Fra sidelinja

«Nå må det snart skje noe nytt»

Den digitale tidsalder er over oss, ingen tvil om det. Med den kommer det både nye forretningsmodeller og nye jobber, nye maskiner og roboter og kanskje et eller annet selvkjørende. Men det kommer også en hel del tull og tøys og hype, og historiefortellinger helt uten rot i virkeligheten.

Lite Innovasjon: Stein-Gunnar Bondevik mener det har skjedd lite revolusjonerende i samfunnsutviklingen de siste tiårene, dersom man ser bort fra internett og mobil. Foto: AP Photo/Marcio Jose Sanchez  Foto: Marcio Jose Sanchez

nyheter

La oss aller først se på en av de mest gjentatte fortellingene om vår tid, som dessverre ikke blir mer sann selv om den gjentas, nemlig at «vi lever i en verden der endringene går raskere og raskere». Særlig politikere går rundt og sier dette, det er blitt nærmest en slags standardinnledning på enhver tale.

Hva er dette egentlig, hva er det som går så raskt? Altså, verden endrer seg ikke så mye selv om folk oppgraderer mobilen sin fra versjon 10.1.1.12 til 10.1.1.13, slik at de nå kan swipe med albuen i tillegg til tommelen. Det er bare fordi vi lever livene våre trykt ned i skjermen at vi tror verden endrer seg så voldsomt.

Om vi i stedet løfter blikket og ser litt tilbake i tid, la oss si til perioden 1915 til 1950, så vil vi se at verden forandret seg – og da mener jeg virkelig forandring – langt raskere før i tiden.

I disse 35 årene hadde vi to verdenskriger, to russiske revolusjoner, en verdensomspennende økonomisk depresjon etter børskrakket i 1928, enorme folkevandringer, stater som kom, stater som gikk – plutselig en tirsdag morgen hadde noen vedtatt opprettelsen av Israel, for eksempel.

Vi fikk NATO og FN. Jammen, vil noen si, det skjer jo så mye på teknologisiden nå (versjon 10.1.1.14 ligger klar, nye emojer). Vel, i samme periode fikk vi telefon, TV, radio, privatfly, privatbil, strøm i husene, innlagt vann og vannklosett, fryseboks og kjøleskap – med andre ord ikke ubetydelige innovasjoner, som fikk enorme konsekvenser for både liv og arbeidsliv.

Sett i dette lyset er det fristende å si at det knapt har skjedd noe de siste tiårene. Vi har fått internett og mobil – that’s it. Ikke at det er små og ubetydelige innovasjoner, de har endret mye i måten vi lever og arbeider på, men likevel, sett i et historisk perspektiv står ikke vår tid fram som spesielt hendelsesrik. Så er det jo også slik at det nå er 30–40 år siden vi fikk mobiler, og cirka 25 år siden internett kom. Nå må det snart skje noe nytt, revolusjonsbegrepet kan ikke tøyes på dette viset.

Også i politikken går vi rundt og tror at det er så mye som skjer, Brexit og Trump og alt mulig – men sammenlignet med et par verdenskriger på rappen og noen millioner på rømmen over Atlanteren, er det vel ikke all verden å snakke om. Blir det ikke verre enn dette, går min generasjon over i historien som en eneste stor parentes.

Så er det altså denne fortellingen – om alt som går så fort – selv om det går historisk sakte, som brukes som grunnlag for å skremme bedriftseiere og arbeidstakere med den nye tid, den digitale revolusjon, som kommer så grusomt raskt og endrer alt vi gjør, over natta. Det er som om robotene kommer opp Drøbaksundet og gjør seg klar til maktovertakelse, snart er det ikke behov for noen av oss mer.

Dette er selvsagt bare propaganda, her er det mange lag med bull som må skrelles av før vi kommer til virkeligheten. Sannheten er den at arbeidslivet alltid har vært i endring, teknologi har endret og erstattet i all tid, og djerve bedriftseiere har implementert det meste av det som har lønnet seg å implementere, kontinuerlig.

Derfor har vi hatt roboter i bilindustrien i årtier, og kommer til å få flere, i flere industrier. Vi kommer til å se jobber bli borte og overtatt av maskiner, og vi vil se smartere og raskere maskiner som kan gjøre flere oppgaver enn tidligere.

Men det skjer ikke over natta, verden endrer seg ikke så raskt som man av en eller annen grunn skal ha det til, vi trenger ikke løpe rundt som hodeløse høns og rope digitalisering, hver gang vi møtes. Folk vil få tid til både å omstille og omskolere; ny teknologi har ofte en tendens til å omplassere heller enn å erstatte mennesker.

Her kommer derfor mitt hovedanliggende: Alle deltakere i arbeidslivet må forberede seg på en mer digital hverdag, og hele tiden være på utkikk etter nye måter å anvende teknologi på, for det er den eneste måten en kan henge med i konkurransen på og forbli lønnsom. Men i denne prosessen ikke bare bør, men skal man bruke hodet og ikke la seg rive med i bunnløse kostnadsspiraler.

Det er mange som har økonomisk interesse av å late som det haster mer enn det gjør. Det eneste som virkelig haster er å ivareta demokrati og personvern i all dataiveren.

Til sist, en spådom: Jeg tipper vi snakker om selvkjørende biler som noe som kommer, også i 2040.