Fra sidelinja:

Det fineste vi har

Onsdag er det 1. mai. En samlingens dag for arbeidere, men også en splittelsens dag.

Lang tradisjon: Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag i 1889. Den første feiringen av dagen i Norge ble gjennomført i 1890. Her er et bilde fra 1.-mai-toget i Tromsø i 2007.  Foto: Ann Sissel Jenssen

nyheter

Det fins fortsatt folk som fnyser av denne dagen og gjør det de kan for å demonstrere hvor viktig hagearbeidet plutselig er blitt, akkurat denne dagen. Det er det ingen grunn til – mest sannsynlig er motstand mot arbeidernes kampdag noe av den mest misforståtte politiske markeringen en kan foreta seg.

La oss se på det store bildet først. USA sliter i dag med en enorm splittelse i samfunnet, ulikheten øker og det blir vanskeligere og vanskeligere å finne sammen i fellesløsninger som varer. Dette er ikke Trumps feil, han er bare et symptom på en underliggende konflikt som har ligget der i over hundre år, og som handler om fordeling av verdier.

Fagforeningene i USA var sterke på begynnelsen av 1900-tallet, men ble aktivt nedkjempet av industrieiere og myndigheter i løpet av 1920-tallet, godt hjulpet av president Woodrow Wilsons advarsler om den «røde fare» etter 1. verdenskrig. På 30-tallet kom fagforeningene tilbake, men ble etter 2. verdenskrig effektivt bekjempet av omfattende propaganda og, igjen, et nært samarbeid mellom myndigheter og industri.

Stein-Gunnar Bondevik  Foto: Privat

 

Ronald Reagan gjorde det klart at det allerede sterkt svekkede lovverket rundt arbeiderne ikke ville bli påaktet, og Clintons senere NAFTA-avtale har kanskje gjort mer for å holde lønningene på et stabilt lavt nivå enn den har bidratt til frihandel. Kampen mot arbeiderne har blitt kronet med hell, 95 prosent av veksten i USA de to siste tiår har gått i lommene til 1 prosent av befolkningen, mens gjennomsnittsinntekten for menn er på samme nivå som i 1968.

Det er dette – at alle bidrar til vekst mens bare noen få nyter gevinsten – som rir USA og som med all sannsynlighet vil fortsette å splitte samfunnet, dypere og dypere, så lenge intet gjøres. Det er ikke bare i USA det er slik, over hele Sør-Amerika ser man at det kjempes en innbitt kamp mellom arbeidere og arbeidsgivere, tilliten er helt visket ut og alt handler om å nekte motparten handlingsrom.

Det interessante her i Sør-Amerika, hvor jeg for tiden bor og arbeider, er likevel at den norske modellen – du vet, dette samarbeidet mellom myndigheter, arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner, også kalt trepartssamarbeidet – er noe av det mest etterspurte eksportproduktet vi har.

Når vi de siste to år har gjennomført statsbesøk i både Argentina og Chile, har det kommet forespørsel fra begge lands myndigheter om et seminar rundt dette temaet– de kjenner til modellen, de skjønner at det fungerer, og de vil gjerne lære hvordan vi gjør det.

Det er i dag lite omstridt å hevde at den norske modellen, samarbeidsmodellen, har vært en nøkkel for å skape det velferdssamfunnet vi har i Norge. Ni av ti bedriftseiere hevder at et godt samarbeid med de tillitsvalgte bidrar til lønnsomhet, lavt konfliktnivå og bevaring av arbeidsplasser.

Når vi i de siste tiårene har sett en nedadgående trend i organiseringsgraden blant norske arbeidere, uttrykkes det faktisk bekymring også fra arbeidsgiverorganisasjonene. Avgått NHO-sjef Skogen Lund hevdet nylig at høy organisasjonsgrad er vårt viktigste verktøy i kampen mot svarte arbeidsmarked og sosial dumping.

Med dette bakteppet er det sterkt bekymringsverdig – og det bør bekymre alle – at færre velger å organisere seg. Kostnaden på lønnsslippen er svært, svært liten i forhold til hva man risikerer dersom organiseringsgraden en dag blir så lav at samarbeidet ikke har legitimitet.

Det er dessuten svært usolidarisk å la noen få bære ansvaret for spleiselaget som sikrer rettigheter for alle. Mister vi dette samarbeidet mister vi mye, nesten alt. Og det sentrale er at det ikke bare vil ramme arbeiderne, det vil ramme hele systemet, også bedriftseierne.

Det er derfor man kan hevde at de som roter i hagen som en synlig protest overfor arbeidernes marsj 1. mai, har misforstått det meste og ligger omtrent hundre år etter i sin samfunnsforståelse.

At arbeidsfolk samler seg for å markere sine rettigheter, for å protestere mot ulikhet og urettferdighet, og for å sette nye kampsaker på parolene som forhåpentligvis skal bringe samfunnet framover og oppover, er utelukkende et kvalitetsstempel og et bolverk mot å tape vårt samfunns egentlige kjerneverdier, hvorav brunosten ikke er en av dem.


LO-leder varsler kamp mot privatisering i 1. mai-toget

Hovedparolen i årets 1. mai-tog vil være kamp mot privatisering og konkurranseutsettelse.

 

Det er plass til mange i toget 1. mai – minst like mange som 17. mai. Om alle virkelig tok inn over seg hvor viktig denne dagen er og har vært, skulle vi ikke da ta til gatene, hele bunten?

Om en ikke kjenner på konkrete kampsaker, så kan man i det minste assosiere seg med arbeidere i andre land og gå likevel, om ikke annet så for å si:

Jeg har skjønt det. 1. mai er – unnskyld Kari Bremnes – det fineste vi har.