Fra sidelinja:

Det gode liv i opposisjon

Det har ofte forundret meg hvorfor vi stemmer inn politikere som profilerer seg på å være imot ting. Politikere skal jo helst ville noe, og aller helst gjøre noe. Da sier det seg selv at om de bare vet hva de er imot, så blir ikke mye gjort.

vignettbilde 

Jeg trives generelt langt bedre om jeg er blant forslagsstillerne heller enn blant de rotesterende, og har i det store og det hele få prosjekt jeg vil vie livet mitt til å være snøblindt imot

nyheter

Men i den senere tid har jeg – tror jeg – skjønt litt mer om hvorfor noen foretrekker å være imot heller enn for. Det hele er i grunnen svært enkelt, og handler om risiko.

Det er jo slik at om en er for en sak som går bra, så er alt bra. Om en er for en sak som går dårlig, så blir man stilt til ansvar. Det kan bli riktig ille, særlig for omdømmet, og det vil man helst ikke risikere.

Om en imidlertid er imot en sak som går bra, ja så går den jo bra, da er det ikke så mye å tulle med, og man blir uansett ikke stilt til ansvar. Så kommer gullegget: Når en er imot en sak som viser seg å gå skikkelig dårlig, da blir man ikke bare genierklært, men risikerer å bli folkehelt.

DEMONSTRASJON: 

 

Imot gir med andre ord ingen risiko, mens for er den reneste rulett – man risikerer å bli skutt ved daggry hver dag som helst. Er det rart vi har politiske protestbevegelser i emning, å være imot noe er jo det enkleste som fins. Kan ikke gå galt.

Det er fristende å bruke dagens bompengedebatt som et eksempel her. Det er jo for-folket som bærer hele bevisbyrden, og må forklare hvordan og hvorfor. De bærer også risikoen; hva om det ikke blir så gode veier likevel, hva om det fortsatt blir kø, hva om barnefamilier må slite økonomisk, hva om alt blir dyrere uten at noe blir bedre?

Imot-folket trenger ikke si så mye annet enn at de er imot. De trenger ikke et prosjekt, en ambisjon for byen, de vil bare ha ting slik de er.

Alle vet jo selvsagt at uten bompenger kommer det ikke en eneste spade i jorda – i beste fall havner vi på en liste i Samferdselsdepartementet over mulige støtteverdige prosjekt en gang i fremtiden, helt uten mulighet til å påvirke når og hvordan selv.

Likevel er det slik at de som profilerer seg på å være imot bompenger løper liten eller ingen politisk risiko. Blir det bompenger og gode veiprosjekt som fungerer godt, ja da er som sagt alt vel og alt glemt. Blir det bompenger og dårlige veiprosjekt, da blir de folkehelter.

Det rare er at også det tredje alternativet, nemlig at det ikke blir bompenger, og at byutviklingen stopper opp og samferdselsproblemene blir verre år for år, heller ikke slår tilbake på imot-folk.

Det vet vi fra fadesen i Ramfjorden og forrige gangs kollektive politiske flukt fra bompengeprosjektet, med det resultat at intet har skjedd siste ti år.

Likevel er de fleste politiske aktørene her fortsatt, og bærer liten eller ingen preg av å være skadeskutt. Det er i alle fall ingen som vil innrømme at det er deres feil at vi fortsatt kjører husimellom i Ramfjorden.

Skarpskodde lesere har nok skjønt at jeg er for bompenger, eller, det er mer korrekt å si at jeg er for å rigge byen for vekst og bedre infrastrukturen for dem som allerede bor her.

Jeg trives generelt langt bedre om jeg er blant forslagsstillerne heller enn blant de protesterende, og har i det store og det hele få prosjekt jeg vil vie livet mitt til å være snøblindt imot. Snøscooterkjøring og søndagsåpent er nok likevel gode kandidater.

Men heller enn å argumentere for bompenger i det videre, vil jeg snu på flisa og oppfordre både politikere og velgere og debattanter som har stilt seg i motsatt hjørne til å våge å ta risikoen med å si hva de er for med tanke på samferdsel i Tromsø.

Hvilke prosjekt har de, hvilke ambisjoner har de? Hva vil de? Hvilke utfordringer ser de, og hvordan tenker de å løse dem?

Vi har både administrasjon, kontrollkomité, fylkesmann, kommunerevisjon og et omhyggelig lovverk, for ikke å glemme statsfinansierte medier til å vokte om alt som går eller kan gå galt i en kommune. Vi trenger ikke å betale politikere for å gjøre den jobben.

Som velger vil jeg helst bare forholde meg til politikere som har mot til å si hva de er for, og levere en realistisk plan for gjennomføring. Det krever at partiene er villige til å ta den risikoen det innebærer.

Men det øker samtidig sjansen for at noe faktisk skjer.