Fra sidelinja:

Ikke digg sjefen din

Det lyste mot meg på Facebook her om dagen. En sjef i en større offentlig institusjon hadde hatt bursdag og fortalte åpenlyst at alle de ansatte hadde stilt opp på morran og sunget bursdagssang. Vi snakker ikke fem ansatte, men hundrevis. Jeg fryser på ryggen.

«Å stille meg opp som en tulling og klappe for det ene og det andre og feire en helt vanlig fyr hver eneste dag for at han gjør den fordømte jobben sin, det gidder jeg bare ikke.»

Stein Gunnar Bondevik 

nyheter

Det er mulig det er alderen, kanskje jeg begynner å bli gretten gammel gubbe. Men jeg synes jeg til stadighet ser tendenser til at sjefer i alle størrelser bæres på gullstol av tilbedende ansatte som ikke vet hva godt de kan gjøre for at sjefen skal lyse. Verst er det i politikken, der man ikke gjør annet enn å klappe lederne fram og fortelle til hverandre og hverandres omverden om hvor fantastisk folk er og hvor bra dette blir. Jeg skjønner ikke hvordan ledere holder ut denne diggingen. Kan vi ikke ta det litt ned?

Men også på arbeidsplasser ser vi denne utviklingen. En undersøkelse utført av Arbeidsforskningsinstituttet nylig viser at norsk arbeidsliv går i en mer autoritær retning, mer makt er samlet på færre hender og det er økt bruk av kontrollsystem for å måle alt fra blyantbruk til CO2-avtrykk. Når økt makt kobles med mindre demokrati, mer bruk av sosiale medier for å synes i en kaotisk mediehverdag, gjerne hjulpet av en tyveåring som tar bilder og poster positurer, så ender vi opp med en haug med helt vanlige mennesker som tror de er Guds gave til verden.

Dette er veldig unorsk. Norsk arbeidsliv har i mange tiår vært preget av flat struktur, korte avstander mellom leder og ansatt, høy grad av dialog mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og dertil hørende involvering i beslutninger. På den måten har vi fått idéer opp og fram, og talenter som ingen visste om har fått en sjanse til å blomstre. Kort sagt, vi har hatt en modell som strakk seg mot likeverd. Det er fortsatt en veldig god ambisjon.

Jeg har møtt og jobbet med mange ledere opp gjennom årene. Det er fristende å si at de aller fleste er middelmådige, men det er ikke helt presist. Det er mer korrekt å si at de aller fleste er helt vanlige mennesker. Det er for det meste tilfeldigheter som har gjort dem til ledere, men noen ganger også et ekstra talent for ett eller annet, og kanskje en litt lengre utdannelse enn andre, eller bare hakket litt mer ambisiøs, eller en knert mer villig til å ofre en søndagstur på ski. Uansett er det ikke rare greiene, og i svært få tilfeller noe å skrive bok om.

For all del: Noen må lede, og noen gjør det nok bedre enn andre, og fortjener sin lønn og sin heder for det, så forflatet og kjipe skal vi ikke bli. Men å stille meg opp som en tulling og klappe for det ene og det andre og feire en helt vanlig fyr hver eneste dag for at han gjør den fordømte jobben sin, det gidder jeg bare ikke. Ingen burde gidde det, vi gjør oss sjøl en gigantisk bjørnetjeneste på den måten. Det aller beste i norsk arbeidsliv forvitrer.

Det er fullt mulig at sosiale medier har bidratt til denne kulturen. Der holder det at en leder legger ut et eller annet halvveis godt resultat eller noe hun er stolt av, så hagler det inn med hjerter og gratulasjoner, flinke du og tomler og kakestykker i alle fasonger. Aller ivrigst er lederens nestledere. Det er til å forstå at folk tror de har gjort noe overjordisk når hundrevis går ut av sitt gode skinn for å hedre innsatsen.

For oss som jobber i helt andre himmelstrøk er det lett å se hvor galt det kan gå når sjefen får for mye makt. Da paralyseres arbeidstakerne, hver enkelt fokuserer på faste, trygge oppgaver og vil helst ikke ta sjansen på å gjøre noe nytt. Nytt kan føre til feil, og feil straffes. På denne måten mister man effektivitet, innovasjon og ikke minst gleden av å gå på jobb. Sjefen, derimot, skinner som aldri før.

De beste sjefene er i mine øyne de som klarer å lage arbeidsplassen om til et arbeidsfellesskap, og ikke en avhengighetsstruktur der hvert ledd blir mer fokusert på å please neste ledd enn å please de man er til for. Det får lederen best til om vedkommende tar et steg tilbake, titter på slektstreet og erkjenner at sjansene for oppnådd genialitet er begrenset, og deretter bestemmer seg for å gå videre med folkene foran seg, ikke bak seg.

Og alle vi andre må slutte å klappe. Jeg blir gal av den klappingen.

God, vanlig helg.