livet! Elevene ville ha nektet. Foreldrene hadde hylt opp. Og pedagogiske forståsegpåere og andre med spisskompetanse på adferd ville ha ramlet av stolen. Men skoleåret 79/80 sang 7. trinn ved Finnsnes ungdomsskole etter hvert riktig så vakkert og sterkt.