Folket som forsvant:

Tromsø-samene som ble «svensksamer»

«Svensksamen» Maria Blind (84) og familien hennes lengter hjem til reinbeitene i Tromsø.

Maria Blind var 30 år første gang hun bodde innendørs. Hun savner livet ute i naturen, men erkjenner at det har sine fordeler å bo innomhus. 

nyheter

Maria Blind (84) var født og oppvokst i sameleiren i Tromsdalen. Her er hun avbildet ved sitt hjem i Karesuando i Nord-Sverige. 

Reportasjen "Folket som forsvant" var på trykk i iTromsøs papirutgave første gang 12. november 2011. Reportasjen er nå digitalisert til glede for nye lesere.

– For en by det var! Med et vennlig folk. Vi kunne kjøpe bananer og appelsiner. Det var et herlig sted, et sted som ennå har mitt hjerte. Et sted jeg ennå kaller hjem.

«Svensksamer» kalles de på folkemunne i Norge. De er samer som holder til på svensk side av grensen. Ofte krangler de med den norske stat om sommerbeiterett på vår side. Men de ser ikke på seg selv som gjester i Norge, Maria Blind og familien hennes. Den krokbøyde 84-åringen er født i Tromsdalen og trådte sine barnsbein langs elvebredden. Nå bor hun i den svensk-finske grensebygden Karesuando, fire timers biltur fra Tromsø.

Dette er historien om hvordan Tromsø-samene ble «svensksamer».

Ulovlig

I fjor vår skjedde det noe som ikke har skjedd siden 1939. «Svensksamenes» rein ble ført til sommerbeite ved Storsteinnes. Trailere lastet med rein krysset finskegrensen og kjørte gjennom Skibotndalen. Reinen tilhørte Nils-Anders Blind (56), Marias sønn. I det han passerte grensestasjonen fikk han den usynlige merkelappen «svensksame». Reinen var også svensk, men beitelandet de skulle til var norsk.

– Vi satte ut reinen i Balsfjord kommune – helt ut mot Storsteinnes, forteller Nils-Anders, som er svensk statsborger.

Å sette ut svensk rein helt ned i fjæra er som å hytte med neven mot nasjonalstaten Norge. Myndighetene mener reinbeitekonvensjonen fra 1972 ikke gir svenskene rett til å sette ut rein så nært kysten. Konvensjonen gikk ut på dato i 2005, men Norge lagde da en egen reinbeitelov som i hovedsak er en videreføring av den utdaterte konvensjonen fra 1972. Snart skal en ny konvensjon være klar. I mellomtiden forholder Blind-familien seg til Lappekodisillen fra 1751.
Reinbeitekonvensjoner

  Foto: Marius Hansen

Flere ulike konvensjoner har regulert grenseoverskridende reindrift. Den siste reinbeitekonvensjonen ble inngått i 1972.

  • ■ Reinbeitekonvensjonen fra 1972 skulle opprinnelig gjelde i 30 år, men ble forlenget med tre år i påvente av forhandlinger (som startet i 2001) om ny konvensjon.
  • ■ Da forhandlingene strandet, opphørte konvensjonen å gjelde 1. mai 2005. Det ble deretter (17. juni 2005) i Norge vedtatt en egen lov: «Lov om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting i Sverige» som var en videreføring av bestemmelsene i 72-konvensjonen.
  • ■ Forhandlingene ble gjenopptatt høsten 2005, og man kom til enighet om en avtale som er undertegnet av landenes myndigheter – men ikke behandlet i storting/Riksdag.
  • ■ Forhandlingene ble gjenopptatt høsten 2005, og man kom til enighet om en avtale som er undertegnet av landenes myndigheter – men ikke behandlet i storting/Riksdag.
  • ■ Reinbeitekonvensjoner ble signert i 1919, 1939, 1949 og 1972.
 

På den tiden var Norge i union med Danmark. Kodisillen stadfester at samer med vinterbeite på svensk side fortsatt har adgang til sommerbeitene på norsk side av grensen. I tillegg måtte samene velge statsborgerskap i ett av landene.

Mens herrefolket vårt signerte avtalen som regulerte reindriften, hadde flere samiske familier tilhold i Tromsdalen fra vår til høst.

– Jeg kan spore slekten min tilbake til 1600-tallet. Helt siden vi først ble tegnet inn i kirkebøkene har vi hatt sommerbeite i Tromsø-området og hatt leir i Tromsdalen. Det er naturlig å tro at reinen fulgte omtrent samme led også før den ble temmet en gang mellom 1400 og 1600-tallet, sier Nils-Anders.

I år gjentok Blind-familien reinflyttingen til Balsfjord.

– Det er i dette området vi historisk sett hører til. Nå kommer vi hjem, sier Nils-Anders.

Men helt hjemme er han ikke. Drømmen er å ha sommerbeite et annet sted også.

Historiene

Maria Blind har nettopp servert bidos til sønnene Nils-Anders og Lars-Henrik Blind, samt en fotograf og en journalist.

– Hvor i Tromsø er du fra, spør hun fotografen.

– Tromsdalen.

– Ja, jeg hører det, sier Maria på svensk.

Ved kjøkkenbordet i Karesuando forteller hun historier fra tiden i Tromsdalen. Historien om gutten som druknet da han skulle over Rystraumen, handelsmannen i Tromsdalen som ble skutt av tyskerne fordi han hjalp motstandsbevegelsen og historien om livet ute i naturen.

– Å, hvor jeg savner livet i naturen. Jeg var ung da vi ble bosatt her i Karesuando i 1961. Vi ville jo bo i naturen. Det var den største sorgen ved å flytte inn. Det er et hardt liv ute, men det er vakkert, sier Maria.

Hun var 30 år første gang hun bodde i et hus.

– Det skar i hjertet å bo inne, men når man blir gammel har det sine fordeler, sier Maria med et lunt smil.

Men hvordan havnet samejenta fra Tromsdalen i et hus i den svenske delen av Karesuando?

Ett svar er at familiens vinterbeite er på svensk side i nærheten av Karesuando. Et annet svar er forflytningen av samer i århundrer, nasjonalstatenes interesser, krigen og reinbeitekonvensjoner.

Hestehandel

Før sommeren 2010 hadde det ikke siden 1939 vært satt ut svensk rein så langt ut mot kysten på norsk territorium. I 1923 forsvant beiteretten i Tønsvik og Tromsdalen. Kun strørein trakk ennå mot dette området.


Dette er Lappekodisillen

Lappekodisillen fra 1751 regulerer reindriftsutøveres rettigheter og plikter når grensen mellom Norge og Sverige krysses (Finland var en del av Sverige på den tiden).

  • ■ Ved grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751 måtte forholdet til reindriften avklares. Dette resulterte i den såkalte Lappekodisillen, som var et tillegg til grensetraktaten mellom de to land.
  • ■ Det er denne kodisillen Blind-familien og flere andre familier med vinterbeite på svensk side forholder seg til (i 2011, journ.anm.), i påvente av en ny reinbeitekonvensjon.
  • ■ For første gang måtte den nomadiske befolkningen velge statsborgerskap i Norge eller Sverige, alt etter hvilken side vinterbeitet var.
  • ■ Hovedårsaken til krav om statsborgerskap er å kunne innkreve skatt.
  • ■ Lappekodisillen setter også krav til kystbefolkningen. «(…) da de venligen skal imodtages, beskytes og hjelpes tilrette, endogsaa udi Krigs Tider.».
  • ■ Kodisillen er klar på hvordan reindriftsutøvere skal opptre når de kommer inn i det landet de ikke har statsborgerskap i (oversatt fra dansk): «Og på begge sider må de fremmede lapper ta seg nøye i akt, slik at de ikke ved flyktnings ferd gjør landets egne innbyggere noen skade, enten vinter eller sommer, på skog, åker eller eng, multebær eller «Hiort Ron-Myrer» eller noe annet ulovlig. Skaden bør straks erstattes (…)».
 

Bård A. Berg er historieprofessor ved UiT, med samisk historie som sitt spesialfelt. Han mener samene som holdt til i Tromsø-området ble presset bort.

– For hver reinbeitekonvensjon siden 1751 har reindriftssamene fra svensk side av grensen tapt beiteland. Samfunnet gikk fremover, veier ble bygd, og et folk ble forskjøvet inn i landet. På 1950-tallet var det trangt om beitene i Kautokeino reinbeiteområde, og mange familier fikk tilbud om å flytte lenger sør der myndighetene mente det var bedre plass, forteller Berg.

En av Kautokeino-familiene som kom inn i Tromsø-området med reinflokken var Oskal-familien. En muntlig avtale ble gjort med Blind-familien om å få holde seg i området, for så å reise videre sørover. Samtidig ga den norske stat i brevs form grønt lys til at Oskal-familien kunne bruke Tromsø-området til sommerbeite.

I brevet skriver lappeoppsynsmann Magnus Høeg at Oskal-familien kan beholde området rundt Tromsø til sommerbeite, og heller ta striden med de svenske samene når den tid kommer.

Ifølge Bård A. Berg er det nå flere interesser å ta hensyn til.

– Tar vi for oss Oskal-familien har de bruksrett til sommerbeite i området rundt Tromsø. Samtidig er det reindriftsfamilier som har vinterbeite i Sverige og som historisk sett har hatt sommerbeite i Norge. De mener altså å ha historisk rett til å bruke områdene, forklarer Berg.

Ser mot Tromsø

Nils-Anders Blind er ikke fremmed for å ha rein helt inn mot Tromsø.

– Etterkommerne av familiene som holdt til i Tromsø, men som nå blir regnet for å være svensksamer teller opp mot 1.000, store og små. Drømmen er å ha reinbeite i vårt opprinnelige område på fastlandet og på øyene rundt Tromsø. Jeg innser at dette neppe kommer til å skje, erkjenner Nils-Anders.

Blind og Oskal-familien har et godt forhold. Sistnevnte har bruksretten til sommerbeite i området rundt Tønsnes og Tromsdalen.

– Blind-familien og vår familie møttes på begynnelsen av 1950-tallet. Min far og Nils-Anders" far hadde et godt forhold de også, sier reineier Tore Oskal.

Da Blind-flokken ble flyttet over til Balsfjord i fjor vår, skjedde det uten forvarsel. Men både Nils-Anders og Tore husket avtalen fedrene inngikk på 1950-tallet.

– Det er riktig at vi i utgangspunktet var på vei sørover, men vi fikk altså tildelt sommerbeitet rundt Tromsø av den norske stat, sier Tore Oskal.

TROMSØ: Bildet viser en lavvo på Tromsøya, trolig rundt der sentrum er i dag. Dateringen er uklar, men motivet ble trolig foreviget på 1800-tallet. 

Nils-Anders Blind understreker at de ikke er i konflikt med andre reindriftsfamilier i Tromsø-området.

– Det er å måle 50 års bruk opp mot flere hundre års bruk av området. Det er ikke feil på folket i Tromsø eller reindriftssamer. Nei, ansvaret for at Tromsø-samenes familier er skjøvet bort fra sitt hjem legger jeg på nasjonalstatene, sier Blind-familiens overhode, med en klar, hard stemme.

Stengte grensen

Dikka Storm ved Tromsø Museum har skrevet hovedoppgave i geografi om kystsamisk bosetting. Endringer i reindriften, nye bosettinger og befolkningsøkning mener hun er årsaker til at det ble gnisninger mellom reindriftsutøvere og den norske befolkningen så tidlig som 1860-tallet.

Dette skiltet står på brua over elven som skiller finsk og svensk Karesuando. Flere reindriftssamer mener dette er et geografisk sentrum i Sápmi. 

– Samene fikk mye større flokker fra 1860-tallet. Enorme mengder med rein kom flyttende til halvøyene og ute på de store øyene i Troms. Kombinert med en stor befolkningsøkning i landsdelen, ble det mot slutten av århundret gnisninger som endte med flere reinbeitekonvensjoner mellom statene, forteller Storm.

Landegrenser ble trukket midt gjennom det som var reindriftssamenes vinterbeiter.

– Grensen mellom Sverige og Finland ble stengt. Dermed flyttet samer til Sverige, og så til norsk side. Dette var tvangsforflytninger som fikk dramatiske følger, sier Storm, og utdyper:

– Jeg har registrert kulturminner i et område hvor det før i tiden var sommerbeite. Skolesaker og annet lå i gammene slik de ble forlatt da reindriftssamene måtte flytte. Det er veldig mye sorg som ikke er bearbeidet, sier Storm.

Begravd

Nils-Anders Blind mener stenging av grenser og deportasjon er et av de såreste punktene for reindriftssamer.

– Jeg vil sammenligne det med Stalins deportasjoner i gamle Sovjet. Vår forflytning var mindre dramatisk og uten våpen, men med trusler om bøter og tvangsslakting, sier Blind.

MINNER:MariaBlind (84) og sønnenNils-AndersBlind studererfamiliealbumet. 

I 1905 ville ikke den norske stat at svensksamene skulle få drifte på norsk side. I 1919 kom en ny konvensjon som tvang reindriften på øyene inn på fastlandet. Krigen gjorde reinflyttingen minimal, og i 1949 kom enda en konvensjon som følge av at beiteland lå brakk. I 1972 kom den reinbeitekonvensjonen som norske myndigheter i 2005 førte inn i lovverket.

– Alle konvensjonene gjorde reinbeiteområdene til samer med vinterbeite på svensk side mer avgrenset. Jeg bruker ikke ordet « svensksame». Mange av slektningene deres ligger begravd på kirkegårdene i Tromsø og området rundt. Dette er deres hjem. De forholder seg til sine bruksområder. Ikke eiendomsrett, men bruksrett, forklarer Storm.

Dokumentert

Mauken/Tromsdalen Reinbeitedistrikt fikk i 2006 en erstatning på 10 millioner kroner fordi Forsvaret hadde bygd vei mellom skytefeltene Mauken og Blåtind i Indre Troms. Erstatningen ble mulig fordi distriktet blant annet kunne dokumentere reindrift i området i lang tid.

– Det som ble dokumentert var vår historiske bruk av området. Vi er avspist med stadig mindre beiteland over hundre år. Noe som følge av utbygginger i samfunnet, mens andre områder er gitt bort. Jeg føler meg verken norsk eller svensk, sier Nils-Anders Blind.

Førstespråket hans er samisk, andrespråket norsk, tredjespråket finsk og fjerdespråket er svensk.

MARIAS MOR: Her er Anna Britta Hurri, Marias mor, fotografert ved en bygning i Tromsø som minner om rødbanken. 

Tilhørigheten til Tromsø er sterkest hos den eldre generasjon, dem som holdt til i sameleiren i Tromsdalen. 84-årige Maria Blind er ikke i tvil når hun blir spurt om hun føler seg som tromsøværing.

– Jeg kjenner det. Det sitter her, sier Maria mens hun legger hånden på hjertet.

– Det er barndomsminnene. Jeg glemmer dem aldri.