Reportasjen:

Enten polarpionerene het Fridtjof Nansen eller Roald Amundsen, måtte de innom Tromsø for å realisere drømmene sine

I møtet mellom tromsøfolkets utferdstrang og Nansen og Amundsens pionerånd, ble Norge bygget.

Bakset seg gjennom Nordøstpassasjen: Helmer Hanssen (t.v), Roald Amundsen og polarkokken Adolf Lindstrøm. 

nyheter

14. desember 1911 sjekker tromsøværingen Helmer Hanssen måleinstrumentene, slipper sin sjef foran seg, og uttaler:

«Ja, Amundsen. Nå er vi på polpunktet».

Etterfulgt av de ordene plantet ekspedisjonen det norske flagget på Sydpolen. Begge polene var nå «norske». Først 8. mars 1912 fikk Roald Amundsen informert kongen og verden gjennom telegrammet som lød:

“Norges Flag plantet paa Sydpolen. Alt vel!”.

Reportasjen "Våre største helter" var på trykk første gang 22.01.2011 i forbindelse med Nansen Amundsen-året, og er nå digitalisert til glede for nye lesere.

100 år er passert. 2011 er året hvor Norge skal feire bragdene som plasserte det som den gang var en nylig blitt selvstendig nasjon på kartet – en gang for alltid.

Det kalles Nansen Amundsen-året 2011. Norge feirer spissen på harpunen. I denne reportasjen vil vi konsentrere oss om resten av den. Det er da folk fra nord kommer inn.

Helmers dagbøker mangler

Enten polarpionerene het Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup eller Adolf Erik Nordenskiöld, måtte de innom Tromsø for å realisere drømmene sine.

– På selve sydpolekspedisjonen i 1911 er ikke Tromsø så viktig, men starten på Roald Amundsens eventyr begynte med Nordvestpassasjen. Og der var Tromsø viktig. Uten mannskapet på «Gjøa» hadde ikke Amundsen lykkes, og han hadde heller ikke vært en kandidat for Sydpolen. Du kan godt si at ishavsbyen Tromsø legger grunnlaget for Amundsens karriere.

Det sier forfatter Tor Bomann-Larsen. Han fant på 1990-tallet arkivet til Roald Amundsen. Han gikk gjennom 16.000 sider med brev, dagbøker og annet materiale. Etter nøysomt arbeid med stoffet, uttaler Bomann-Larsen følgende til iTromsø:

– Tromsø var opplagt viktig for Amundsen. Han tok sitt utgangspunkt i byen, allerede da han kjøpte «Gjøa». Da lå han der i lengre tid og rekrutterte mannskap via apoteker Fritz G. Zapffe. Tromsø og Amundsen har et spesielt forhold.

Roald Amundsens sydpolekspedisjon 1911. Amundsen, H. Hanssen, Hassel og Wisting på Sydpolen på avreisedagen. Nordmennene hadde oppholdt seg noen dager på polpunktet og gjort forskjellige vitenskapelige observasjoner. Til høyre stod teltet som Rønne hadde sydd. I det la man igjen noen ord til Scott, et brev til kong Haakon VII, og noen observasjonsinstrumenter og klesplagg. Ferden fra Framheim til polpunktet og tilbake tok 99 dager og omtrent 3000 km ble tilbakelagt. Bjaaland tok fotografiet  Foto: Olav Bjaaland, Norsk Polarinstitutt

 

Anton Lund og Helmer Hanssen var dem som førte skipet i Nordvestpassasjen. Hanssen ble især en bærebjelke i Amundsens ekspedisjoner. Frammuseet på Bygdøy transkriberer i disse dager samtlige dagbøker fra polarekspedisjonene. Men spesielt én bok mangler, og det er tromsøværingen Helmer Hanssens nedtegnelser.

– I løpet av året vil det nok dukke opp noe nytt materiale om ishavsekspedisjonene. Jeg ser ikke bort fra at det ligger en del uoppdagede brev på diverse loft i Tromsø, sier Bomann-Larsen.

Polarskutene

For å komme seg ut på ekspedisjon må man ha en farkost som er rigget for formålet. Norge har tre kjente polarskuter. Disse er «Fram», «Gjøa» og «Maud».

– Det er liten tvil om at Fridtjof Nansen fikk gode råd fra Hans Christian Johannessen om hvordan han skulle konstruere det unike skroget til polarskuta «Fram».

Svenskene, med Nordenskiöld i spissen, hadde høstet kunnskap fra ishavsmiljøet i Tromsø før ham. Dette var noe man gjorde.

Det kommer fra polarhistoriker Harald Dag Jølle. Han får støtte fra lokalhistoriker og journalist Per Eliassen.

– Før Colin Archer konstruerte «Fram» var Fridtjof Nansen over år i kontakt med tromsøskipper Hans Christian Johannessen. Han hadde kjøpt «Gjøa» i 1884. Det finnes godt med dokumentasjon på at disse to diskuterte seg fram til en skrogkonstruksjon som kom til å løfte skuta, i stedet for å skru den ned i isen. Skroget revolusjonerte skipskonstruksjonen, og Colin Archer fikk æren for de innovative løsningene.

Den tidligere iTromsø-journalisten gjennom 38 år har skrevet et titall bøker. Havet har vært hans tema, enten som journalist eller forfatter. Nå skriver han på Tromsø Maritime skoles 150-års jubileumsbok. Han avslører litt av det som kommer:

– Både Nansen og Amundsen var svært dyktige karer. Vant på havet var de imidlertid ikke. De innså det og kom derfor til Tromsø. To år før Amundsen kjøpte «Gjøa» i 1901 mønstret han på som mannskap. Mannen måtte jo lære seg å seile, sier Per Eliassen.

Da Nansen fikk sjøsatt «Fram» i 1892 var Johannessen hans førstevalg som kaptein.

– Johannessen sa til Nansens store ergrelse nei, han hadde nok med «Gjøa». Dermed ble det plass for Otto Sverdrup i polarhistorien, sier Eliassen.


100 år etter avreise vender polarskuta Maud hjem:

Da Amundsen satte kursen mot Polhavet – ble konjakktønna liggende igjen i Tromsø

I 1918 var Maud i Tromsø for å laste opp proviant til ekspedisjonen i Polhavet. Ei konjakktønne ble trillet i land under en fest, og endte opp hos ishavsmannen Alfred Nilsen på Ringvassøya. I dag står tønna på Polarmuseet.


Spanter i været

«Gjøa» fikk da også etter Amundsens kjøp ishud og ble utrustet i byen hun hørte hjemme. «Maud», som ble sjøsatt i 1917, ble bygd over samme lest som «Fram». Hun var alltid ment å få sin første skipper nordfra.

– Nok en gang ble Hans Christian Johannessen kallet til dyst som kaptein. Han lå imidlertid hjemme i Hansjordnesbukta med slag. Helmer Hanssen og Amundsen seilte innom der, som en gest til farvel. Dessverre var Johannesen for syk til å få sett skuta, noe som bedrøvet både ham og Amundsen, sier Per Eliassen.

TROMSØYSUNDET I 1918: Polarskuta Maud er blitt hevet fra havbunnen i Cambridge Bay i Canada, og brakt hjem til Norge. Her er polarskuta i Tromsøysundet med Tromsdalstinden i bakgrunnen. 

 

Mens «Fram» har fått sitt flotte og meget godt ivaretatte museum, står «Gjøa» ute for vær og vind på Bygdøy. «Maud» ligger i flomålet i Cambridge Bay i Canada.

– Hun hadde vært i Tromsø i dag om ikke fylkeskonservatoren hadde gjort kunststykket med å frede havbunnen utenfor Polarmuseet. Og med mindre noen spar opp en anselig sum millioner kroner, blir hun nok liggende i Cambridge Bay med spantene i været for evig tid, sier John D. Breivoll, tromsøværing som sammen med tre øvrige eier «Maud».


Roald Amundsens polarskip Maud tilbake til Asker etter over 100 år

Hundre år etter at polfarer Roald Amundsen seilte ut fra hovedstaden i sitt nye skip Maud, kommer skipet hans lørdag omsider tilbake i Asker der det ble bygget.

 

Lærlinger

SENTRUM: Professor Arnoldus Schytte Blix har vært på over 30 polarekspedisjoner. Han mener at om Norge har en polarhovedstad - så er det Tromsø.  Foto: Ronald Johansen

 

Arnoldus Schytte Blix er polarforsker og professor i fysiologi ved Universitetet i Tromsø. Siden 1969 er det blitt mer enn 30 polarekspedisjoner på Schytte Blix. Han er ikke i tvil om hvor polarhovedstaden ligger.

– Ser man bort fra hvalfangst med sitt utspring i Vestfold, er det kun Tromsø som har polar tilhørighet å snakke om, sier professoren.

I generasjoner før de store polarekspedisjonene hadde folket i Nord-Norge, og spesielt Tromsø, lært seg isens luner og hvor rikdommene befant seg.

– Denne kunnskapen ga ishavsskipperne i byen videre til slike som Nansen og Amundsen. Flere av mannskapet på ekspedisjonene var dessuten hentet fra Tromsø-miljøet. «Gjøa»-ferden gjennom Nordvestpassasjen hadde lokalt spesialistmannskap, sier Schytte Blix.

Roald Amundsen og Fridtjof Nansen var med andre ord lærlinger hos de erfarne ishavsskipperne i Tromsø.


Bybildet

Polstjerna før glasshuset

Dette er den hardbarkede ishavsskuta ”Polstjerna” som i dag ligger i ”glass og ramme” i Hjalmar Johansens gate.

 

“Rekreasjonsreise“

Det er lett å tenke at et mannskap som overlevde i isen i flere år sammen, måtte ha vært spesielle ensporede typer. Men der er ikke professoren helt enig.

– På ishavsskuter fant man yderst forskjellige folk. Kanskje var det ett toalett og ingen dusj. Under slike forhold må du ha evnen til å fungere med andre mennesker. Kanskje dette var fellesnevneren, undres professoren.

Sine egne ekspedisjoner er han forholdsvis ordknapp om. Polarforskeren har verken vært på Nordpolen eller Sydpolen.

– Hva skal jeg der å gjøre? Der er det bare turistsenter i dag, ikke slik som før i tiden, sier Schytte Blix.

Var med til sydpolen: Helmer Hanssen, norsk polfarer født i Bjørnskinn i Nordland. En av de første fem som nådde Sydpolen på Roald Amundsens sydpolekspedisjon.  Foto: ukjent

 

Tromsøs kanskje mest kjente polarhelt, Helmer Hanssen, fant polpunktet for Amundsen. Og han har en lignende beskrivelse av ferden dit.

«Amundsens glimrende planlegging, kameratenes omhyggelige forarbeider og våre hunders utholdenhet hadde gjort ferden til en rekreasjonsreise», skrev han i boken «Gjennem isbaksen».

Savnet hjemme

Hardbarka polarkarer kan man skrive mye om. Bragdene deres, personlighetene, lynnet. Mindre kjent er påkjenningen – ikke på ishavet, men hjemme i byen og bygdene. Der satt kvinner med ungeskokker, mens mennene kunne være borte i flere år.

PÅ HELTENS FANG: Helmer Hanssen med barnebarnet Helmer Hanssen Høgstad (nå 74 år) og Anne Lise Caplan Thorkildsen (nå 70 år) på fanget. Foto: Privat  Foto: Privat

 

Helmer Hanssen Høgstad (74) er Helmer Hanssens barnebarn. Hans mor, Reidun, ble født mens Helmer var på sørpolsekspedisjon sammen med Roald Amundsen.

– Hun fortalte at det første hun husker som barn, var da han kom hjem til Tromsø. Det var stor mottakelse på Prostneset, forteller Hanssen Høgstad.

Den fullskjeggede mannen tok datteren opp på armen og ga henne en klem. Hun skrek så hele byen hørte det.

– Dette var første gangen de møttes. Han visste ikke at han hadde fått en datter før han kom til Oslo, forteller barnebarnet –Lille-Helmer som bestefaren kalte han.

For Helmer Hanssen gikk det heldigvis bra. Han returnerte til Tromsø etter 18 år i Roald Amundsens tjeneste.

– Hos min mor og bestemor, der var det et savn. De visste ikke om bestefar kom hjem i det hele tatt. Den usikkerheten var fæl. Bare unntaksvis hørte jeg noen bemerkninger om denne tiden. Så lenge det går bra, glemmes slikt raskere, sier Helmer Hanssen Høgstad.

Modig mann

STOLT: Anne Lise Caplan Thorkildsen (70) var grandniese av Helmer Hanssen. Hun husker den stramme, korte mannen godt.  Foto: Privat

 

Anne Lise Caplan Thorkildsen (70) husker Helmer Hanssen godt. Den rakryggede mannen var gift med hennes mors tante, som gjorde Helmer til Anne Lises grandonkel.

– Om jeg skal beskrive han, så må det være at han var en liten mann med rygg rett som en linjal. En stram herre som alltid brukte bowlerhatt. Det ble signaturen hans: bowlerhatt, slips og et ur i lommen. Føttene var så små at han måtte ha spesialbestilte sko, forteller Anne Lise med en trillende latter.

monument: Polarhelten Helmer Hanssen. En bronsestatue i helfigur utført av Per Ung viser Hanssen med slede og hundespann på Sydpolen. Statuen står ved polaria og ble avduket i Tromsø 14. desember 2011.  Foto: Innsendt

 

Men om føttene var små og veksten kort, var Helmer en stor mann i hennes øyne.

– Vi er veldig stolte av familien vår. Ishavsfolket var flotte mennesker. Under krigen visste vi ikke om vi kom til å bli drept, og da var det godt å ha slike sterke mennesker rundt seg, sier Anne Lise.

Hennes far var jøde, og ble deportert til konsentrasjonsleir i Tyskland under okkupasjonen av Norge. Verken faren eller onklene hennes kom fra det i livet.

– Helmer var høyt aktet i Tromsø under krigen. En gang han var innom politistasjonen gjorde en tysk offiser honnør til ham. Helmer snudde ryggen til og spyttet i avsky. Han var en modig mann Ikke alle hadde turt å gjøre slik. Hans person gjorde at vi berget litt av våre eiendeler, sier Anne Lise.

Husker ham: Anne Lise Caplan Thorkildsen (70) var grandniese av Helmer Hanssen.  Foto: Privat

 

Hun beskriver Tromsøs mest kjente polarhelt som en stillferdig og rolig mann. Men han hadde temperament og en velutviklet rettferdighetssans.

Likevel fikk Helmer Hanssen sparken av Roald Amundsen på «Maud»-ekspedisjonen. Amundsen var ikke fornøyd med måten Hanssen opptrådte som skipper på skuta. Hanssen ble satt i land i Nome, Alaska – uten penger til hjemreise.

Polarsjåvinismen

Få land har i moderne historie og i fredstid lagt under seg så mye land som Norge. Meteorologisk institutt annekterer Jan Mayen på vegne av Norge i 1922. Svalbard ble en del av Norge i 1925. Grønland var en del av Norgesveldet fra siste halvdel av 1200-tallet til 1814. Det var på tide å sette skapet på plass.

10. juli 1931 innleder Norge en tre år lang okkupasjon av det østlige Grønland. Norge hadde ambisjoner etter de store bragder polarheltene hadde gjennomført i noen tiår allerede. Det kan ha gitt seg utslag i hvordan nordmenn så på andre folk. Eller som apoteker Zapffe sa det om et samarbeid med italienere:

«De svarte taterne skulle aldri været med. De passer ikke blant Nordmænd».

Hvem fikk stempelet som en forfengelig, hovmodig og innbilsk skrythals, en tåpelig drømmer med slett smak? En uniformsgal, nervøs, latterlig og bortskjemt en, uten selvkontroll? En gullgallonert fascistisk narr som ifølge Amundsen det var latterlig å tro kunne ta seg fram i polområdene, siden han tilhørte en «halvtropisk rase»?

– Det er Umberto Nobile. Amundsen kommer med disse karakteristikkene i sin bok «Mitt liv som polarforsker». Dagbladet kaller boken fra 1927 for Amundsens litterære selvmord.

12. mai 1926 fløy luftskipet «Norge», med blant annet Umberto Nobile, Lincoln Ellsworth og Roald Amundsen ombord, over Nordpolen. Tre nasjonalflagg ble kastet mot isen, og dette er det første registrerte vellykkede forsøket på å fly over polen. To år senere, i mai 1928, forsøkte luftskipet «Italia» seg på den samme ferden. Den ekspedisjonen endte i en tragisk styrt som resulterte i en stor internasjonal redningsekspedisjon hvor blant annet Roald Amundsen deltok og forsvant  Foto: Bildet tilhører en samling glassdias samlet av kaptein Johannes Kristoffer Tornøe. Diaset er merket: Wilse - Oslo

 

Han skulle da også dø året etter. Det kommer fra førsteamanuensis Steinar Aas. Historikeren har skrevet Narviks historie, holder på med Bodøs, og har en biografi om Nobile på samvittigheten.

Amundsen dør

– Luftskipspioneren Umberto Nobile var forskjellig fra de to han så opp til, Nansen og Amundsen. Han var akademiker og luftskipsorientert. På ferden med «Norge» over Nordpolen i 1926 er han redd for å styrte, mens Amundsen håper de gjør det. For da skal han redde dem ut, sier Steinar Aas.

Minnemerke: Bauta etter de omkomne etter redningsaksjonen i 1928 da Amundsen forsvant i søken etter Umberto Nobile. Reist i 1969 i Telegrafbukta og ofte omtalt som Nobile-monumentet mens det egentlig heter «samholdets monument».  Foto: Peter Reinholdtsen

 

To år senere skulle Amundsen faktisk få mulighet til å berge Umberto Nobile. I mai 1928 havarerer luftskipet «Italia». 18. juni lettet Amundsen med sjøflyet «Latham» fra Tromsø. Han var med i det som fremdeles i dag er karakterisert som en av verdenshistoriens største redningsaksjoner.

1500 mann og en rekke fly, skøyter, skip og isbrytere var involvert. «Latham» forsvinner, og skal aldri bli funnet igjen. Det havarerte et sted mellom Tromsø og Bjørnøya. Nobiles blir berget, men han mister seks mann. Amundsen dør i et forsøk på å berge Nobile – som altså berger seg. Det setter sinnene i kok.

– Nobile ble persona non grata så kraftig at han ikke skulle få besudle norsk jord. Han ble skipet til Narvik, hvor landgangen gikk direkte fra skipet og rett inn i togvognen. Han berørte ikke Norsk jord fra han lettet fra Vadsø i mai 1928 før han kom tilbake til Tromsø til avdukingen av monumentet til minne om alle som døde i aksjonene, den høyreiste bautaen i Folkeparken i 1969, sier historiker Steinar Aas.

Roald Amundsen knepper jakken før avgang med flybåten Latham fra Tromsø i forkant av redningsaksjonen til Umberto Nobile. 18. juni 1928 ble Amundsen, en norsk kollega og fire franskmenn sporløst borte etter å ha lettet fra Tromsø.  Foto: ukjent

 

Gjentar bragdene

I morgen starter minnemarkeringen «Nansen-Amundsen-året 2011». En av de sentrale der er polarhistorikeren Harald Dag Jølle. Han er ansatt ved Norsk Polarinstitutt. Ved siden av pionerånden til slike som Nansen og Amundsen, mener han det var tre viktige årsaker til de norske suksessbedriftene.

– Da de kom hjem fra Sydpolen feiret man skiene. Det passet godt i bildet av Norge som vinterlandet, mens de andre forutsetningene ikke kom like tydelig fram. Man skal heller ikke undervurdere inspirasjonen fra Nordenskiöld og den kunnskap de hentet fra ishavsmiljøet og arktiske minoriteter, sier Harald Dag Jølle, som fortsetter:

– Da Amundsen la ut mot Sydpolen var det med et inuittisk hundespann og en bekledning som var garvet i Indre Finnmark og sydd i Tromsø. Og han hadde Helmer Hanssen med seg i spannet.

Prostneset: På Prostneset har Roald Amundsen fått sin egen plass. Her avbildet i 2008, lenge før den nye havneterminalen var på plass i bakgrunnen.  Foto: RONALD JOHANSEN Ronald Johansen

 

Sammen med Jan-Gunnar Winther, Vegard Ulvang og Stein P. Aasheim skal Jølle til Sydpolen. De skal repetere ruta til Amundsen-ekspedisjonen. Det betyr 1.300 kilometer i isødet.

– Det vi skal gjøre i moderne tid kan ikke sammenlignes med Amundsen-ekspedisjonen. Vi er fire eksperter som på hvert vårt vis skal formidle kunnskap som landet har tilegnet seg etter 100 år i Antarktis, sier han.


Hentet med fly for å rekke markeringen

Jan-Gunnar Winther og Stein P. Aasheim ble i natt flydd inn til Sydpolen for å rekke morgendagens markering.

 

For å sette deres 1.300 kilometers tur i perspektiv: Etter år isolert på «Maud»-ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen, bestemmer Amundsen at det må sendes telegrammer hjem om forsinkelse.

1. desember 1919 legger Helmer Hanssen ut med slede til nærmeste telegrafstasjon. Han gikk til Anadyr ved Beringhavet tilbake til Ayonøya. Da han kom tilbake etter å ha tilbakelagt 4.000 kilometer fikk han sparken av «chef» Roald Amundsen.

Uten de som er listet opp under her, hadde ikke Norge vært den samme nasjonen som i dag. Dette er en ikke uttømmende liste over kvinner og menn fra Tromsø som har bidratt til nasjonens stolte polarhistorie:


Ishavsheltene
  • Andreas Beck: 1864 - 1914. Ishavsskipper, deltok på Svalbardekspedisjonen i 1908 og Amundsens Sørpolsekspedisjon 1910-12. Døde om bord i Fram 18. mars 1914.
  • Bernt Bentsen: 1860 - 1899. Deltaker på Nansens Framferd 1893-96 og Wellmans nordpolekspedisjon 1898, hvor han døde.
  • Paul Bjørvig: 1857 - 1932. Allerede som 13-åring ble han fangstmann på Ishavet. Deltok på mange ekspedisjoner i Arktis og Antarktis, blant annet Wellmanns ekspedisjoner.
  • Elling Carlsen: 1819 - 1900. Ishavskaptein. Utførte i 1863 den første omseiling av hele Spitsbergen; i 1868 trengte han seg inn i Karahavet; i 1871 fant han nær Novaja Semljas nordspiss leirplassen etter Willem Barentsz.
  • John Schjelderup Giæver: 1901 - 1970. Polarforsker, pressemann og forfatter. Redaktør i Tromsø stiftstidende og Vesteraalens Avis fra 1922 til 1929.
  • Johan Hagerup: 1846 - 1924. Islos, ishavsskipper og overvintrer. Under overvintringene gjorde han nyttige observasjoner for «Det meteorologiske institut» i Kristiania.
  • Helmer Hanssen: 1870 - 1956. Polfarer, hundekjører, deltok på tre polarferder med Amundsen, Amundsens trofaste ledsager gjennom mange år. Født på Bjørnskinn i Vesterålen, flyttet til Tromsø.
  • Peter Leonhard Hendriksen: 1859 - 1932. Harpuner, skipper, deltaker på Nansens Framferd over Polhavet og Otto Sverdrups 2. Framekspedisjon til arktisk Canada. Født i Balsfjord, harpunér på Ishavet som 14-åring.
  • Isak Isaksen: Født 1877. Ishavsskipper og islos fra Tromsø, født i Nordkjosbotn. 49 sesonger på Ishavet. Theodor Claudius Jacobsen: 1855 - 1933. Førstestyrmann på første Nansens Framferd over Polhavet.
  • Halfdan Jakobsen: Født 1912. Ishavsskipper. 67 turer til Ishavet. Deltok på mange ekspedisjoner til Svalbard og Grønland og også mange redningsekspedisjoner. Ga "Polstjerna" til Arktisk Forening.
  • Guttorm Jakobsen: Skipper med 50 sesonger på Ishavet. Skipper på flere ekspedisjoner i Arktis og Antarktis, bl.a. på "Norsel" tre sesonger for Maudheimekspedisjonen 1949-52.
  • Lars M. K. Jakobsen: Født 1881. Ishavsskipper. Kjent for flere norske og utenlandske ekspedisjoner i arktiske områder. Fant likene og dagbøkene av Tessem og Knutsen fra Amundsens Maudekspedisjon i 1921.
  • John Albert Jakobsen: 1914 - 1971. Ishavskipper. Deltok på ekspedisjon til Antarktis. Fikk bygd, eide og var skipper på legendariske Harmoni.
  • Anton Jakobsen: Født 1874. Banksjef, formann for Arktisk Forening i Tromsø, ishavsreder, stortingsmann (V), ordfører i Tromsøysund kommune, medlem av Norges Svalbard- og Ishavsråd (NSIR). Ishavskatedralens far.
  • Edvard Holm Johannesen: 1844 - 1901. Ishavsskipper opprinnelig fra Balsfjord. Den første som seilte om Novaja Semlja, oppdaget øya Ensomheten.
  • Hans Christian Johannessen: 1846 - 1920. Ishavsskipper. Opploddet farvannet for Nordenskiolds Vega-ekspedisjon i Nordøstpassasjen. Solgte Gjøa til Amundsen.
  • Johan Kjeldsen: 1840 - 1909. Ishavsskipper. Oppdaget Kvitøya.
  • Gustav Adolf Lindquist: 1884 - 1934. Fangstmann, overvintrer og hundekjører på Svalbard og Grønnland.
  • Anton Lund: Født 1864. Deltok på Amundsens Gjøaekspedisjon. 25 turer på Ishavet som fangstmann, bestemann, harpuner og skipper.
  • Fritz E. Mack: Ishavsskipper. Var i 1870-årene med å finne nye fangstområder rundt Novaja Semlja. Har Mackøya oppkalt etter seg.
  • Hans Larsen Norberg: 1861 - 1917. Fiskerbonde, forsker og fangstmann.
  • Henrik Bergeton Næss: Født 1868. Pioner i Spitsbergens gruvedrift, ishavsskipper. Dro til Svalbard som 8-åring. 14 år gammel var han skytter. Hadde 36 år i Nordishavet.
  • Karl Pettersen: 1826 - 1890. Geolog, adjunkt, tollkasserer, polarforsker, beskrivelser av isforholdene i Arktis, grunnlegger av Tromsø Museum.
  • Henry Rudi: 1889 - 1970. Fangstmann på Svalbard, kalt "isbjørnkongen" da han hadde en rekord som aldri vil bli slått med 713 skutte isbjørner på sine ekspedisjoner.
  • Petter Tessem: Deltok på Mausekspedisjonen 1918-25. Omkom på turen.
  • Sivert Tobiesen: 1821 - 1873. Ishavsskipperen og overvintreren bragte de første meteorologiske observasjoner fra arktiske strøk hjem til Tromsø og Norge.
  • Erik A. Ulve: 1833 - 1896. Ishavsskiper. Utforsket områdene rundt Novaja Semlja.
  • Wanny Woldstad: 1895 - 1959. Første kvinnelige fangstmann på Svalbard. Wanny forkortelse av Ivanna Margrethe Ingvardsen.
  • Søren Zachariassen: 1837 - 1915. Ishavsskipper som innledet kulldriften på Spitsbergen.
  • Jens Julius Øien: 870 - 1942. Ishavsskipper og islos ved Spitsbergen og Grønnland.
  • Kilder: Eget tekstarkiv tilbake til 1898, Ytrebergs byhistorie, Norsk Polarinstitutt og Vågemot forlag.