Sideblikk

I politikken er du og jeg eksamensvakt – og karaktergiver

Det kan virke som om at kulturen for bruk av penger i det offentlige, stort sett blir sett på som om offentlige penger er Monopol-penger, og at den holdningen er rimelig godt forankret hos beslutningstakerne.
nyheter

Politikk er et spennende og omfattende fagfelt, som omfavner det meste av samfunnets mange utfordringer. I politikkens arenaer skal de fleste samfunnsoppgaver finne sin løsning – og helst ei løsning som de fleste applauderer og finner fornuftig.

I takt med økningen i kompleksiteten av samfunnets oppgaver og utfordringer, så blir nåløyet for å bli oppfattet som en dyktig politiker stadig vanskeligere. Vi ser at mange politikere sliter med å bestå eksamen i den rollen. De synes å glemme at det er du og jeg som er deres arbeids- og oppdragsgivere. Og ikke minst – karaktergiver for den jobben de gjør.

Partiprogrammets vinkling mot samfunnsoppgaver og dets løsninger, er salgsproduktet. Politikeren er selgeren som selger partiets program og prioriteringer til deg og meg, og blir dermed en viktig faktor i stemmesanking. Men når vi hører og ser hvordan politikere selger inn produkt og budskap, så utløser vel det noen spørsmålstegn i både ditt og mitt hode? For hvem i herrens navn er det som har sagt til dagens politikere, at de får oppslutning rundt eget produkt ved å rake ned på politiske motstandere – og deres partiprogram? I din og min verden er det vel slik at det er motsatt lærdom som blir innpodet i våre hoder. God salgslæring er aldri å rakke ned på konkurrenten og hennes/ hans produkt. Bruk salgsøyeblikkene til å selge inn egne ferdigheter og eget produkt. Det er da troverdighet for egen person og produkt oppnås. Det virker som dagens politikere ikke skjønner den troverdighetstesten. Troverdigheten til politikere er dermed rimelig langt unna ståkarakter.

En viktig faktor innen politikken er å fange de ulike oppmerksomhetssaker i samfunnet. Senterpartiet har funnet en oppmerksomhetsvinkling for sitt program i sentraliseringstrenden i samfunnet. De fosser dermed fram på meningsmålinger. Spesielt i utkantstrøkene, som sterkt føler at de blir behandlet noe annenrangs. I tillegg har de en smilende selger i Slagsvold Vedum. Han selger inn effekten av – og motstanden mot sentralisering, for alt det er verdt, og med en smilende jokerfjes. Det kan nesten virke som han sto modell for ”Joker i Nord”.

I Tromsø har sjarmskolens pensum i liten grad festet seg blant våre politikere. Nye som gamle. De messer stadig fram budskapet der det fremste salgsargument for egen politikk, er å rake ned på alle andres politikk og deres politiske selgere. Det får vel kanskje både deg og meg til å lure på hva det er med politikken som skaper en slik kultur?

Men det er håp. Se på Øyvind Hilmarsen. Høyres tidligere sjefsbulldog. Som leder av Tromsø Høyre, så imponerte han kanskje ikke så veldig mange – utenom eget parti, med fengende, applauderende og samlende politisk opptreden. Men i den seneres tid så har han våknet litt fra den dvalen hans politiske retrett ga han. Hans nylige innlegg om sentrum var et godt og engasjert innlegg med mange gode påpekninger – og uten å rake ned på andre partier og politikere.

Hilmarsen mente – noe enkelt forklart, at det kan ikke være slik at boligutviklingen i Tromsø sentrum skal stikke kjepper i hjulene for at sentrum blir et godt og levende sted med handel, kultur og flest mulig andre kreative aktiviteter. For summen av aktiviteter, er viktig for å skape et kreativt og levende sentrum. Slik at vi kan leve opp til vårt tilnavn. ”Nordens Paris”.

Hilmarsens visjoner synes å komme som en rullegardineffekt etter at han reduserte sitt politiske engasjement. Hvis det er så, så er det interessant. Skal vi dermed antyde at politikere stundom bør ta seg et friår i ny og ne? Fri fra politisk arbeid, slik at de får politikken på avstand ei stund. Kanskje de da kan finne fram til at den fremste salgsteknikk er ikke å rake ned på andre, men se på utfordringene i eget partiprogram – og selge det produktet med glimt i øyet og et vinnende smil?

I så måte har Ap sin nygamle Arild Hausberg muligheten til å vise at så kan skje. Ap synes å ville banke støv av Hausberg og plassere han som leder av Ap i Tromsø. Vi får dermed vente i spenning for å se om han ramler inn i det gamle rollemønster – eller henter fram ny læring og adferd, som tiden ”i frihet” kan ha gitt han.

Bjørn Andreassen banksjef i Handelsbanken  Foto: Jon Terje Eiterå

 

Ap i Tromsø har faktisk tenkt litt nytt. De har hentet fram Gunnar Wilhelmsen. En person med en noe varierende tilhengerskare. Men helt klart en person som vil mye for byen, og han kan – når han er motivert, selge sitt budskap med både smil – og knyttneve. Vi får håpe at han får mest bruk for å bruke smilet, kunnskapen og sitt store hjerte for Tromsø, som sitt viktigste salgsverktøy for å få fram sitt politiske budskap. Og ikke minst det store og betydelige samfunnsengasjement han har – og har hatt over mange år, for Tromsø. Og som han nå kanskje kan tilføre byen – og dens politiske miljøer og kultur.

En grunnleggende faktor for den dreining som synes å ha skjedd i politikken de siste 20–30 årene, er den økonomiske velstand i Norge. Landet har mer eller mindre vasset i penger – og det har resultert i et pengeforbruk i det offentlige som ikke synes å ha noe følsom saldo. Penger brukes i søkk og kav. Byråkratiet er større enn noen gang, og lønninger i den offentliges lønnsstige synes å få nye trinn etter behov. Lønnsstigen virker ikke å ha noen synlig ende.

I næringslivet styrer virksomhetens inntekter, det utgiftsnivå bedriften tåler. I politikken er det bare å gjøre et vedtak – eller to, så er utgiftsøkningen i havn, og dekket inn ved at du og æ har fått noen kroner mer å betale i skatter og avgifter.

Det hadde vært særdeles interessant å få fram en statistikk som viser de samlende offentlige lønningers utvikling i de siste 20 årene. Æ tror vi ville bli kraftig skremt og provosert. Likedan ville en titteloversikt antakelig vise oss at tittelbruken direktør har tatt helt av. Både i det offentlige og i det private næringsliv. Tittelen direktør gir høyere lønn og resultatet er en formidabel økning i lederlønninger.

Det kan virke som om at kulturen for bruk av penger i det offentlige, stort sett blir sett på som om offentlige penger er Monopol-penger, og at den holdningen er rimelig godt forankret hos beslutningstakerne. Lærdommen er at det er i de gode tider det må vises måtehold, for de dyre løsninger og vaner, vil bli tatt med inn i de kommende tider. Ei tid som ikke vil bli like gode økonomisk for Norge som dagens, synes ikke å være en særlig smittsom øvelse.

Poenget mitt er at det offentlige har lagt seg til et pengeforbruk som det er meget vanskelig å komme seg ut av. I alle fall vil det ta mange år. Og er vi heldige, så harmonerer kanskje den prosessen med tidspunktet for når norsk økonomi er tvungen til å leve et normalt liv. Da kan det bli mye knall og fall i de offentlige budsjetter. Men så langt synes det ikke som om det bekymrer den offentlige pengebok i nevneverdig grad.

Eller hurr?