Hva har skjedd med Posten?

Før var Posten en av Norges sikreste arbeidsgivere. Fikk du jobb i Den kongelige norske postvesen, kunne du sannsynligvis lene deg tilbake i godstolen i sikker forvissing om at her kunne du bli til du fylte 67 år, om du skulle ønske det.

Holmestrand 20150203. En lastebil fra posten. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix 

nyheter

Verden forandrer seg. Det var lite som var så solid som en aksje i Kodak eller Nokia i 1997 – som vipps – noen år senere var papiret ikke mer verd enn «the paper bag that once had held the wine, thrown without caution», som David Allan Coe ordla det i countrysangen «Greener Than The Grass (We Laid On)».

Ronny Bratten 

 

Digitaliseringen av verden har redusert behovet for postombæring. Det skrives langt færre brev, og til og med de tradisjonelle julekortene fyller ikke lenger postkassene slik de pleide å gjøre. Færre abonnerer også på papiraviser. På den annen side bestiller vi stadig større mengder skrap fra eBay, Amazon, Wish og Alibaba som også må leveres. Helt uten ansatte kan derfor heller ikke Posten være, selv om antallet stillinger er redusert med over 10.000 de siste tyve år.

Jeg har full forståelse for at det kan være tøft å jobbe i Postvesenet. Det er sikkert kjeft å få fra misfornøyde kunder som ikke helt kan forstå hvorfor en pakke bruker to dager fra en fabrikk ved ei forurenset elv i Kina og til Oslo, men sytten dager fra Sinsenkrysset og til postterminalen på Langnes, eller hvorfor et brev bruker lengre tid fra Sørreisa til Fauske nå enn da Neil Armstrong foretok noen lekne hopp på månen i 1969.

Jeg skjønner at man i en presset hverdag må prioritere oppgavene nøye. Det er blant annet derfor Posten har sluttet å levere på lørdager, noe som vel først og fremst et tap for de av oss som sitrer av spenning på hvor mye strømregningen måtte være på. Nå i helga meldte NRK om at beboere på øde steder selv må hente posten sin på nærmeste tettsted. I de små bygdene Lonkan, Helgenes og Brottøy på Helgeland får beboerne 5 timers reisevei for å hente posten sin.

Da er det litt interessant å se på hva Posten faktisk bruker de ansattes arbeidstid til.

Før jul sendte jeg, som så mange andre, noen julegaver. Jeg merket meg det nye tilbudet «digitalt frimerke», som går ut på at man velger noen alternativer på postens hjemmeside, og får tildelt ni bokstaver som skal påføres brevet der man normalt plasserer det klassiske frimerket. Det er egentlig en snop tjeneste: Det går fort å velge alternativer, og man kan til og med betale med Vipps. «Bravo, Posten!», utbrøt jeg og la pakken i nærmeste postkasse. (Ok, jeg sa vel ikke «Bravo, Posten!» sånn på ordentlig, men jeg kunne godt gjort det. Det er til og med mulig jeg tenkte det.)

Jeg må derfor bli trodd på at jeg ikke vanligvis tenker ondsinnede tanker om Posten. Helt til jeg fikk et diskret, lite brev her om dagen.

I gamle dager betød «diskret avsender» at du antakelig hadde bestilt en sjømannsbrud på postordre. I dag kan det like godt være en strafferregning fra Posten Norge AS.

«Vi har registrert manglende porto på din postforsendelse. Her er faktura på restporto og ekspedisjonskostnader. Sum inkl. MVA. kr 107».

Skammen skylte gjennom meg, og jeg håpet oppriktig at min venn i Bodø – av alle steder – hadde mottatt pakken. Det kunne heldigvis bekreftes av posten: «Det understrekes at sendingen din likevel er sendt videre til mottaker». Da var det vel bare å bite i seg ydmykelsen og gjøre opp for elendigheten – helt til jeg så at det var mulig å logge seg inn på nett og se bilde av hva overtredelsen besto av. Som sagt, så gjort.

Og da fikk jeg meg jammen en overraskelse. På oppgitt nettadresse, med innloggingsdetaljer, fantes det intet mindre enn fire gode, detaljerte bilder av forsendelsen min.

Jeg hadde nemlig krysset av for at brevet mitt veide mellom 101 og 350 gram, og ikke var tykkere enn 2 cm. Jeg hadde imidlertid IKKE fått med meg av det var et eget alternativ som het «over 7 cm bredt eller om lengden eller bredden overstiger 35,3 x 25 cm». Sånn rent bortsett fra at det skal godt gjøres å ha et brev som er 35,3 x 25 cm langt, eller bredt for den saks skyld, er det uvanlig klumsete å ha kravet om brevets størrelse som et underpunkt under kravet om at brevet ikke skal være mer enn 7 cm tykt.

Og, skulle det vise seg på bildene, brevet jeg sendte var (hold på din eventuelle hatt) 36,8 x 25 cm, altså 1,5 cm lengre enn det skulle vært for å slippe unna med de 42 kronene jeg vippset Posten. Den 21. desember – midt i den antatt mest hektiske tiden for postansatte – har altså noen merket seg brevet mitt, tenkt at det var litt stort for å ligge i 42-kronerskassa, målt det med linjal (fremgår på bildene), fastslått at det var 15 millimeter for langt, tatt bilder, lagt disse på nett og skrevet ut en faktura til meg på 107 kroner. En bra dag på jobb.

Regler er regler. Jeg skulle betalt 80 kroner i stedet for 42 kroner i porto. Eventuelt kunne jeg tapet inn den for lange delen av konvolutten, hvilket jeg ikke gjorde. Det må jeg ta konsekvensen av. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det hadde vært mer samfunnsnyttig om fyren som tok bilder av brevet mitt, i stedet leverte post på yttersia av Helgeland.